Høringsuttalelse fra Nei til EU om forskrift CBAM

Vi viser til høring av forslag til forskrift om justering av karbonpris ved innføring av varer til EØS (CBAM-forskriften), med svarfrist 27. mars.

Siden CBAM er en forordning så foreslås en forskrift som rett og slett viser til forordningen. De bedrifter som denne forordningen er myntet på er profesjonelle aktører som har eksperter på dette. Men for alle andre som vil sette seg inn i regelverket er det ganske så ugjennomtrengelig.

Siden Norge fortsatt ikke er medlem av EU, må forskriften ta hensyn til at EU-kommisjonens vedtak ikke kan ha direkte virkning for Norge. Så det foreslås at ESA skal være mellom EU-kommisjonens vedtak som kopieres. Nei til EU mener dette er nok en suverenitetsavståelse i EØS-avtalen, som er uakseptabel.

Forordningen gir EU-kommisjonen kompetanse, fullmakt, til å gi nye forordninger tilknyttet CBAM. EU har vedtatt 8 forordninger som konkretiserer virkning av CBAM. Høringsforskriften legger til grunn at det også blir nødvendig å innføre disse.

Tilleggsforordningene må ifølge høringsnotatet sendes på egen høring og vedtas av Stortinget. I praksis er Stortinget langt på vei forpliktet til å vedta alle disse når en først tilslutter seg CBAM.

EU-kommisjonen har foreslått avgjørende endringer 17.12.2025 med hensikt å tette hull og hindre at EUs varer utkonkurreres av varer med høyere utslipp på verdensmarkedet.

Norge er unntatt fra EUs toll i CBAM. Det er ingen grunn til å haste saken gjennom i Stortinget. All fornuft tilsier at vi venter til EU har utformet ordningen endelig og prøvd i praksis.

Både denne høringen om forskrift og tidligere høring om CBAM avklarer ikke de virkelig avgjørende spørsmål

Bakgrunnen for innføring av CBAM er at EU har verdens høyeste pris på klimakvoter og en strømpris som er 2 til 2,5 ganger konkurrentland.

Ved å ta avgift som tilsvarer forskjell i pris på klimautslipp skal EUs industri skjermes for konkurranse. CBAM skal samtidig erstatte gratiskvotene som norsk kraftintensiv industri nyter godt av i dag. De avvikles gradvis fram til 2034.

Det betyr at norsk industri får kraftig forverret konkurransesituasjon på det øvrige verdensmarkedet. Industrien arbeider for at det skal innføres en tilsvarende mulighet for støtte ved eksport til land med lavere pris på klimautslipp. Forordningene åpner ikke for det. Det er all mulig grunn til å frykte at investeringer og satsing i industrien kan stoppe opp når gratiskvotene forsvinner.

Like uavklart er framtida for CO2-kompensasjonsordningen. Norsk industri får støtte for den delen av strømprisen som kommer fra klimakvoter som kull og gassdrevne kraftverk må betale. På EU-språket de indirekte utslipp. For norsk industri tilsvarer det om lag 25 øre/kWh og er avgjørende for at industrien har overlevd etter at EUs strømpriser også har smittet over på Norge. For strøm, aluminium, stål, jern, hydrogen og strøm er kun direkte utslipp med. For sement og gjødsel er også indirekte utslipp med. Det ligger i kortene at de da mister CO2-kompensasjonen.

CBAM er i støpeskjeen. Målet er at flere bransjer skal inn og at indirekte utslipp skal inn i alle sektorer som omfattes. Tas indirekte utslipp også med for aluminium og CO2-kompensasjon fases ut er det dramatisk for industrien bunnlinje. Ferrolegeringsindustrien er foreløpig unntatt, men det er all mulig grunn til å tro at den vil bli inkludert når dagens ferrolegeringstoll utløper i 2028.

EU-kommisjonen har fullmakt til å endre hvem som omfattes av CBAM. For øyeblikket kjører 8 av EUs medlemsland en kampanje for å ta gjødsel ut av ordningen. Yara har investert 200 millioner euro for å fjerne 800 000 tonn utslipp av CO2 fra sin bedrift i Nederland gjennom lagring under havbunnen. En investering som er bortkastet dersom gjødsel utelates. På samme vis kan EU-kommisjonen vedta å inkludere ferrolegeringsindustrien.

EUs ensidige rett til å endre omfanget av ordningen med store konsekvenser for norsk næringsliv er etter Nei til EUs mening avståelse av suverenitet. Vi kan ikke se at det ligger garantier om en egen behandling i Norge av dette i slike tilfeller. Ut fra dette mener Nei til EU at tilslutning til CBAM må behandles av Stortinget med krav om ¾ flertall på grunn av suverenitetsavståelsen.

Hverken loven eller forskriften tetter de åpenbare hullene i ordningen

Forslag til forskrift sier at de som eksporterer til EU kan velge mellom standard tall for klimautslipp eller tall for reelle utslipp. Ved å velge reelle utslipp kan for eksempel Kina velge å eksportere aluminium til EU fra aluminiumsverk drevet på fornybar energi og ellers fortsette som før.

Det har spesielt vært bekymring for om omsmelting av skrapmetall ville slippe unna. De regnes som utslippsfrie og skulle i utgangspunktet ikke betale CO2-avgift.  Det samme gjeldt import av ferdigvarer laget av stål og aluminium.

17. desember 2025 la kommisjonen fram forslag om at også skrapmetall skal inkluderes. Det foreslås å lage beregninger på såkalte nedstrømsvarer, altså ferdigvarer som felger og støtfangere. De kan også eksportere aluminium bygd på skrapmetall som regnes som utslippsfrie.  Det blir opprettet et fond som skal hjelpe industri som opplever det som opplagt vil skje, nemlig at både EUs varer og norske varer erstattes av varer fra land med mye høyere utslipp. Dette skal finansieres av 25% av karbonskatten EU får inn.

En vurdering av disse tiltakene mangler fullstendig i behandlingen av CBAM. Det er jo faktisk helt avgjørende for hvilken virkning CBAM vil ha for norsk industri. Det vi med sikkerhet kan si er at disse reglene ikke blir laget ut fra behovene for norsk industri, men for EUs egen industri.

Det er ingen grunn til hastverk

Det står eksplisitt i forordningen at Norge er unntatt. Den er ikke en gang EØS-relevant etter regjeringens egen mening. Hvorfor ikke vente til vi ser hvordan ordningen faktisk fungerer? Det gir et bedre grunnlag for beslutningen å vente til omfanget er endelig avgjort, for å se om hull faktisk er tettet og om muligheten for støtteordninger på eksport virkelig hjelper.