Prosedyreforordningen – innspill til Næringskomiteen fra Nei til EU 

Vi viser til regjeringens forslag Prop. 87 LS (2025–2026) om gjennomføring av EUs prosedyreforordning. Nei til EU mener: 

1) Forslaget om gjennomføring av prosedyreforordningen må avvises. Det er en uakseptabel suverenitetsavståelse å gi overvåkingsorganet ESA og EFTA-domstolen myndighet i saker om statsstøtte til å pålegge opplysningsplikt og vedta økonomiske sanksjoner med direkte virkning i Norge. 

2) Forslaget er en inngripende myndighetsoverføring som må behandles etter Grunnlovens § 115 om suverenitetsavståelse, med krav om tre fjerdedels flertall for vedtak. 

ESA og EFTA-domstolen skal etter forslaget få utvidet myndighet i kontrollen av offentlig støtte i Norge, slik EU-kommisjonen og EU-domstolen har i EU-landene. 

Prosedyreforordningen har bestemmelser som vil styrke ESAs innflytelse overfor norske domstoler. ESA får rett til på eget initiativ å gi skriftlige merknader til en nasjonal domstol om rettsanvendelsen i saker om offentlig støtte. ESA kan også gi muntlig innlegg, hvis domstolen aksepterer det. Dermed blir ESA en aktør i norske domstoler i slike saker. ESA kan for å utarbeide sine merknader dessuten anmode norske domstoler om å oversende de dokumenter domstolen har i saken. Dette skaper utfordringer for håndtering av taushetsbelagt informasjon og spørsmål omkring partenes rettssikkerhet. 

ESA skal kunne pålegge en opplysningsplikt og innhente sensitive opplysninger direkte fra foretak i Norge. Et foretak er i EØS-retten alle som tilbyr varer og/eller tjenester i et marked. Dette gjelder også deler av kommuner og fylkeskommuners virksomhet. Dermed vil ESA få direkte myndighet overfor norske (fylkes)kommuner, som er et inngrep i lokaldemokratiet. 

Opplysningsplikten ESA kan pålegge norske foretak utfordrer hensynene bak selvinkrimineringsvernet som er et sentralt prinsipp for rettsstaten. Særlig for mindre foretak kan det dessuten bli en stor belastning å fremskaffe de opplysningene ESA pålegger. 

ESA skal også få myndighet til å ilegge norske foretak overtredelsesgebyr og tvangsmulkt, herunder også kommuner og fylkeskommuner, hvis de ikke følger pålegg om å gi ESA opplysninger. Dette kan dreie seg om store summer med dagbøter inntil fem prosent av den daglige omsetningen. 

Nei til EU er kjent med at Norge, Island og Liechtenstein ønsket tidligere i prosessen å legge bøteleggingskompetansen til et nasjonalt organ i stedet for ESA, men EU avviste en slik løsning. Regjeringen burde i proposisjonen redegjort for hvorfor det også fra norsk side var ønske om å legge bøteleggingskompetansen til et nasjonalt organ. 

Med prosedyreforordningen kan ESA foreta en enda tettere oppfølging av EUs forbud mot såkalt konkurransevridende støtte, og overprøve politiske prioriteringer hos de nasjonale myndighetene som bevilger støtte. 

I tillegg får EFTA-domstolen full domsmyndighet i saker som gjelder ESAs overtredelsesgebyr eller tvangsmulkt. Domstolen kan oppheve, redusere eller forhøye gebyret eller tvangsmulkten som er ilagt. Rettssaker om dette kan ikke føres for norske domstoler, men må fremmes for EFTA-domstolen i Luxembourg. Dette gjør prosessen mer krevende for de foretakene det gjelder og svekker rettsikkerheten. 

Prosedyreforordningen gir ESA et nytt middel i håndhevingen av statsstøttereglene med såkalte sektorundersøkelser. ESA kan dermed på bredere basis undersøke støtteordninger i en hel sektor når de mistenker brudd på EØS-reglene. 

I proposisjonen fremhever regjeringen ESA lettere skal kunne avvise klagesaker. Dette kan bidra til at begrunnede klager raskt blir lagt vekk og at det blir brukt mindre ressurser på slike klager. Dette er isolert sett positivt. Samtidig reiser økt adgang til å avvise klager utfordringer med tanke på rettsikkerheten for de aktørene som klager. 

Nei til EU mener opplysningsplikten for norske foretak samt ESAs rett til å ilegge bøter og tvangsmulkt er en inngripende suverenitetsavståelse. Det er også en overføring av domsmyndighet til EFTA-domstolen, som er i strid med påbudet i Grunnloven § 88 om Høyesterett som siste dømmende instans. 

Nei til EU mener derfor at forslaget fra regjeringen skal behandles etter Grunnloven § 115 om suverenitetsavståelse. Vi vil påpeke at opplysningsplikt og overtredelsesgebyr eller tvangsmulkt er et alvorlig inngrep overfor de dette gjelder og kan utgjøre et betydelig beløp. Prosedyreforordningen gjelder dessuten på tvers av mange sektorer i samfunnet, slik at dette vil være en suverenitetsavståelse som slår bredt inn i det norske samfunnet. 

Da Justisdepartementets lovavdeling i januar 2014 vurderte prosedyreforordningen, fant den det «vanskelig for å konkludere med at den myndighetsoverføringen som prosedyreforordningen legger opp til vil være «lite inngripende»» (uttalelse 23.01.2014). Lovavdelingen ga dermed ikke tilslutning til at prosedyreforordningen kunne behandles etter Grunnloven § 26. 

I en ny uttalelse fra Lovavdelingen i desember i fjor, som omtales i proposisjonen, er konklusjonen tvert om: myndighetsoverføringen er likevel «lite inngripende» (uttalelse 12.11.2025). Lovavdelingen begrunner dette med ny rettsutvikling, særlig Høyesteretts betenkning om EUs fjerde jernbanepakke i 2021 og Acer-dommen i 2023. Det er en lite overbevisende begrunnelse. Høyesterett gir i begge avgjørelsene tilslutning til Lovavdelingens tidligere uttalelser om suverenitetsavståelse i EØS-saker, både i vurderingsmåten og i konklusjon. Det er vanskelig å se noen ny rettsutvikling i dette. 

Nei til EU mener det er en risikofylt form for konsekvensanalyse å basere seg på en antagelse om at ESA sjelden vil bruke den myndigheten overvåkingsorganet her får. Dette vil norske myndigheter ikke ha mulighet til å påvirke eller unngå når suverenitetsavståelsen er vedtatt, så fremt man ikke ønsker å si opp eller reforhandle EØS-avtalen. Det er krevende å forutse fremtidige konfliktsituasjoner og hvor inngripende suverenitetsavståelsen vil være i en noe lengre tidshorisont. I lys av dette er det gode grunner ikke bare rettslig, men også politisk og av hensyn til samfunnssikkerheten, til å være ytterst tilbakeholden med å avstå suverenitet.