EU går i gang med å renske bort flest mulig regler som står i veien for konsernaktørenes profitt.
Onsdag denne uka kom beskjeden om at EU trosser forpliktelsene i EØS-avtalen og innfører tollkvoter på import av ferrolegeringsprodukter fra Norge.
Samtidig ser vi – som Morten Harper skriver i Orientering 8. november – at unionen, så vel som overvåkingsorganet Esa, går sammen mot flere viktige politiske beslutninger fattet av norske myndigheter. Esa stiller spørsmål ved og truer i realiteten med å avvikle norgespris i kraftpolitikken. De vil gi forlenget konsesjon til skandaleselskapet Go-Ahead på Sørlandsbanen og pålegge flere anbud på strekninger i jernbanesektoren, samtidig som det konstant føres en lavintensitetskrig mot forbudet mot innleie og bemanningsforetak i byggebransjen.
Det er videre mer enn antydet at EU og Esa av markedshensyn vil sørge for å stoppe kunnskapsministeren og Ap-regjeringens viktige lovforslag om aldersgrense på sosiale medier. Så, hvordan forklare denne nye aggressiviteten i EUs linje overfor Norge?
Den åpenbare sammenhengen er at den store alarmen om de økonomiske utsiktene framover nå uler i unionen og over hele det gamle kontinentet. Siden energikrisa sendte gass- og kraftpriser til himmels høsten 2021, har unionens handelsbalanse overfor USA og Kina bare forverret seg. Samtidig har Draghi-rapportens illevarslende funn om EUs økonomiske tilstand (Orientering 25. oktober) gjort det åpenbart at noe må gjøres. Men hva?
En bestemt maktgruppering i EU er ikke i tvil om hvor svaret ligger. Konsern- og næringslivslobbyen i unionen har siden energikrisa traff dem så hardt, gått til full motoffensiv, og antakelig oppnådd mer de to siste årene enn på flere tiår.
«Dette er i realiteten det omstridte tjenestedirektivet ‘på speed’»
Den danske EU-analytikeren Kenneth Haar plasserer et bestemt møte i Antwerpen i februar i 2024 i sentrum for begivenhetene. Trygt inne bak lukkede porter hos kjemigiganten BASF inviterte en stor gruppe toppfolk fra europeisk energikrevende industri til møte i «kapitalens eksekutivkomité» med EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen og den belgiske statsministeren Alexander De Croo, som på det tidspunktet også innehadde formannskapet i Rådet i EU.
Halvannet år seinere kan en trygt slå fast at konsernlobbyen har oppnådd mye av det den ville med samlingen i Antwerpen. Ifølge utrednings- og kampanjegruppa Corporate Europe Observatory i Brussel kommer styrkingen av industri og næringsliv særlig til uttrykk i fire punkter: 1) EU skal finne tilbake til og forsterke konkurranseprinsippene som har stått så sentralt i unionstraktatene og i EU-retten. 2) For å sikre finansieringen av gunstige næringslivspakker gis finanssektoren betydelig kontroll over både lånefinansiering og politisk innhold i pakkene. 3) Militær- og våpenindustrien blir den nye hammeren i EUs industriplanlegging, som skal sikre høyere aktivitet, arbeidsplasser, strategisk autonomi overfor USA og på sikt være et middel for global innflytelse og maktutøvelse. 4) Såkalte «regelforenklinger», som i realiteten vil bestå i avregulering av demokratiske, sosiale, miljø- og helsemessige standarder i medlemslandene og EØS-området, skal gjennomføres for å sikre fri utfoldelse og presse ned kostnadene for bedrifts- og konsernsektoren i hele det indre markedet.
To konkrete utviklingstrekk viser hvor langt konsernlobbyen og Kommisjonen er villige til å gå for å avregulere seg ut av den økonomiske bakleksa. Der EU i en årrekke er blitt betraktet som en foregangsregulator for personvern og GDPR overfor tek-bransjen og digitaløkonomien, skjer det nå oppsiktsvekkende justeringer. I det siste har Kommisjonen tatt til orde for å «forbedre og lette sikker deling av privat og offentlig data, forenkle det regulatoriske rammeverket, og akselerere utviklingen av nye systemer og applikasjoner». I klartekst innebærer dette å akseptere et svekket personvern for å sikre nye kommersielle muligheter for europeiske tek-selskaper.
Et annet, og enda mer alvorlig, virkemiddel er det som betegnes som det 28. regimet. Dette er en mildt sagt særegen reguleringsmetode som Kommisjonen og Rådet ønsker velkommen for såkalt innovativ næringsvirksomhet. Poenget her er å gi bedrifter som opererer i mer enn ett medlemsland, mulighet til å velge et alternativt og EU-styrt regelverk i stedet for ethvert av de 27 ulike nasjonale og juridiske rammeverkene blant medlemslandene for ulike bransjer.
Alt dette betyr i realiteten det omstridte tjenestedirektivet «på speed» og vil innebære at bedriftene det angår, kan sno seg rundt nasjonal lovgivning på så sentrale områder som skatt, avgifter, selskapsrett, konkursregler, HMS-regelverk og arbeidsrett på nasjonalt nivå. Igjen ser vi at EU gjennom tvilsom lovgivningspraksis kan komme til å åpne for sosial dumping og skatteunndragelser i stort omfang.
Det analytiske utgangspunktet for Corporate Europe Observatory og danske Kenneth Haar er EU som en konkurransestat under konstruksjon, med et voksende demokratisk og sosialt underskudd som biprodukt. Til Norge kommer dette underlige historiske fenomenet gjennom EØS-avtalen, samtidig som EU bryter den samme avtalens helt grunnleggende forpliktelser. Hvor lenge vil EØS og det indre markedet kunne stå seg som tidsbestemte politisk ordninger?
Kommentaren stod på trykk i Klassekampen 15. november.
Stort bilde i toppen: EUs kommisjonspresident Ursula von der Leyen. (Foto: EU)
