2026 åpnet med noe så sjeldent som et lærestykke i småstaters evne til maktpolitikk.
Januar bød på flere ekstraordinære utenrikspolitiske begivenheter i nærområdene våre langt mot nord. De bør bli husket langt fram i tid, ikke minst fordi utfallet av dem demonstrerte hvordan nasjonalstater uten stormaktsstatus kan hamle opp med en supermakt som USA.
La oss kort rekapitulere. Den amerikanske presidentadministrasjonens trusler og ville planer om å tilrane seg verdens største øy, Grønland, endte med foreløpig fiasko. For drøyt to uker siden ankom Donald Trump verdensscenen i Davos for å diktere betingelsene for overtakelsen av øya fra Danmark. Han endte med null og niks, samt å love å avstå fra bruk av militær makt. Attpåtil trakk han også alle trusler om massiv straffetoll overfor Danmarks støttespillere, deriblant Norge. Det var en knekt, gammel og forvirret Donald Trump som etterpå sto og pratet usammenhengende rundt seg. Før han snudde ryggen til Davos og Europa. Og vendte tilbake til det evige kaoset han har stelt i stand på hjemmebane.
Utfallet av denne første virkelige styrkeprøven om Grønlands skjebne er uhyre viktig. Det viste for all verden hvor effektivt en småstat som Danmark kan stå opp for sine interesser overfor en supermakt. Såfremt en virkelig våger, og de riktige forutsetningene er til stede. Den danske statsministeren og regjeringene i Danmark og på Grønland framsto svært godt forberedt: «Nå er det alvor, Jonas», meldte Fredriksen til vår egen statsminister allerede før presset fra amerikanerne virkelig tiltok i styrke.
Avgjørende i denne settingen var det at hele det partipolitiske spekteret sluttet rekkene og samlet seg bak regjeringenes politikk både i Danmark og på Grønland. Innad i krigsimperiet USA var situasjonen den stikk motsatte. Uviljen mot Trump-administrasjonens planer for Grønland vokste fra til dag hos generalstaben i Pentagon og hos de folkevalgte i Kongressen.
Frykten for å få disse to institusjonene imot seg var nok grunnen til at Trump i realiteten valgte full retrett. Han hadde nok aldri støtt på denne nødvendige motstanden i Washington DC, uten den forutgående stødigheten, handlekraften og europeiske alliansebyggingen til statsministeren og dansk-grønlandske myndigheter.
«Det var en knekt, gammel og forvirret Donald Trump vi så i Davos»
En annen talehandling som sikrer at årets økonomiske forum i Davos går inn i historiebøkene, er åpningsinnlegget til Canadas statsminister. Uten å nevne USA og dets president en eneste gang erklærte statsminister Mark Carney full beredskap overfor det autoritære internasjonale hegemoniet som Trump-administrasjonen forsøker å etablere.
Små og mellomstore stater ble oppfordret til å gå sammen med Canada i situasjonsbestemte koalisjoner der en har felles interesser. Hensikten er å utvikle større «strategisk autonomi» for den enkelte nasjonalstat vis-à-vis stormaktene, på områder som energi, matforsyninger, kritiske mineraler, finanssystem og forsyningslinjer.
Etter Davos og januarstormen innen skandinavisk og europeisk toppdiplomati fulgte forutsigbart nok en kortvarig mediekampanje for norsk EU-medlemskap. Da det så kom en ny meningsmåling som viste at unionsmotstanden var like sterk som før, roet det seg raskt ned igjen. Budskapet ble raskt omformet til at ungdom og folk flest er mot EU av gammel vane, uten at det finnes egentlige argumenter for et slikt standpunkt.
Utålmodigheten og fortvilelsen over norsk ikke-medlemskap i unionen kan tyde på begrenset evne til å ta innover seg rekkevidden av siste ukers utenrikspolitiske begivenheter for Norges del. Danmarks vern om Grønland lyktes nettopp fordi det raskt ble etablert en spontan, saksspesifikk og sterk allianse med skandinaviske og europeiske naboland. Dette var åpenbart langt mer effektivt enn å forsøke å oppnå enstemmige eller flertallsbaserte beslutninger i EU og i Nato. Den håndfaste støtten fra nære naboland som Sverige og Norge, og sterkere allierte som Frankrike og Storbritannia, sto i klar kontrast til de mer nølende og avgrensede erklæringene som kom fra EU-institusjonene i Brussel.
Tilsvarende krever det store doser politisk kreativitet for å fortolke Davos-talen til den kanadiske statsministeren som et argument for norsk unionsmedlemskap, slik blant andre Eivind Trædal i Miljøpartiet De Grønne gjør. Mark Carneys hovedpoeng er nettopp å sikre sterkere suverenitet og uavhengighet for små og mellomstore nasjonalstater. Det skal primært skje ved å styrke egen forsyningssikkerhet og bygge pragmatiske allianser mellom land som deler interesser og politiske verdier.
På enkelte områder har Norge og EU felles verdier og interesser. På viktige områder som valg av økonomisk politikk, energipolitikk, landbruk, fiske og nærhet til politiske beslutninger har vi det imidlertid ikke. Om noen fortsatt skulle være i tvil om argumentene mot unionsmedlemskap fortsatt finnes, så kan en jo begynne med å spørre seg hvor – i EU eller i Norge? – utviklingen på disse områdene har vært gunstigst siden forrige folkeavstemning i 1994.
Kommentarten ble publisert i Klassekampen 7. februar 2026.
Stort bilde i toppen: Utfallet av styrkeprøven om Grønland viste hvor effektivt en småstat som Danmark kan forsvare interessene sine overfor en supermakt, skriver Idar Helle. (Creative commons-lisens. Foto: Gage Skidmore)
