Nei til EUs høringssvar om Bygningsenergidirektivet

Høring av Bygningsenergidirektiv (EU) 2024/1275 – Uttalelse fra Nei til EU. Vi viser til departementets høring om EUs bygningsdirektiv fra 2024 (direktiv 2024/1275), med frist 5. januar 2026. 

Bygg og anlegg står for store klimautslipp både i Norge, EU og globalt. Utslippene fra sektoren må ned for å nå internasjonale klimaforpliktelser, men EUs bygningsenergidirektiv er ikke tilpasset lokale forhold. Direktivet vil gi store kostnader for samfunnet og for huseiere i Norge. Kravene betyr høyt forbruk av materialer og en bruk og kast-tilnærming til bygg, som svekker en helhetlig miljøpolitikk.  

Nei til EU mener:  

• EUs bygningsenergidirektiv er ikke EØS-relevant.  
• Hvis direktivet anses EØS-relevant, må Norge forhandle med EU om unntak for direktivet, slik at man får tilpasset regelverket til norske forhold. Dersom forhandlingene ikke fører frem, må Norge bruke vetoretten i EØS.  

Grunnlaget for høringen er primært selve direktivteksten i foreløpig norsk utgave. Nei til EU etterlyser et høringsnotat fra departementet som beskriver innholdet i direktivet og departements vurderinger av bestemmelsene, særlig med henblikk på konsekvenser og endringer i forhold til dagens norske regelverk og politikk. Det medfølgende høringsbrevet gir bare en overfladisk oppsummering. Departementet viser til EØS-notatet og et oppsett med spørsmål/svar om direktivet på sine nettsider, men heller ikke her fremgår det konkret hvordan regjeringen vil innføre direktivet. Nei til EU mener derfor at høringen er ufullstendig uten et notat som beskriver mulige unntak fra direktivet eller andre tilpasninger for norske forhold, utredning av kostnader samt en kostnytte-vurdering av energi- og miljøgevinsten i forhold til kostnadene. 

Bygningsenergidirektivet 2024 ble lagt frem som en del av EUs klimapakke «Fit for 55». Kravene som stilles opp inngår i en langsiktig strategi for rehabilitering av alle bygninger, der målet er å gjøre bygningsmassen energieffektiv og karbonfri i 2050.  

Nei til EU vil peke på departementets konstatering i høringsbrevet: «Energibruken i europeiske bygg er vesentlig forskjellig fra energibruken i norske bygg.» I EU brukes mye gass til oppvarming og matlaging. Kraftproduksjonen i EU har en høy andel fossile energikilder, slik at også strømmen som brukes har en annen energi- og klimaprofil enn i Norge. I høringsbrevet skriver departementet: «Til sammenligning er energibruken i norsk bygningsmasse i all hovedsak fornybar, og det er ulovlig å installere energiløsninger basert på fossile energikilder. Utslippene fra norske bygg utgjør om lag 1 prosent av Norges samlede utslipp. Norge har også noen av de strengeste energikravene til bygg i Europa.» 

Dette er viktige momenter når eventuell gjennomføring av bygningsenergidirektivet skal vurderes. Nei til EU mener at slike forskjeller gjør at direktivet på mange måter ikke er egnet for Norge. Kravene tar ikke hensyn til at det norske kraftforbruket i hovedsak er fornybart, selv om dette er viktig for å vurdere klimaeffekten av tiltakene. 

Energikrav til både nye og eksisterende bygg 

Nei til EU vil peke på at direktivet innebærer innføring av flere typer energikrav til både nye og eksisterende bygg, og at direktivet omfatter både yrkesbygg og boliger.  

Landene pålegges å fastsette energikrav til bygninger eller bygningsenheter (artikkel 5). Kravene fastsettes ut fra den metoden for å beregne bygningers energiytelse som direktivet angir (artikkel 4). EU-kommisjonen gis myndighet til å fastsette nærmere regler for beregning av kostnadsoptimalt nivå for energikrav til bygg (artikkel 6). Landene kan gjøre tilpasninger for vernede bygninger, og det er mulig å gjøre unntak for forsvaret, religiøse bygg, boliger som brukes svært lite samt midlertidige og små bygninger.    

Direktivet setter som krav at fra 1. januar 2030 skal alle nye bygninger være nullutslippsbygg, og det samme gjelder allerede fra 1. januar 2028 for offentlige bygg (artikkel 7). Frem til disse fristene skal alle nye bygg oppfylle vilkårene for nesten nullenergibygninger. Bygningskategoriene er definert i direktivets artikkel 2, og artikkel 11 fastsetter nærmere mål og vilkår for hva som er et nullutslippsbygg. 

Når det gjelder eksisterende bygninger, skiller direktivet mellom krav til yrkesbygg og boliger (artikkel 9). Landene skal fastsette minstekrav til yrkesbygg slik at før 2030 er alle slike bygg bedre enn de 16 prosent dårligste (basert på tilstanden i 2020). Før 2033 er minstekravet å være bedre enn de 26 prosent dårligste yrkesbyggene. Dermed skjerpes kravene over tid. Det kan igjen gjøres unntak for blant annet vernede bygg, forsvaret og religiøse bygg.    

For boliger er kravene i direktivet at den gjennomsnittlige energibruken per kvadratmeter i boligmassen skal reduseres med minst 16 prosent i 2030 sammenlignet med 2020, og deretter i 2035 med minst 20-22 prosent, fortsatt sammenlignet med 2020 (artikkel 9). Direktivet sier at landene skal innføre tiltak som for eksempel minstestandarder for energiytelse, faglig bistand og økonomisk støtte. Målet er en bygningsmasse med nullutslipp, i tråd med direktivets føringer. Frem mot 2040 og 2050 skal 55 prosent av reduksjonen i energibruk kommer fra renovering av de 43 prosent av boligene med dårligst energiytelse. 

Videre innfører direktivet felles kriterier for fastsettelse av energikarakterskalaen, der A skal tilsvare nullutslippsbygg og G er de minst energieffektive byggene, og et system for energisertifikater (artikkel 19), som betyr at den nasjonale energimerkeordningen må endres. 

Direktivet er ikke tilpasset norske forhold 

Det er store variasjoner mellom landene i EU/EØS både når det gjelder bygningsmasse og klima. Dette gjør det vanskelig å ha en standard som er gunstig for alle. Tiltak for mindre energiforbruk i norske bygg må være tilpasset klima, byggeteknikk og andre lokale forhold. Direktivet gir noe handlingsrom for hvordan energibruken skal reduseres i eksisterende boliger, men setter stigende prosentvise mål for redusert energibruk i boligmassen som vil bety at boligeiere må gjøre nye investeringer – uten at direktivet avklarer hvem som skal dekke kostnadene.  

Vi viser til at Huseierne, ut fra EU-kommisjonens forslag til direktiv, beregnet at rundt 200 000 eneboliger og tomannsboliger i Norge vil måtte oppgraderes innen 2030. I sin høringsuttalelse skriver de blant annet: «I Norge vil kravene til oppgradering av boliger være mer omfattende enn for resten av Europa, siden norske bygninger trenger kraftig isolasjon på grunn av klimaet. Dette vil gjøre energieffektivisering dyrere for boligeierne, i og med at man skal etterisolere hele bygningsskallet, bytte vinduer og dører og for eksempel installere varmepumpe, batterier og solceller. Kostnaden for disse omfattende tiltakene vil fort være fra 400.000 kroner per bolig, og for mange vesentlig mer.» (Høringsuttalelse februar 2022.) 

Andre beregninger har også vist at bygningsenergidirektivet vil gi store kostnader for å oppfylle kravene. Ifølge Norges Bank kan kostnadene bli 450 000 kroner i gjennomsnitt for en bolig (Norges Bank Staff Memo 7 2024, «Energiomstilling av bolig kan bli en netto kostnad for gjennomsnittshusholdningen», 5. desember 2024). 

Når byggeprosessen tas med, står bygninger for over en tredjedel av det totale globale energiforbruket og nesten 40 prosent av direkte og indirekte CO2-utslipp. Betong er en stor utslippskilde. Potensialet for utslippskutt og innsparinger fra mer effektive varme- og ventilasjonssystemer, isolasjon og miljøvennlig materialbruk er betydelig. For å oppnå mest effektiv energisparing og reduserte klimautslipp må tiltakene være treffsikre. 

Ut fra de store forskjellene som finnes mellom Norge og de aller fleste EU-landene blant annet når det gjelder klima, bygningsmasse og andel fornybar energi, mener Nei til EU at det ikke er formålstjenlig med en ensidig tilpasning til EUs metoder for å vurdere energiytelse og kostnadseffektivitet, slik direktivet foreskriver. 

Solenergi og hva som er egnet 

Direktivet legger vekt på solcellepaneler med krav om utbygging og klargjøring for dette i bygninger (artikkel 10). Det settes en rekke tidsfrister for krav om solenergianlegg. For eksempel på nye yrkesbygg og offentlige bygg med bruksareal over 250 m2 innen 31. desember 2026. Det settes dessuten krav til eksisterende offentlige bygg av en viss størrelse med trinnvise frister. Innen 31. desember 2029 gjelder kravet om solenergianlegg også nye boliger («alle nye bygninger»). Direktivet har et forbehold om at tiltakene skal være teknisk egnet samt økonomisk og praktisk gjennomførbare.  

I departementets spørsmål og svar om bygningsdirektivet (23.01.2025) heter det: «Hva det vil si at noe er «teknisk egnet og økonomisk og praktisk gjennomførbart» er noe medlemslandene selv må definere.» Vi kan vanskelig se at dette er noe som er overlatt til nasjonale myndigheter å avgjøre alene. Bestemmelsen gjelder for alle landene, og terskelen for hva som er egnet og gjennomførbart er en rettslig standard som skal praktiseres på lik måte.  

Nei til EU vil påpeke at solcellepaneler kan store deler av året levere et viktig strømbidrag, men det er en utfordring at panelene er væravhengig og fører til økte effektvariasjoner i el-nettet, og dermed økt behov for regulerbar grunnlast (i Norge vannkraft) og behov for større overføringskapasitet i el-nettet. Uten en god teknisk løsning på dette vil el-nettet blir mer ustabilt. Bygningsisolasjon, varmepumpe og jordvarme er derimot mer stabile tiltak som reduserer behovet for regulerbar grunnlast i nettet. Dette understreker betydningen av at tiltak for å redusere energiforbruket i norske bygg er tilpasset lokale forhold. 

Kan særlig ramme sårbare husholdninger 

Boligene som har dårligst energieffektivitet eies og/eller bebos ofte av folk med dårligst økonomi. Kostnadene fra bygningsenergidirektivet vil uten særskilte nasjonale tiltak og støtteordninger føre til økte bokostnader, som spesielt vil være tungt å bære for de som allerede har minst. Renovering av utleieboliger vil normalt bety økt husleie. Selv om tiltakene reduserer energikostnadene, kan nedbetalingstiden være lang og ikke alle tiltak er økonomisk lønnsomme. 

De tekniske kravene vil særlig ramme såkalte sårbare husholdninger med vedvarende lav inntekt. Direktivets artikkel 9 punkt 4 sier at landene skal overvåke sosiale virkninger, særlig for de mest sårbare husholdningene, og treffe «hensiktsmessige økonomiske tiltak». Høringsgrunnlaget sier ikke noe om hvordan regjeringen vil håndtere dette. Skal det lages ordninger med teknisk rådgivning, lån til energieffektiv bygningsrehabilitering eller andre finansielle virkemidler? Uten en klargjøring av dette og utredning av kostnader mener Nei til EU at høringen er mangelfull.  

Bygningsenergidirektivet er ikke EØS-relevant 

Bygningsenergidirektivet fra 2010 ble ikke tatt inn i EØS-avtalen før i 2023. Regjeringen uttrykte tvil om direktivet var EØS-relevant (Stortingsbibliotekets EU/EØS-nytt 23.05.2019). Direktivet handler ikke om grensekryssende spørsmål, som er det EØS-avtalen var ment å gjelde for. Island har hatt et midlertidig unntak fra dette direktivet i EØS. Bygningsenergidirektivet fra 2018 ble innlemmet i EØS-avtalen mange år senere, i 2025. Nei til EU mener i tråd med vurderingene rundt 2010-versjonen at direktivet ligger utenfor EØS-avtalen. Bygningsenergidirektivet må avvises som ikke EØS-relevant. 

I stedet for å innføre bygningsenergidirektivet i EØS-avtalen kan man velge å oppdatere det norske regelverket. Da kan man bruke de mest egnede delene av EU-direktivet, samtidig som man skjermer befolkningen mot økte bokostnader. Hvis Norge ikke avviser direktivet på grunnlag av det ikke er EØS-relevant, vil dette forutsette at man forhandler med EU om unntak fra direktivet eller bruker vetoretten i EØS. 

Stort bilde i toppen: Dårlig isolert hus