Ingen høytid uten en omstridt EU/EØS-sak fra regjeringen. Siste fredag før påske, 27. mars, sendte regjeringen forslag til Stortinget om å innføre prosedyreforordningen for statsstøtte i EØS-avtalen. Saken reiser spørsmål om avståelse av suverenitet, og har derfor ligget i bero i over ti år.

Fremleggelsen når mesteparten av det politiske miljøet og media er halvveis til hytta, inngår i en ikke påfallende demokratisk praksis. Før jul i fjor, fredag 19. desember, kunngjorde regjeringen at den vil innføre EUs nye avløpsdirektiv, som for store deler av Norge betyr enorme kostnader i nye renseanlegg uten noen særlig miljøgevinst.

Det kan være gode praktiske grunner til denne høytidstradisjonen. Saker bør fremmes innen 1. april for å rekke behandling i Stortinget før sommerferien, og ansatte i departementet føler kanskje et ekstra behov for å sende fra seg slitsomme saker før ferien setter inn. Det er likevel påfallende at viktige og problematiske saker legges frem på et tidspunkt der sannsynligheten for at de unngår offentlig oppmerksomhet er størst mulig.

I proposisjonen (Prop. 87 LS (2025–2026) peker regjeringen i sammendraget ikke på andre konsekvenser enn at EØS-tilsynet ESA lettere kan avvise klagesaker slik at resultatet er mindre og ikke mer kontroll. Dette er en altfor lettvint fremstilling. Både ESA og EFTA-domstolen skal med regjeringens forslag få utvidet myndighet.

ESA skal kunne pålegge en opplysningsplikt og innhente sensitive opplysninger direkte fra foretak i Norge. Denne suverenitetsavståelsen betyr at ESA kan foreta en enda tettere oppfølging av EUs forbud mot såkalt konkurransevridende støtte, og om nødvendig overprøve politiske prioriteringer hos lokale og nasjonale myndigheter som bevilger støtte.

ESA skal også få myndighet til å ilegge norske foretak bøter og tvangsmulkt hvis de ikke følger pålegg om å gi ESA opplysninger. Dette kan dreie seg om store summer, inntil fem prosent av den daglige omsetningen. Norge, Island og Liechtenstein ville heller legge bøteleggingskompetansen til et nasjonalt organ i stedet for ESA, men EU avviste en slik løsning.

I tillegg får EFTA-domstolen full domsmyndighet i saker som gjelder ESAs bøter eller tvangsmulkt. Domstolen kan oppheve, redusere eller forhøye boten eller tvangsmulkten som er ilagt.

Opplysningsplikten for norske foretak og særlig ESAs rett til å ilegge bøter og tvangsmulkt er en inngripende suverenitetsavståelse. Da Justisdepartementets lovavdeling tilbake i januar 2014 vurderte prosedyreforordningen, fant den det «vanskelig for å konkludere med at den myndighetsoverføringen som prosedyreforordningen legger opp til vil være «lite inngripende».» Lovavdelingen påpekte blant annet at ESAs reaksjoner kan utgjøre «betydelige beløp» og «være inngripende overfor dem det gjelder», og vektlegger at prosedyreforordningen gjelder på tvers av mange sektorer i samfunnet.

Lovavdelingen ga dermed ikke tilslutning til at prosedyreforordningen kunne behandles etter Grunnloven § 26. Paragafen som er brukt i en del EØS-saker for å kunne gjøre vedtak med alminnelig flertall i Stortinget med den begrunnelsen at suverenitetsavståelsen er «lite inngripende». Grunnlovens egen bestemmelse om suverenitetsavståelse, § 115, krever tre fjerdedels flertall for å gjøre vedtak.

Når regjeringen nå fremmer saken til behandling har lovavdelingen, beleilig nok, kommet med en ny uttalelse der konklusjonen er tvert om: myndighetsoverføringen i prosedyreforordningen er likevel «lite inngripende» (uttalelse 12. november 2025). Mens det neppe er tre fjerdedels flertall i Stortinget for å innføre prosedyreforordningen, kan regjeringen være ganske sikre på å få et vedtak med vanlig flertall. Det ligger altså mye makt i valg av prosedyre.

Lovavdelingen begrunner snuoperasjonen med ny rettsutvikling, særlig Høyesteretts betenkning om EUs fjerde jernbanepakke i 2021 og Acer-dommen i 2023. Det er en lite overbevisende begrunnelse. Høyesterett gir i begge avgjørelsene tilslutning til Lovavdelingens tidligere uttalelser, både i vurderingsmåten og i konklusjon.

Det er vanskelig å se noen ny rettsutvikling i dette, tvert imot stadfester Høyesterett den læren som lovavdelingen har utviklet.

I den danske EU-debatten har gummiparagraf vært et slagferdig begrep for å vise hvordan mer og mer makt flyttes fra medlemslandene til EU. Det brukes særlig om artikkel 352 i Traktaten om EUs funksjonsmåte, som sier at unionen kan utvides også til nye områder når det er nødvendig for å nå EUs mål. Dermed kan EUs myndighet utvides og strekkes videre i en stadig integrasjon.

Mens Grunnloven i ånd og ordlyd er et vern om nasjonalt demokrati og selvstyre, har § 26 i praksis blitt en gummiparagraf for stadig mer inngripende avståelse av suverenitet.

Artikkelen er trykt i Klassekampen 11. april 2026.