Tenk på plattformen på en togstasjon. Plattformen er stedet der brukerne av tjenesten – togene og togpassasjerene – kobles sammen. Dette er også det enkle, men sentrale konseptet i det som kalles den digitale plattformøkonomien. Plattformen er knutepunktet der brukere av forskjellige typer kobles sammen. Å eie og drive en plattform som mange bruker, kan være veldig lønnsomt.

Facebook ble et av verdens største og mest verdifulle selskaper ved å utvikle en plattform som lar selskaper putte reklame foran øynene på forbrukere. Google og Amazon er eksempler på andre selskaper som også har en form for plattform som forretningsmodell.

Etter finanskrisen lå flere omstendigheter til rette for en ny versjon av den digitale plattformøkonomien. Det var store mengder ledig kapital på leting etter nye investeringsmuligheter, alle på jakt etter den neste Facebook/Google/Amazon. Ny teknologi gjorde at alle gikk rundt med en smarttelefon i lomma. Og det var høy arbeidsledighet.

Inn kom gig-økonomien: fortsatt digitale plattformer, men nå i arbeidskraftintensive bransjer som taxi og matlevering. Smarttelefoner og apper senket transaksjonskostnadene og gjorde det enkelt å koble sjåfør eller bud og kunde sammen på minuttet, og jobber kunne deles opp i små, avgrensede enkeltoppdrag – «gigs» – kontrollert og formidlet via app.

Uber – monopolmakt gir grunnlag for profitt

Det klassiske eksempelet på et gig-selskap, er Uber. Historien om Uber er også illustrerende for gig-økonomien som sådan, og særlig forskjellen mellom PR-narrativene selskapene spinner om seg selv og den virkelige rollen de spiller i økonomi og arbeidsliv.

Uber presenterte seg som en innovativ, teknologisk nyskaper som kjempet en heroisk kamp mot en ineffektiv og bakstreversk taxi-bransje. Uber mente selv at de ikke var et taxi-selskap som drev med transport, men et tek-selskap som utviklet en digital markedsplass som matchet tilbud og etterspørsel mellom uavhengige forbrukere og tilbydere.

Om bare Uber kunne slippe fri fra reguleringskåte politikere og et forbrukerfiendtlig og fordyrende regelverk som blokkerte innovasjon og ga dårlige tjenester. Da ville alle kunne nyte godt av et tilbud av høyere kvalitet med mer forutsigbarhet og tilgjengelighet til mye lavere pris enn vanlige drosjer.

Ikke minst lovet Uber å være en mulighet og en styrke for arbeidere, som nå kunne bruke plattformen til å slippe til på et utilgjengelig taximarked og bli entreprenører: friheten til å være sin egen sjef, fleksibiliteten til å jobbe når man vil, og muligheten til å tjene mye mer enn vanlige taxisjåfører og i andre sammenlignbare jobber.

Det var vinn-vinn-vinn for alle parter – forbrukere, sjåfører og samfunnet som helhet. Og for et ukritisk blikk kunne det se ut som denne historien var sann, i alle fall en stund.

Den enorme kapitalen som ble skutt inn i selskapet, ga Uber anledning til å tilby tjenester til priser langt under de faktiske kostnadene. Investorsubsidiene finansierte massive underskudd i år etter år. Dermed kunne de vokse raskt og kvitte seg med konkurranse fra eksisterende leverandører.

Dette styrket også narrativet om innovasjon og effektivitet. Hvordan kunne Uber være så mye bedre og billigere enn tradisjonelle taxi-tilbydere? Det må være fordi de er så innovative og effektive, kunne en forbruker tenke, som var godt fornøyd med et skyhøyt servicenivå til en billig penge.

Men selskaper kan ikke tape penger til evig tid, og det er heller ikke planen. Tapene er rettferdiggjort av en teori om at bare selskapene vokser seg store nok, vil nettverkseffekter, skalaøkonomi og monopolmakt gi grunnlag for profitt. Historien om innovasjon, teknologi og effektivitet er i mellomtiden en god avledning.

Uten arbeidsgiveransvar, men beholder kontrollen

De teknologiske fremskrittene ble kanskje overdrevet av PR-grunner, men teknologi spiller en helt sentral rolle i gigselskapenes viktigste innovasjon, og den egentlige kjernen i forretningsmodellen: en ekstremt effektiv strategi for å skille makt og profitt fra risiko og ansvar via feilklassifisering av arbeidstakere.

Feilklassifisering er ideen om at en arbeider ikke er en arbeider, men en selvstendig liten bedrift. Arbeidstakere har arbeidsrettslige rettigheter som stillingsvern, rett til kollektiv organisering, forhandling og streik, og sosiale velferdsrettigheter som sykepenger og pensjon. Men alt dette kan unngås med et pennestrøk. Trikset er å si at arbeidstakeren slett ikke er en arbeidstaker, men en selvstendig oppdragstaker. Da forsvinner rettigheter og kostnader som dugg for solen.

Men makt og styring over arbeidskraften må for all del ikke forsvinne. Poenget er å få i både pose og sekk: beholde makt, styring og kontroll for å få alt til å fungere som det skal, men bli kvitt kostnader, plikter og arbeidstakerrettigheter. Ingrediensen som får selvmotsigelsen til å fungere, heter algoritmisk styring.

Komplekse og ugjennomsiktige algoritmer gjør at selskapene kan styre, overvåke og tildele oppdrag til en stor og geografisk spredt arbeidsstyrke uten behov for menneskelige ledere. Samtidig må fiksjonen om uavhengighet og selvstendighet opprettholdes, for å rettferdiggjøre feilklassifiseringen. Det er langt enklere når den finkornede arbeidsgiver-arbeidstakerkontrollen skjer gjennom en app.

Uber er det klassiske eksempelet, men omtrent den samme historien gjelder for andre gig-selskaper. Og den gjelder også i Norge og de andre nordiske landene.

På tross av ryktet om et velorganisert og velregulert arbeidsliv med sterke fagforeninger og arbeidstakerrettigheter, har gig-selskaper som Uber, Bolt, Wolt og Foodora funnet seg godt til rette her.

EØS-reglene bidro til dette. Den frie etableringsretten gjør at myndighetene i utgangspunktet ikke har lov til å legge restriksjoner på en tjenesteyters mulighet til å etablere seg innad i EU/EØS. For taxinæringens del kom EU med krav om at løyvebegrensningene måtte fjernes grunnet EØS-regler, og da disse ble fjernet la dette til rette for Uber og Bolt.

Vokst frem i sektorer preget av lovløse tilstander

Det er ikke egentlig et paradoks. Lenge før appene dukket opp, har mange sektorer vært preget av løsarbeid, sosial dumping, svake fagforeninger og lovløse tilstander. Og det er nettopp i disse sektorene gig-selskapene har kunnet vokse, på bortklassifiserte arbeidere rekruttert særlig fra marginaliserte deler av arbeidsstokken.

Resultatet er en tøffere og tøffere hverdag for tusenvis av bud og sjåfører, med stadig lavere betaling, lengre arbeidsdager og mer og mer inngripende styring fra plattformer som påstår at de ikke driver med den slags.

Svart arbeid, sosial dumping og organisert kriminalitet med innslag av menneskehandel florerer. Det er omfattende skatteunndragelse og moms-svindel med falske fakturaer.

Kun nylig har myndighetene fått øynene opp for feilklassifisering, med forsøk på lovendringer og presiseringer, men resultatene er uklare.

Mens vi venter på nødvendige rettslige avklaringer, er det verdt å spørre seg om vi er fornøyde med at så eksplisitt aktivistiske arbeidsmarkedsaktører som gig-selskapene så naturlig og enkelt har glidd inn i det norske arbeidslivet, og hva vi eventuelt har tenkt til å gjøre med det.