Notatet har et veldig overfladisk syn på deler av norsk jordbrukspolitikk mens det ignorerer andre essensielle deler av jordbrukspolitikken. «Djevelen er i detaljene» heter det på godt norsk, men man trenger ikke lete lenge for å se feil i Civitas argumentasjon. 

Bondelaget deler tradisjonelt opp den norske landbruksmodellen inn i fire stolper: jordbruksforhandlingene, importvernet, markedsbalanseringssystemet og juridiske virkemidler. Civitas notat ser på bare halvparten. 

Et medlemskap i EU vil bety at norsk jordbruk blir en del av EUs felles landbrukspolitikk og jordbruksforhandlingene vil falle bort. Da mister norske bønder forhandlingsretten og muligheten til å direkte påvirke støtteordningene for jordbruket. Selv om Fasting og Grindheim mener støtteordningene ser like ut i EU og Norge, er det vesentlige forskjeller. Støtten til jordbruket i Norge er mye mer produksjonsrettet enn i EU. Det sikrer produksjon i et land med høye kostnader og behov for høyere selvforsyning. Støtten er tilpasset norske behov, ikke minste felles multiplum som fellesordningene i hele EU. Støtten i Norge er finslipt geografisk og har strukturmessige forskjeller mellom ulike produksjoner, geografiske områder og størrelse. Civita glemmer også å fortelle at EU planlegger å kutte i den felles landbrukstøtten med 20 prosent. 

Importvernet er viktig for å opprettholde prisene norske bønder får for varene sine. 61 prosent av landbruksvareimporten kommer fra EU, ifølge AgriAnalyse. Det er med dagens importvern. Mye av dette er også jordbruksprodukter som vi produserer selv. Fasting og Grindheim skriver som om det er en trøst at vi får ha EUs importvern mot resten av verden når vi mister importvernet mot EU ved et medlemskap. Vi har allerede et importvern mot resten av verden. Ved et medlemskap i EU mister vi importvernet vi har mot et marked som allerede eksporterer mer til Norge enn hele resten av verden til sammen, til gjengjeld får vi ingenting vi ikke allerede har. 

Civita unngår å skrive om markedsbalanseringssystemet. Det er forståelig, for de har ingen gode argumenter her heller. Markedsbalanseringssystemet er en stor verktøykasse som omfatter alt fra melkekvotene, mottaksplikt, produksjonstak og markedsregulering gjennom samvirkeforetakene. Disse bidrar til å fordele produksjon over hele landet og til å holde priser og inntektsmuligheter stabile. Alt dette vil vi miste ved et medlemskap i EU. 

For å ikke gjøre samme feil som Civita, skal jeg også nevne den siste stolpen. De juridiske virkemidlene handler om norsk lovverk som blant annet konsesjonslovverket, odelsloven, jordloven og driveplikten. Mye av dette kan vi nok beholde ved et eventuelt medlemskap i EU. Men det er kanskje ikke så mye trøst at vi kan beholde én av fire stolper som opprettholder den norske landbruksmodellen.