Nei til EU forventer at neiflertallet på Stortinget setter foten ned mot EU-tilpasning som begrenser norsk politisk handlefrihet og suverenitet.
Det er nå godt og vel en måned siden stortingsvalget og det synes sikkert at Ap fortsetter i regjeringskontorene. Det som også er sikkert er at regjeringa må vise kløkt og lederskap for å lose sine saker gjennom i Stortinget.
Den budsjettbehandlinga som pågår nå om dagen borger ikke for at dette bare kommer til å skje i fred og fordragelighet. Det å komme med lovnader i valgkampen om gratis ferjer og sletting av studiegjeld i distriktene for kort tid etter å løpe fra lovnadene i framlegget til statsbudsjett inngir ikke veldig stor tillit.
En mangel på tillit som blir forsterket av en utrolig tafatthet i forhold til å innrømme at det har blitt snakket med to tunger. Vi går spennende budsjettforhandlinger i møte der samarbeidspartiene er gitt gode kort før spillet er begynt.
Stortingsvalget ga langt flere representanter til partier som sier nei til EU-medlemskap enn til ja-partier. Til sammen har nei-partiene Senterpartiet, SV, Rødt, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti fått 81 representanter, en framgang fra 73 representanter i det forrige Stortinget. Ja-partiene Høyre, Venstre og MDG har bare 35 representanter (ned fra 47). Mindre enn én av fire velgere ga sin stemme til partier som vil starte en medlemskapsprosess.
Arbeiderpartiet har ikke et programfestet standpunkt til EU-medlemskap, men et betydelig antall av partiets stortingsrepresentanter er mot EU-medlemskap. Dermed er det et klart neiflertall på Stortinget.
Nei til EU forutsetter derfor at det slås fast at den nye regjeringen har som grunnlag at det ikke er aktuelt å søke om EU-medlemskap eller starte en prosess for medlemskap de neste fire årene. Nei til EU forventer også at neiflertallet på Stortinget setter foten ned mot EU-tilpasning som begrenser norsk politisk handlefrihet og suverenitet. Handlingsrommet i EØS-avtalen må være mer enn bare ord.
Noe av det siste som skjedde i Stortinget før sommerferien, var at Arbeiderpartiet fikk gjennom å innføre tre av direktivene i EUs fjerde energipakke. Da det nyvalgte Stortinget i forrige uke møttes til trontaledebatt, sto pakka igjen på agendaen, denne gangen etter forslag fra Venstres representant Grunde Almeland. Han foreslo her å vedta en innlemmelse av resten av energipakka, noe som omfatter ytterligere ett direktiv og fire forordninger. Forslaget ble stemt ned med stor margin, og kun 20 av de 98 representantene som var til stede stemte for forslaget. Alle disse kom fra Venstre, MDG og Høyre.
Dette må tolkes som et tydelig signal fra stortingsflertallet om at det ikke ønsker å innlemme resten av EUs fjerde energimarkedspakke i norsk lov. Resultatet er heller ikke overraskende. Arbeiderpartiet har tidligere lovet at resten av energipakka ikke skal innføres i inneværende stortingsperiode, og resten av partiene er tydelige nei-partier.
Når Stortinget nå i praksis har avvist å innføre resten av EUs fjerde energipakke, må det og gjenspeiles i regjeringens politikk. For at Norge ikke skal bli knytta enda tettere til EUs dysfunksjonelle energimarked, så forventer vi at Arbeiderpartiet sørger for å avvise dette tydelig ved å legge ned veto mot resten av pakka.
Den norske arbeidslivsmodellen er et annet felt det er viktig å forsvare. Alle forsøk fra EØS-tilsynet ESA på å overprøve norske reguleringer av arbeidslivet, som forbudet mot innleie fra bemanningsforetak rundt Oslofjorden, må avvises. Hvis EU-kommisjonen kommer med krav om innføring av EUs minstelønnsdirektiv, må det avvises med et veto i EØS.
Vetoretten må tas i bruk mot EU-forordningen om kritiske råvarer (CRMA). Forordningen er utformet etter EUs behov for mineralressurser, og ikke ut fra norske interesser. Lokaldemokratiet, andre næringer, natur og urfolk sine rettigheter blir satt til side slik denne forordningen er utformet. Forordningen vil heller ikke åpne muligheten for at våre forekomster av kritiske råvarer kan komme hele landet til gode på samme måte som framsynte politikere sikret både når det gjaldt vannkrafta og senere oljeforekomstene.
EU sitt avløpsdirektiv er også et eksempel på regelverk som kan bli tredd nedover hodet på oss om vi ikke er påpasselige. God avløpsrensing er viktig for helse og miljø, men EUs reviderte avløpsdirektiv er ikke tilpasset norske forhold. Dersom direktivet blir innført i EØS vil norske kommuner og innbyggere møte enorme økonomiske utfordringer, uten at tiltakene gir en effektiv miljøgevinst i store deler av landet.
Samarbeid over landegrensene på helsesektoren er fornuftig og ønskelig. En ensidig tilpasning til EUs helseunion vil derimot svekke den offentlige helsesektoren og kan føre til persondata på avveie. Norge kan ikke gi fullmakter til EUs krisemyndighet HERA, som er et departement innenfor EU-kommisjonen. Beredskap for medisiner og medisinsk utstyr ivaretar vi best gjennom et bredt internasjonalt samarbeid, og ved å legge til rette for nasjonal produksjon.
Alle eksemplene over underbygger viktigheten av å ha nasjonal sjøltillit og ikke ukritisk slutte seg til regelverk som kommer gjennom EØS. Nei til EU fremmer derfor et helt logisk og innlysende krav om at Stortinget ikke avstår suverenitet til EU-organer, direkte eller indirekte via EØS-tilsynet ESA. Behandlingen av slike saker må følge Grunnloven § 115, som krever tre fjerdedels flertall for å fatte vedtak.
Stort bilde i toppen: Nei til EU-leder Einar Frogner på fanemarkering mot EUs Energipakke 4 i oktober 2024. (Foto: Sindre Humberset)
