
Strategisk uavhengighet
2026 åpnet med noe så sjeldent som et lærestykke i småstaters evne til maktpolitikk.

Ja, hva er det egentlig som skjer? Hvorfor er det så maktpåliggende med denne stadige masingen om at vi må slutte oss til rekkene og snarest mulig bli medlemmer i EU? Er det en higen etter å komme inn i det «gode» selskap? Er det en underliggende oppfatning av at de endringene som skjer i verden gjør det maktpåliggende? Er det et håp om at det norske folk endelig skal forstå at vi har tatt feil to ganger? Eller er det kanskje så enkelt som en sterk overbevisning om at det å bli medlem i EU er det eneste rette?
Det er et såkalt dokument 8-forslag som skal stemmes over i Stortinget torsdag. Det er fra Venstre sine tre stortingsrepresentanter har følgende ordlyd; Stortinget ber regjeringen starte en utredning om norsk EU-medlemskap. Dette forslaget støttes av Venstre, MDG og Høyre i komiteen. I tillegg har Venstre og MDG følgende forslag; Stortinget ber regjeringen søke medlemskap for Norge i EUs tollunion. Dette støttes kun av forslagsstillerne Venstre og MDG.
Det vi ser er nok et forslag på omkamp om resultatene fra folkeavstemningene i 1972 og 1994. Det er fristende å si at vi godt kan avholde ei tredje folkeavstemning, ei avstemning jeg er trygg på at vi ville ha vunnet. Men sjøl da så tror ikke jeg at kravet om ei ny runde ville ha stilnet. Det ser ut som om ja-sida tror at om de bare maser nok og prøver mange nok ganger så vil resultat til slutt bli som de ønsker. Mon tro hva de samme stemmene ville ha sagt om det hadde blitt ja i 1994 og det var vi på nei-sida som ville stemt på nytt over resultatet.
Jeg synes å se et tydelig mønster der store deler av makteliten i Norge, det være seg innen politikk, næringsliv, meningsdannere og kommentatorer lever i en oppfatning om at folket kan snus. Det er snakk om at med en kombinasjon av skremsler, trusler og overtalelser så vil vi endelig innse hva som er den rette sannhet. Denne ovenfra-og-ned-holdningen og arrogansen skremmer meg. Desto mer gledelig er det at folket tenker sjøl og at vårt nei står seg godt. Noe som tydelig kommer fram i meningsmålinger også nå i vinter.
Argumentene for at Norge står seg bedre utenfor EU er ikke i nevneverdig grad endret. Det dreier seg i første rekke om folkestyre og kontroll over naturressursene våre. Noe som ikke blir mindre viktig i ei tid med internasjonal uro. Viktigheten av en sjølstendig handelspolitikk og valutapolitikk er også helt avgjørende for et land som Norge med våre naturgitte forutsetninger. Vi kan bare tenke oss kampen om fiskeressursene om EU skulle sitte ved bordet når disse skal forvaltes. Appetitten på å kare til seg stadig større fiskekvoter er stor nok som den er i dag.
Å be om et EU-medlemskap eller tilslutning til EU sin tollunion er i praksis å kaste det aller meste av norsk jordbruk og næringsmiddelindustri under bussen.
Einar Frogner, leder i Nei til EU
Uten et effektivt og velfungerende tollvern er ikke dette mulig å opprettholde. I tillegg vil hele verdikjeden og leverandørene til jordbruket og næringsmiddelindustrien bli sterkt rammet. Dette vil gi uante konsekvenser både for sysselsetting, bosetting og matsikkerhet og beredskap. Og så kan det være klokt å se på situasjonen for Tyrkia, et land som er med i EU sin tollunion og allikevel ble rammet av toll på stål tidligere i vinter.
Venstre skal ha ros for å ikke gi seg i det som framstår som en umulig kamp. Bra er det også at vi så tydelig både i denne saken og i debatten for øvrig ser hvor sterkt Venstre, MDG og Høyre ønsker seg inn i EU. Samtidig må det være en kraftig vekker for de som stemmer på og er medlemmer i disse partiene og som fortsatt mener at vi ikke er tjent med et norsk medlemskap i EU. Jeg vil på det sterkeste oppfordre dem til å la sitt syn bli tydelig.
For øvrig ser jeg fram til behandlinga i Stortinget i torsdag. Sjøl om det på forhånd er rimelig klart hvor de ulike partier og representanter står med tanke på EU spørsmålet, så er det greit å få det avklart. For å gjenta meg sjøl så står folket sitt nei fortsatt fjellstøtt.
Innlegget ble publisert i Nationen 23. februar 2026

2026 åpnet med noe så sjeldent som et lærestykke i småstaters evne til maktpolitikk.

Svartmalingen av akutt sårbarhet for Norge sprekker i dagslys.

I stedet for å legge alle eggene i en kurv, slik vi har gjort med Nato, og slik ja-sida vil at vi skal gjøre med EU, bør vi tenke strategisk og fleksibelt, skriver Heming Olaussen.