Har EU åpnet handlingsrommet i EØS?

EUs innføring av kvoter og toll på ferrolegeringer har naturlig nok skapt mye debatt om eventuelle mottiltak fra Norge. Ettersom både Frihandelsavtalen fra 1973 og EØS-avtalen fastsetter tollfrihet for industrivarer mellom Norge og EU, er det lett å forstå de som nå mener at EUs tiltak er et avtalebrudd. EØS-avtalens artikkel 10 har et forbud mot å innføre toll og artikkel 11 mot mengdebegrensninger på import.

EU har påberopt seg EØS-avtalens artikkel 112 om beskyttelsestiltak når det foreligger «alvorlige økonomiske, samfunnsmessige eller miljømessige vanskeligheter» i en sektor eller region. EU mener det er tilfellet for ferrolegeringsindustrien, mens den norske regjeringen mener at vilkårene ikke er oppfylt.

En sovende bestemmelse har våknet

Artikkel 112 har lenge vært en sovende bestemmelse, men ble vist til i noen tilfeller i EØS-avtalens barndom. Liechtenstein brukte i 1998 bestemmelsen for å regulere arbeidsinnvandring og etablering i landet, som en forlengelse av overgangsordningen de fikk da EØS-avtalen ble inngått. Dessuten viste EU-kommisjonen til denne beskyttelsesklausulen da EU for 30 år siden, i desember 1995, innførte minstepris som et tiltak mot importen av norsk laks. EØS-avtalen gir ikke tollpreferanser for laks, men Norge tok etter hvert laksesaken til WTO og fikk i 2008 medhold på flere punkter. 

EU-kommisjonen har ikke argumentert overbevisende for at vilkårene i artikkel 112 er oppfylt | Morten Harper, jurist og utredningsleder, Nei til EU

Både av norske myndigheter og i juridisk teori har det tidligere vært anført at vilkårene for å kunne bruke artikkel 112 er trange. Se her svar fra ulike statsråder som omtaler «den høye terskelen» eller «svært høy terskel». Beskyttelsesklausulen har tilsynelatende forsvunnet fra det handlingsrommet som myndighetene ser i EØS. I EU/EØS-håndboken, som er utarbeidet av Utenriksdepartementet og er en slags bibel for de som jobber i forvaltningen, er den nesten ikke nevnt. Derfor er det interessant at enkelte jurister nå i intervju med Altinget er åpne for at beskyttelsestiltak som det EU nå har innført, kan begrunnes med artikkel 112.

En mer pragmatisk og interessebasert tilnærming

EU-kommisjonen har ikke argumentert overbevisende for at vilkårene i artikkel 112 er oppfylt. I EØS-avtalens artikkel 113 er EU forpliktet til å drøfte tiltaket med Norge, Island og Liechtenstein i EØS-komiteen hver tredje måned, med sikte på å avgrense eller avvikle tollen tidligere enn planlagt.

EØS-avtalen artikkel 114 gir dessuten Norge rett til å innføre «strengt nødvendige» mottiltak for å «gjenopprette likevekten». Avgift på norsk strømeksport til EU har blitt lansert som et forslag for å senke strømprisen innenlands, også for industri som er berørt av EU-tollen.

Jeg skal likevel la diskusjonen om mottiltak ligge, og heller reise spørsmålet om EU nå har åpent handlingsrommet i EØS-avtalen ved å bruke artikkel 112 for å følge sine egne interesser. I så fall må vi spørre oss hvordan Norge best skal forholde seg til en slik mer pragmatisk og interessebasert tilnærming. Bør ikke også Norge i denne situasjonen vurdere hvordan beskyttelsesklausulen kan brukes for eksempel for å ivareta vårt næringsliv mot prissmitte fra EUs kraftmarked? 

Kontroll med kraftmarkedet

Reguleringsmyndigheten for energi (RME) har på oppdrag fra regjeringen vurdert «Handlingsrom for tiltak knyttet til overføring av kraft til utlandet». RMEs konklusjon er at det ikke kan innføres restriksjoner på krafteksporten av hensyn til strømprisen, kun om det er nødvendig for å ivareta forsyningssikkerhet.

Med artikkel 112 i hånden kan Norge raskt innføre regulering av krafteksporten. De høye og ustabile strømprisene som vi har sett de siste årene, skyldes i stor grad prissmitte fra EUs kraftmarked og Storbritannia. Både næringslivet og energisystemet som helhet er alvorlig rammet. Industri med langsiktige kraftkontrakter merker ikke spotprisen direkte, men det påvirker investeringsviljen, og når kontraktene skal reforhandles vil den nye prissituasjonen slå inn.

Det finnes flere relevante hastetiltak for å gjenopprette nasjonal kontroll med kraftmarkedet. EUs grensehandelsforordning i EUs tredje energipakke (forordning 714/2009) sier at i utenlandskablene skal størst mulig kraftkapasitet stilles til markedets rådighet. Forpliktelsene i denne forordningen med vedlegg og tilhørende kommisjonsforordninger må settes til side. 

Med artikkel 112 i hånden kan Norge raskt innføre regulering av krafteksporten | Morten Harper, jurist og utredningsleder, Nei til EU

Et neste tiltak er at RME, som i dag er uavhengig av norske myndigheter, underlegges Energidepartementet og blir en del av norsk forvaltning. For å gjenvinne nasjonal kontroll og ta direkte styring med RME, settes Elmarkedsdirektivet (72/2009) til side.

Storting og regjering tar samtidig skritt for å endre norsk lovverk og stryke henvisninger til EUs direktiver og forordninger på elektrisitetsområdet. Vilkårene for deling av overskuddskraft med andre land gjennom dagens utenlandsforbindelser kan fastsettes i nye bilaterale avtaler.

Beskyttelsestiltak etter artikkel 112 skal være begrenset i tid og omfang. Rådslagninger mellom partene innledes i EØS-komiteen «med sikte på å finne en løsning som kan godtas av alle parter» (artikkel 113). Her bør Norge opptre konstruktivt, og også kreve at EU er løsningsorientert i dialogen om å avvikle den innførte tollen. 

Kommentaren har stått på trykk i Altinget 11. desember 2026. 

Stort bilde i toppen: Høyspentmast. (CC0 Pixabay)