Det norske kraftmarkedets tette integrering i EUs energiunionen er de siste åtte år blitt til en felle for industri, næringsliv og bosetning i landet vårt. Konkurranseevnen til kraftintensiv industri går nedover. Bedrifter i ulike prisregioner opplever høyst ulike konkurransevilkår. For kun to år siden var det på trappene en rekke store industriprosjekter knyttet til fornybar-næringene. Nå er så godt som alle disse pakket bort. Realiteten er at det ikke etableres nye industriarbeidsplasser i Sør-Norge lenger. 

Det store strømprisopprøret fra årene 2021-23 har likevel stilnet. Som private strømforbrukere er vi blitt vernet av regjeringens svært kostbare, kompenserende tiltak av typen norgespris på strøm. Innenfor EØS-avtalens rammer stiller kontrollorganet ESA seg kritisk til slike tiltak. Det er et åpent spørsmål om det er rom for ordninger som norgespris over tid.

Framtidsutsiktene i det norske kraftmarkedet er blitt ytterligere presset denne våren. I et forslag fra i vinter har EU-kommisjonen foreslått at en firedel av flaskehalsinntektene fra det norske kraftnettet skal brukes til bygging og utvikling av nett andre steder i Europa og unionen, basert på råd og vink fra EU-kommisjonen og energibyrået Acer. I fjor utgjorde flaskehalsinntektene til Statnett på 12 milliarder kroner. Forslaget fra EU-kommisjonens innebærer at norske strømkunder må ut med tre milliarder kroner mer i økt nettleie.

Det er også godt kjent at USAs og Israels angrep på Iran har ført til markant høyere energipriser globalt. Usikkerheten som er skapt gjør at det vil gå år og dag før olje- og gassprisene når tilbake til nivået fra før krigen startet. Videre vet vi at de internasjonale gassprisene gir direkte utslag for strømprisene i Europa. Der Equinor og den norske staten håver inn enorme gassinntekter, må norsk næringsliv og samfunnet ellers betale dyrt i form av økt pris for krafttransaksjonene i kablene mellom Norge og nabolandene på andre siden av Skagerak og Nordsjøen. 

I formålsparagrafen til den norske energiloven fra 1990 slås det fast at loven «skal sikre at produksjon, omforming, overføring, omsetning og fordeling av energi foregår på en samfunnsmessig rasjonell måte». De store prisvariasjonene i det norske kraftmarkedet, samt en forsert krafteksport på bekostning av norske forbrukere og nasjonal forsyningssikkerhet, viser at energilovens prinsipp om samfunnsmessig rasjonalitet er blitt brutt av regjeringen og tidligere stortingsflertall i kraftpolitikken. To vesentlige spørsmål blir da: Hva kan gjøres for å gjenopprette grunnprinsippene i norsk energiforvaltning, og kan det skje innenfor rammen av EØS-avtalen? 

Forslaget kobler energilovens formålsparagraf om ‘samfunnsmessig rasjonell kraftforsyning’ til mulighetene for nasjonale beskyttelsestiltak som eksisterer i EØS-avtalen (artikkel 112). Hensikten er å stanse og reversere skadevirkningene som følge av tilkoblingen til EUs energimarked og direktivene i tredje og fjerde energimarkedspakke. Helt konkret vil forslaget (i) sette til side EU-forordningen om grensekryssende krafthandel, (ii) oppheve instruksjonsforbudet for Reguleringsmyndigheten for energi (RME) og underlegge dette organet full nasjonal politisk kontroll, og (iii) legge til grunn et prinsipielt syn om at elektrisk kraft er å anse som infrastruktur og en nødvendig ytelse for samfunnet, ikke en vare. Dermed vil også kraftmarkedet i sin kjerne falle utenfor EUs og EØS-avtalens konkurranseregler.

Flere av artiklene i EØS-avtalen åpner for at avtalelandene ensidig kan treffe tiltak dersom det oppstår alvorlige økonomiske, samfunnsmessige eller miljømessige vanskeligheter av sektoriell eller regional art. I kraftspørsmålet er vi langt forbi det kritiske punktet for denne typen skadevirkninger.  Så er det opp til partiene som sammen kan bli til et flertall i kraftpolitikken, om tida nå er inne for å teste ut det vidgjetne handlingsrommet i EØS-avtalen.

Kommentaren stod på trykk i Klassekampen Orientering 18. april 2026