Ingen valgfrihet fra Høyre

Det vakte en viss oppsikt da Høyres landsmøte, på tvers av Erna Solbergs ønske, vedtok en ny offensiv for EU-medlemskap. At Høyre skal «arbeide for norsk EU-medlemskap» er en fast post i partiprogrammet, men nå fastslo en uttalelse at dette er noe partiet skal «aktivt jobbe for», og «holde døren åpen for å raskt kunne gå i gang med forhandlinger…» om medlemskap i EU.

Erna Solberg tonet umiddelbart ned det taktskiftet som lå i vedtaket. Ambisjonene om en ny EU-kamp mistet dessuten moment i møte med meningsmålinger som viste et solid overtak for nei-siden. Senest Opinions måling for Altinget i august, der 55 prosent sier nei til norsk EU-medlemskap og bare 33 prosent ja (12 prosent vet ikke).

I valgkampen har Høyre trykket på slumreknappen om EU-medlemskap. Guri Melby har derimot klargjort at Venstre vil prioritere en ny folkeavstemning i eventuelle regjeringsforhandlinger. Fremskrittspartiet og KrF vil trykke på bremsen, men det skumle for nei-siden er at hvis de borgerlige vinner valget har Melby støtte i Høyres vedtatte politikk for raskt å starte en medlemskapsprosess.

EU-sporet i Høyres valgretorikk har vært å fremstille EØS-avtalen som en eksistensiell nødvendighet, og tilsløre konsekvenser av EUs politikk. Erna Solberg hevdet i Nettavisens partilederdebatt 6. august at strømprisene i Norge ikke har noen ting å gjøre med EØS-avtalen og EUs energibyrå Acer. Det er ikke riktig. Prissmitten fra EUs kraftmarked har gitt historisk høye og ustabile strømpriser.

Norge ble tilknyttet Acer gjennom EUs tredje energipakke, som Solberg-regjeringen fikk innlemmet i EØS-avtalen. Vedtak fra byrået fastsetter om og hva slags handlingsrom som finnes i landene for å regulere kraftflyten. For Norge går vedtakene formelt via EØS-tilsynet ESA.

Strømprisene har blitt spesielt høye på Sørlandet og Sør-Vestlandet (prisområde NO2). Utlandsforbindelser til kontinentet med stor kapasitet gjør regionen særlig utsatt for prissmitte, når EØS-avtalen står i veien for nasjonale reguleringer. Kraft eksporteres ut og høyere priser «importeres» tilbake.

Reguleringsmyndigheten for energi (RME) vurderte i 2022 på oppdrag fra regjeringen «handlingsrom for tiltak knyttet til overføring av kraft til utlandet». RMEs konklusjon er at energiregelverket i EØS-avtalen ikke åpner for at krafteksporten kan reguleres av hensyn til strømprisen.

Høyres Ine Eriksen Søreide har tidligere beskrevet EØS-avtalen som Norges livbøye til Europa. I valgkampen har den tidligere utenriksministeren avvist enhver mulighet for å endre EØS-avtalen slik at den gir et større nasjonalt handlingsrom. «Å reforhandle deler av EØS-avtalen er ikke mulig», hevder Søreide (Dn.no 17.08.25). Det stemmer ikke. Alt EU-regelverket (direktiver og forordninger) som er tatt inn i EØS-avtalen kan også tas ut igjen, etter forhandlinger og vedtak i EØS-komiteen, der Norge, Island og Liechtenstein møter EU.

Reforhandling av EØS-avtalen er en aktuell problemstilling blant annet innenfor arbeidslivet og tiltak mot sosial dumping, begrensning av trygdeeksport og ikke minst regulering av kraftmarkedet. For eksempel krever Fellesforbundet at Norge må ut av Acer. Norge kan ta dette opp i EØS-komiteen med sikte på å forhandle hele eller deler av tredje energipakke ut av EØS-avtalens energivedlegg. Vedtakene i EØS-komiteen gjøres med enstemmighet, så en løsning forutsetter at man kommer til enighet med EU.

Bestemmelsene i EØS-avtalens hoveddel kan selvsagt også reforhandles hvis partene blir enige om det. Det er dermed ikke sagt at dette vil være en enkel prosess. Hvis målet er å fjerne store deler av EØS-regelverket, vil det være mer hensiktsmessig å si opp avtalen og enten basere seg på handelsavtalen fra 1973, som også har tollfrihet for alle industrivarer, eller forhandle om en ny avtale med EU. Poenget er at reforhandling av EØS-avtalen er et spørsmål om politiske prioriteringer, og er ikke noen rettslig umulighet.

For Nei til EU har jeg undersøkt hva stortingspartiene mener om ti sentrale EU/EØS-saker. Gjennomgangen baserer seg på partiprogrammer, uttalelser og voteringer i Stortinget. Det hever ingen øyenbryn at Høyre sier nei til å bruke vetoretten i EØS for å få nasjonal politisk kontroll, og heller ikke vil gjøre det vanskeligere å avstå suverenitet.

Mer oppsiktsvekkende er det at miljøpartiene Venstre og MDG vil innføre EU-forordningen om kritiske råvarer. Naturvernforbundet krever veto på grunn av «betydelig risiko for negative miljøkonsekvenser». EU har gjennom forordningen utpekt den omstridte kobbergruven Nussir ved Repparfjorden som et strategisk prosjekt.

Forordningen har havnet i skyggen av energipakkene, men reiser prinsipielt viktige spørsmål om nasjonal kontroll med naturressursene. Ingen av partiene på borgerlig side motsetter seg forordningen. Rødt, SV og Senterpartiet krever derimot at vetoretten brukes, og dette kan bli en vrien sak på rødgrønn side etter valget.

Artikkelen er trykt i Klassekampen 6. september 2025.

Stort bilde i toppen: Erna Solberg på Høgre sitt landsmøte i 2025. Landsmøtet vedtok at partiet skal «arbeide aktivt for et fullverdig medlemskap i EU». (Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen/Høgre)