Tirsdag den 19. mai var det debatt i Stortinget om utenriksminister Espen Barth Eides redegjørelse om EU/EØS-saker, som ble holdt uka før. Utenriksministeren var i denne redegjørelsen tydelig på at regjeringen ønsker et tettere samarbeid, og at EØS-avtalen skaper utfordringer i så måte. Dermed fremsto redegjørelsen som et dårlig fordekt ønske om EU-medlemskap.

Selv ja-siden så ut til å se forbi Barth Eides vage konklusjoner. Høyres representant Peter Frølich uttalte at norsk medlemskap er den «åpenbare konklusjonen» ut fra utenriksministerens redegjørelse. Han avsluttet sitt første innlegg med å ønske «næringsministeren, utenriksministeren og alle andre EU-tilhengere i Arbeiderpartiet lykke til med å forsøke å overbevise sine meningsmotstandere internt i partiet».

SVs Ingrid Fiskaa var imidlertid raskt ute med å illustrere et viktig bakteppe for at arbeiderpartitoppene ikke ønsker en ny EU-avstemning:

«Utanriksministeren seier at regjeringa ikkje vil ta initiativ til ein prosess for å bli medlem i EU. Det er utvilsamt klokt viss ein er tilhengar av norsk EU-medlemskap, for hadde det vore ei folkerøysting no, ville ja-sida ha gått på ein solid smell. Nei-fleirtalet i Noreg er solid og har vore det lenge.

[...] No er det visst Island som skal redda den norske ja-sida. Er det slik at Arbeidarpartiet håpar at «Island-effekten» skal få Noreg inn i EU? Det kunne høyrast ut slik.»

Hun var videre blant annet opptatt av å snakke om sikkerhetspolitikken og økonomisk trygghet. Fiskaa trakk fram at EU ikke står for et like sterkt interessefellesskap som det Norge har med de andre nordiske landene, og at EUs politikk har betydd avindustrialisering fremfor demokratisk kontroll over naturressurser. Til utenriksministerens vektlegging av demokratiet sa hun følgende:

«[…] EU er ikkje noko velfungerande demokrati. Der blir makt flytta frå folkevalde organ til byråkratiske, overnasjonale institusjonar. Eg vil minna om at autoritære, ytre høgre krefter er på frammarsj i sentrale EU-land. Difor er det viktig for folkestyret i Noreg at Noreg framleis er utanfor EU.»

Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum pekte som Fiskaa blant annet på den økonomiske utviklingen i EU, som har sakket seg akterut i den globale økonomien de siste årene. Han nyanserte også bildet av Storbritannias utvikling etter Brexit, og løftet fram at det har vært en større vekst her enn for eksempel i Tyskland. 

Vedum reagerte også på at Barth Eide ikke adresserte debatten om drivstoffavgiftene etter påske:

«Regjeringen begynte å si at på avgiftsnivå kan ikke Stortinget ha det endelige ordet. Heldigvis ble prinsippet om at det er Stortinget som bestemmer det, slått fast. Det er et grunnprinsipp som har vært egentlig fra den amerikanske uavhengighetserklæringen til grunnloven fra 1814 – det skal ikke være noen skattlegging uten representasjon. Det har vært et grunnprinsipp i Norge og i alle de vestlige demokratiene når det gjelder skattlegging og avgifter – «no taxation without representantion».»

Etter dette kom Rødts representant Bjørnar Moxnes på talerstolen, som brukte mye av taletiden på å snakke om EØS-avtalen. Den omtalte han som «en underlig konstruksjon», og pekte på at Norge hadde tollfrihet før EØS mens vi nå ser at avtalen ikke holder oss innenfor EUs tollmur. Moxnes viste avslutningsvis til ønskene i fagbevegelsen om å legge ned veto mot EUs fjerde energipakke og ta tilbake kontrollen over krafta. Før det kom han imidlertid med en lenger redegjørelse om EØS-avtalens skavanker:

«EØS er en husmannsavtale som underlegger Norge et markedsliberalt EU-prosjekt, som i stadig større grad undergraver det organiserte arbeidslivet og den nordiske modellen. Derfor er avtalen også en demokratisk fiasko.

«Norges avtaler med EU innebærer en omfattende overføring av myndighet fra nasjonalt nivå til EU-nivå. Det er en massiv delegasjon av lovgivende makt til EU og tilsvarende delegasjon av dømmende makt til EU-domstolen. Derfor er ikke EØS en vanlig, folkerettslig eller mellomstatlig avtale, men et maskineri for å endre politiske og sosiale forhold i Norge, uten at Norges innbyggere har noen innflytelse over beslutningene. Det er nok bakgrunnen for at over 57 pst. mener at EU har for mye makt i Norge, mens 27 pst. mener det motsatte.»