Høyresving i EU-parlamentet

Valget til EU-parlamentet i juni 2024 ble nok en gang preget av lav valgdeltagelse. Nesten halvparten av de 370 millioner velgerne unnlot å bruke stemmeretten. De foreløpige tallene med en valgdeltagelse på 51,08 prosent, ble etter hvert justert ned til 50,74 prosent. Det er omtrent som i 2019 da 50,66 prosent stemte. Dermed føyer årets valg seg inn i rekken av EU-valg der fryktelig mange ikke bruker stemmeretten, med 2014 som et bunnår da kun 42,61 prosent stemte.

Første gang det ble holdt valg til EU-parlamentet var i 1979, da med en valgdeltagelse på 61,99 prosent.

Valgdeltagelsen varierer fra land til land, men gjennomgående er det færre som stemmer i EU-valget enn i nasjonale valg. Når bare litt over 50 prosent deltar, er det også lavt i forhold til USA, der 66,8 prosent stemte i presidentvalget i 2020.

Nedgang i Norden

I alle de nordiske EU-landene er det nedgang i valgdeltagelsen siden 2019.[1] Den er spesielt lav i Finland, der bare 40,38 prosent stemte. I Danmark, som tradisjonelt ligger høyt over EU-snittet, falt valgdeltagelsen fra 66,08 prosent i 2019 til 58,25 prosent. Uvanlig mange dansker stemte dessuten blankt. Dette kan tolkes som en protest mot mangel på EU-kritiske kandidater.[2] I Sverige var valgdeltagelsen 53,39 prosent.

Blant de store EU-landene var det en markant nedgang i valgdeltagelsen både i Spania (fra 60,73 til 46,39 prosent deltagelse) og Italia (fra 54,5 til 48,31 prosent).

Spesielt lav var valgdeltagelsen i Kroatia (21,35 prosent) og Litauen (28,97 prosent). Deltagelsen var høyest i Belgia med 89,01 prosent. Det kan ha noe å gjøre med at Belgia har EU-hovedstaden Brussel, men det handler nok mest om at Belgia er et av EU-landene som har stemmeplikt.

EU-parlamentets rolle og omdømme

Den lave valgdeltagelsen svekker den demokratiske legitimiteten til EU-parlamentet. En nærliggende forklaring på at så få stemte, er at velgerne ikke opplever at deres stemme betyr noe. Dette er uttrykk for en avmaktsfølelse blant velgerne. Det er også uttrykk for at diskusjonene og vedtakene i EU-parlamentet ikke oppleves relevante. EU-parlamentet er fjernt fra EU-borgernes hverdag. Det hjalp lite at parlamentet brukte 423 millioner kroner på informasjon og reklame foran valget.[3]

Tilliten til EU-parlamentet er svekket av korrupsjonsskandalen Qatargate, der Qatar og Marokko har kjøpt seg innflytelse i Brussel. Etterforskningen involverer flere EU-parlamentarikere. EU-parlamentet er beryktet for høy godtgjørelse og andre goder som en del representanter har utnyttet i overkant mye. Reisesirkuset mellom Brussel og Strasbourg, der parlamentet har plenumsmøter, koster dyrt og gir et stort klimaavtrykk. EU-parlamentet har dessuten blitt en arena for avdankede politikere og kandidater av det mer kuriøse slaget. Alt dette tærer på parlamentets troverdighet.

Når halvparten ikke stemmer er det et demokratisk problem i seg selv, men også et symptom på strukturelle mangler ved parlamentet og EU-systemet. EU-parlamentet har en mer begrenset rolle enn for eksempel det folkevalgte Stortinget har her i Norge.

Nye lover må normalt vedtas av både EU-parlamentet og ministrene i rådet. Parlamentet ikke formell myndighet over skatter og sosialpolitiske saker. Det samme gjelder utenriks- og sikkerhetspolitikk. Parlamentet har ikke adgang til å fremme lovforslag. Det er det i henhold til den alminnelige beslutningsprosedyren bare EU-kommisjonen som kan gjøre. I økende grad har dessuten kommisjonen fått delegert myndighet til selv å vedta nye forordninger, for eksempel på energiområdet.

Mangler felles offentlighet

EU-parlamentets møter er offentlige, men hvis parlamentet og rådet ikke blir enige, går kommisjonens forslag videre til forliksbehandling. Disse møtene er lukket. I praksis avgjøres de fleste lovene utenom den åpne behandlingen, i møter mellom en mindre gruppe representanter fra parlamentet, kommisjonen og rådet (trilogforhandlinger).

Ved siden av EU-kommisjonen utøver EUs sentralbank i Frankfurt og EU-domstolen i Luxembourg en betydelig overnasjonal myndighet, uten at de stilles til demokratisk ansvar gjennom valg. I tillegg har flere av EUs byråer overnasjonal vedtaksmyndighet på enkelte områder, for eksempel energibyrået ACER og jernbanebyrået ERA.

Det er grunn til å sette spørsmålstegn ved et bilde av EU-parlamentet som en åpen arena for politisk interessekamp. EUs traktater setter rammer for unionens politikk. Det indre marked med fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft er overordnet. Traktatene setter også rammer i den økonomiske politikken, på justis og forsvar og en rekke andre områder. Dette er noe EU-parlamentet uavhengig av flertallskonstellasjoner ikke kan endre på.

Et annet grunnleggende poeng er at det ikke er en felles offentlighet i EU, heller ikke etter digitaliseringen og sosiale medier. Valget til EU-parlamentet var i realiteten ikke ett EU-valg, men mange nasjonale valg med ulik dagsorden. Dette understreker hvor krevende det er for EU-parlamentet å skulle være en folkevalgt forsamling for hele EU.

Tendensene i valget og EU-parlamentets sammensetning

EU-parlamentet består av 720 medlemmer. Hvor mange som velges fra hvert EU-land varierer ut fra antall innbyggere. Den konservative gruppen (EPP) gikk tydelig frem med 13 nye mandater, mens de to grupperingene fra ytre høyere har samlet sett gått mest frem med 23 nye mandater. De grønne og de liberale er valgets tapere med en nedgang på 18 og 28 mandater. I tillegg har antallet mandater utenfor de etablerte gruppene økt, hvorav de fleste partiene er på ytre høyre. Ingen av partigruppene har flertall i EU-parlamentet, så partigruppene må samarbeide for å danne flertall. Etter valget har de regjerende partigruppene EPP, S&D og Renew fortsatt en majoritet i EU-parlamentet, men maktbalansen er endret. EPP kan også finne flertall til høyre.

Figur 2: Fordelingen av representanter i EU-parlamentet. Oversikten er oppdatert per 1. oktober 2024. Parlamentet har blitt utvidet fra 705 til 720 plasser, så endringen i mandater er påvirket av dette.

Ytre høyres fremgang

I forkant av valget var det mye spenning rundt hvor mye de høyreekstreme partiene ville gå frem og hvordan det vil påvirke EU-politikken. I etterkant av valget ser vi at EPP har mulighet til å få flertall med Conservatives and Reformists (ECR), Patriots for Europe (PfE) og Europe of Sovereign Nations (ESN).

Så langt ligger imidlertid det politiske tyngdepunktet fortsatt hos EPP, S&D og Renew. Det er i denne konstellasjonen at de sentrale posisjonene i parlamentet har blitt fordelt (presidentpostene og komiteledere). Det ligger også an til at godkjenningen av den nye EU-kommisjonen vil basere seg på dette flertallet.

Det er likevel mulig at kommisjonspresident Ursula von der Leyen vil måtte samarbeide med partiene på ytre høyre for gjennomslag på enkeltsaker, samtidig som hun i andre saker må beholde støtten fra sentrum og sosialdemokratene.

I diskusjoner rundt bakgrunnen for ytre høyres fremgang i valget trekkes det frem hvordan EU-borgere merker økte levekostnader og et ønske om en restriktiv flyktningpolitikk. Partiene på ytre høyre spriker i en rekke saker, men de har til felles at de vil svekke klimapolitikken og innskjerpe asyl- og flyktningpolitikken. Allerede før valget er det pekt på hvordan det politiske landskapet blir påvirket av en styrket høyrebølge, hvor EU-parlamentet stemte for den omdiskuterte asyl- og migrasjonspakten tidligere i vår[4]. EPP har dessuten dempet ambisjonene for miljø- og klimapolitikken[5].

Et fellestrekk blant ytre høyre partiene er at de vil verne den tradisjonelle familien og går til angrep på pride og skeives rettigheter. Både ECR og PfE har tonet ned sin EU-kritikk og jobber ikke for en utmeldelse av unionen, selv om de har et mål om økt nasjonal selvbestemmelse innenfor EU.

Brusselboblen: Goder parlamentarikerne har

Som medlem av EU-parlamentet får man både god lønn og svært mange andre ytelser. I Norge har vi de siste årene diskutert hvordan stortingspolitikere har mange goder, og vi har sett eksempler på at stortingspolitikere har misbrukt ordninger for eksempel i pendlerbolig-sakene. Det har også vært flere saker i EU, hvor man har diskutert godene til EU-parlamentarikerne. Ved siden av lønnen på 10 377 euro i måneden, hvilket tilsvarer omkring 120 000 norske kroner, mottar EU-parlamentarikerne en rekke såkalte kompensasjonsordninger.

De har rett på en daglig godtgjørelse på 350 euro (ca. 4000 kroner) for hver dag de er i EU-parlamentet på offentlig ærend, som skal dekke overnatting, måltider og andre utgifter. Dessuten mottar de opp til 4 950 euro (ca. 55 000 kroner) hver måned for å dekke utgifter som kontorleie i medlemsstaten der de er valgt, kontorrekvisita og mobiltelefoner. Reiseutgifter dekkes, og man har som EU-parlamentariker rett til refusjon av to tredjedeler av sine medisinske utgifter. Når man går av har man også rett på en overgangsgodtgjørelse, hvilket tilsvarer en måneds godtgjørelse for hvert år man har sittet i parlamentet, opptil maksimalt to år[6].

EU-parlamentarikere har alltid hatt lov til å ha andre inntektskilder ved siden av lønnen fra parlamentet, men dersom inntektene overgår 5000 euro (ca. 56 000 kroner) i løpet av et år må inntektene rapporteres. En av fire som sitter i parlamentet har en betalt inntekt utover lønnen og kompensasjonsordningene. Samlet sett har EU-parlamentarikerne hatt eksterne inntekter på 8,7 millioner euro på et år.[7] Hvordan skal man vite at politikere jobber for offentlige interesser, og ikke egen vinning, når så stor andel av parlamentarikerne har store inntektskilder utover lønnen og ytelsene de får for å sitte i parlamentet?

Maktkonsentrasjon hos kommisjonen

Etter valget til EU-parlamentet nedsettes det også en ny EU-kommisjon. Kommisjonen utpekes av medlemslandene i rådet, men skal godkjennes i parlamentet. Som eneste instans som kan foreslå nye lover setter kommisjonen premissene for mye av politikken i EU.

Maktkonsentrasjonen i kommisjonen har blitt forsterket siden Ursula von der Leyen startet sin presidentperiode i 2019. Vi ser dette både i forholdet mellom EUs institusjoner og innad i kommisjonen. Makt er flyttet fra EU-rådet, der medlemslandenes regjeringer møtes, til kommisjonen. Områder som statsbudsjett, helsepolitikk og utenriks- og sikkerhetspolitikk har vært ansett som landenes domene, men kommisjonen spiller også her en betydelig rolle. Denne maktutvidelsen har skjedd uten endring av EUs traktater.

Von der Leyen fikk i løpet av sin første periode som president kallenavnet dronning Ursula fordi hun detaljstyrte, tok beslutninger på egen hånd uten å involvere andre EU-ledere og handlet utover kommisjonens fullmakter.

Hun skal nå fortsette som president i en ny femårsperiode. I prosessen med å oppnevne den nye EU-kommisjonen har Von der Leyen samlet enda mer makt hos seg selv. Kritikere er kastet ut av kommisjonen og lojale støttespillere får sentrale posisjoner. Kommissærene får arbeidsområder som til dels overlapper hverandre. Deres ansvar og makt blir dermed mer uklar, samtidig som det gir presidenten større spillerom til å ta styringen. Nettavisen Politico skrev det mange tenkte da de i høst omdøpt henne fra dronning til EUs keiserinne.[8]

Noter

[1] EU-parlamentet, «Turnout by country», 06.09.24

[2] DR, «Mange stemte blankt: 'En ret stærk proteststemme'», 10.06.24

[3] Euractiv, «EU Parliament elections campaign will cost €0.08 per citizen», 20.06.23

[4] Helga Hustveit, «EUs usolidariske asyl- og migrasjonspakt», 25.04.24

[5] Politico, «A triumphant right’s first post-election target: Overturning Green Deal car ban», 10.06.24

[6] Eunews, «Salary, reimbursements, and benefits: how much is being a MEP worth», 12.06.24

[7] Transparency International EU, «What jobs are MEPs doing on the side? A first look into their new income declarations», 06.05.24

[8] Politico, «From queen to empress: Inside Ursula von der Leyen’s power grab», 19.09.24

Stort bilde i toppen: Foran EU-parlamentets bygning i Brussel står en statue kalt Europa. (Foto: Morten Harper )