Hvis vi ikke lenger kan stole på Nato, bør vi samarbeide med likesinnede
I stedet for å legge alle eggene i en kurv, slik vi har gjort med Nato, og slik ja-sida vil at vi skal gjøre med EU, bør vi tenke strategisk og fleksibelt, skriver Heming Olaussen.
På spørsmål fra VG om hvordan Norge nå skal sikre sine sikkerhetspolitiske interesser når Trump har skapt så mye usikkerhet om USAs og Natos rolle framover, svarte Støre:
«Vi snakker med europeiske allierte om hvordan vi skal ta enda større ansvar for egen sikkerhet, og vi må snakke med dem om hvordan dette tettere samarbeidet skal ta form. For Norges del handler det om fordyping av samarbeidet mellom de nordiske landene, med våre nærmeste partnere i Europa – Storbritannia og Tyskland, men også Polen og Frankrike. Så ønsker vi å fordype samtalene med Canada.»
Dette er fornuftig manns tale. I stedet for det lite utviklende ropet om EU-medlemskap som svaret på alle problemer, viser Støre her at Norge bør ha en fleksibel tilnærming til disse utfordringene, basert på hvem vi har felles interesser med – om hva.
Det er nettopp en slik tilnærming det er viktig å ha i ei tid der folk er urolige. For konflikter og kriger. Med en diktator-flørtende leder i Det hvite hus, en aggressiv hauk i Kreml, et reaksjonært prestestyre i Iran og en israelsk ytre høyre-regjering som anklages for krigsforbrytelser, er det stadig alarmerende nyheter om Ukraina, Gaza, Midt-Østen, Venezuela, Grønland og så videre.
United States of Europe
Verden er blitt et utrygt sted.
Vi har vært vant til at Nato og dets artikkel 5 om gjensidig forsvar var vår trygge havn. Det er det såvisst ikke lenger, sjøl om Trump så langt ikke har direkte sagt opp USAs Nato-forpliktelser. Følelsen er likevel at vi ikke kan stole på amerikanerne.
På den annen side har vi et EU som absolutt ikke er klare til å ta over noen Nato-forpliktelser. EU er da heller ingen forsvarsunion, sjøl om man har sett en nyorientering i retning av militærindustriell satsing og forskning. Men forsvar er fremdeles medlemsstatenes ansvar. Om det hadde vært lagt på et overnasjonalt (altså EU-) nivå, ville det betydd et langt steg i retning USE – United States of Europe.
EU er dessuten djupt splitta i sikkerhetspolitikken. Tildels i Ukraina-spørsmålet, men også med hensyn til hvilke interesser som er viktige å forsvare. Det er slett ikke sånn at Middelhavslandene i EU er orientert nordover i samme grad som de er opptatt av det som skjer i egne nærområder.
Hvis vi ikke lenger kan stole på Nato på grunn av USA, bør vi rette oppmerksomheten mot særlig Finland og Sverige.
Fredelig sameksistens og samarbeid
Hva betyr dette for Norge og vår egen sikkerhet?
Vi har særlig tre behov:
- Å sikre vår egen, lange kyst, vår suverenitet med hensyn til skipsfart, oljeinstallasjoner og fiskerier
- Å sikre nordområdene, herunder Svalbard
- Å sikre oss mot mulig russisk aggresjon
Med tanke på kysten er det et særlig norsk ansvar. Vår kystvakt og våre overvåkingsfly må være i stand til å avdekke og håndtere eventuelle trusler. Til dels på egen hånd, men her kommer også vår bilaterale forsvarsavtale med britene inn. Vi har felles interesser i Nordsjøen.
Når det gjelder nordområdene, er bildet svært sammensatt, med mange interessenter inne i bildet: Norge, Russland, USA, Kina, Canada, Storbritannia, de nordiske land m.fl.
Norsk politikk har basert seg på fredelig sameksistens og samarbeid, parret med suverenitetshevdelse, når det gjelder Svalbard og andre norske territorier til lands
og til vanns i disse enorme områdene. Her har også Nato vært svært viktige. EU på sin side har nok vist interesse, men det har vært mest egeninteresse i forhold til ressurser, som gass, fisk og mineraler. EU har dessuten vært svært kritiske til Svalbardtraktaten, og ved flere anledninger utfordret norsk suverenitet over øygruppa.
Grunnlag for sterkt fellesskap
I denne nye situasjonen bør vi lytte til kloke ord fra den canadiske statsministeren. Han mener mellomstore land bør samarbeide ut fra interessefellesskap, og ikke gjøre seg avhengige av dominante stormakter. Les USA. Norge er et mellomstort land når en regner inn våre havområder, og har felles interesser med Canada i
nordområdene. Som vi også har med de nordiske land, herunder Island og Grønland. Her er det grunnlag for et sterkt og tydelig sikkerhetspolitisk fellesskap.
Hvis vi ikke lenger kan stole på Nato på grunn av USA, bør vi rette oppmerksomheten mot særlig Finland og Sverige. Vi har åpenbare felles interesser og styrke til å hevde vår sjølstendighet overfor bjørnen i øst, om russerne skulle ha planer om noe dumt. Noe militærekspertene ikke ser for seg. I hvert fall ikke på kort sikt.
Men uansett har vi i Norden så klare felles interesser, at disse bør videreutvikles, enten det skjer bilateralt, via rest-Nato eller på andre måter. Her er man dessuten godt i gang. Muligens bør også Polen og Tyskland være aktuelle partnere, slik Støre peker på.
Både når det gjelder Ukraina og med hensyn til USA og Grønland har vi sett at det er enkeltland i EU, samt Norge og Storbritannia som har gått i front. EU har hatt interne problemer og mindre å bidra med. Forsøket på å få oljefondet til å garantere for et gigalån til Ukraina var en patetisk dekkoperasjon for egen økonomisk svakhet, og ble dessuten torpedert av et av EUs egne kjerneland, Belgia.
En klok retning videre
Regjeringas primære oppgave er å sikre trygghet for Norge og det norske folk. Vi bør samarbeide med dem vi har felles interesser med.
Som en ser, vil dette variere ut fra hvilke interesser vi snakker om. I stedet for å legge alle eggene i en kurv, slik vi har gjort med Nato, og slik ja-sida vil at vi skal gjøre med EU, bør vi tenke strategisk og fleksibelt, og samarbeide med de vi konkret har felles interesser med i forhold til de oppgaver som skal løses.
Det vil være en klok retning videre, som det bør kunne oppnås enighet om uten å gå veien om en opprivende omkamp om norsk EU-medlemskap.
Kommentaren ble publisert på Altinget 28. januar 2026.
Stort bilde i toppen: Heming Olaussen, tidligere leder i Nei til EU. (Foto: Eivind Formoe)
