Tre EU-scenarier

Kan EU reise seg og bli en økonomisk og politisk kraft i verdenssamfunnet igjen? Eller kommer unionen gradvis til å forvitre og gå i oppløsning foran øynene våre? Spørsmålet om norsk medlemskap er stilt i absolutt bero etter høstens stortingsvalg. Nei-partiene gikk fram samlet sett, mens de entusiastiske ja-partiene Høyre og Venstre fikk tommelen solid ned av velgerne.

Det er etter hvert vel etablert at EU har helt fundamentale økonomiske problemer knyttet til nye tollbarrierer, økende handels­underskudd, skyhøye energikostnader, avindustrialisering, nedgang i levestandard og svekkede pensjons- og velferdsordninger. La oss gå raskt videre og se på framtidsutsiktene for unionen. Flere av dem som verserer, har kommet tilbake med fornyet kraft de siste ukene, ikke minst i Klassekampen.

Tidligere EU-sentralbanksjef Mario Draghis rapport fra september 2024 har vært selve premissdokumentet i denne diskusjonen det siste året. Rapporten vakte oppsikt fordi den tok et sviende oppgjør med EUs stadig dårligere resultater de siste tiårene. Draghi slår fast at målsettingen med det indre markedet eller fellesvalutaen euro ikke er oppnådd. Særlig innen tek-økonomien er unionslandene per i dag ute av stand til å konkurrere med Kina og USA.

Funnene i Draghi-rapporten er uomtvistelige, men flere vil stille spørsmål ved medisinen som foreskrives | Idar Helle

Mario Draghi vil ha enda sterkere intern konkurranse og enda dypere markedsintegrasjon mellom unionslandene. Det skal øke effektiviteten og styrke konkurransekraften på flere av de tjeneste- og produksjonsområdene der EU har havnet i bakleksa. Som Chr. Anton Smedshaug i Agri Analyse minner om (Klassekampen 15. oktober), var EU for 20 år siden verdens største økonomi sammen med USA. I dag leder USA suverent, mens EU er i ferd med å bli hektet av kampen om andreplassen med Kina.

Den franske økonomen Thomas Pikettys innfallsvinkel til unionen og framtidas handelspolitikk (Klassekampen 18. oktober) skiller seg skarpt fra Draghi-rapporten. Han tar til orde for drastisk reduksjon av den globale frihandelen. Ikke minst er dette viktig for EU, argumenterer Piketty. Overdreven global handel fører til store klima­utslipp og innebærer massiv lønnsdumping i eksportnasjoner som Kina og nabolandene. Med konkurransebetingelsene og handelsbarrierene som nå rår internasjonalt, er også den industrielle produksjonsbasisen i EU i ferd med å gå tapt. Det vil i neste omgang gjøre det enda vanskeligere å finansiere unionsbudsjettet, nasjonalstatene og sosial velferd i overskuelig tid framover.

Et kontroversielt grep hos Piketty er å gå inn for til dels svært høye tollavgifter overfor hoved-handelspartnere som Kina og USA. Forslaget om tollsatser på 50 til 100 prosent har en annen og mer «sosial profil» enn hos USA og president Trump. Overfor Kina er målet å presse landet til å ta større klimahensyn i handelspolitikken, samtidig som produktene derfra skal tollkompenseres for langt lavere lønnskostnader og lønnsandel i Kina sammenliknet med i Europa.

Thomas Piketty er den eneste her som tar til orde for å forsøke å løse EUs og verdensøkonomiens hovedproblemer gjennom tettere og mer forpliktende samarbeid. Likevel er det et tilbakevendende problem for den franske stjerneakademikeren at de institusjonelle arrangementene han går inn for, ikke tar høyde for hvordan EU og det internasjonale samfunnet faktisk fungerer i vår tid.

Chr. Anton Smedshaug i Agri Analyse har på sin side en dystrere og mer ubarmhjertig analyse av unionens utvikling. Han ser to hovedgrunner til EUs dramatiske økonomiske nedgang. De sterkeste kortene på hånd er blitt kastet bort på å flytte produksjon og framfor alt forskning til Sørøst-Asia og særlig Kina. Tilsvarende ble det lagt opp til og langt på vei gjennomført en overgang til fornybar energi på et tidspunkt der teknologien ikke var moden nok til å lagre og utnytte energien fra sol, hav og vind. «Noe vil briste» i unionen, skriver Smedshaug, og går langt i å spå at EU i sin nærende form kan bli oppløst i en ikke veldig fjern framtid.

Hvordan sagaen om det europeiske unionsprosjektet ender, kan ingen av oss si noe sikkert om ennå. Flere ganger har EU maktet å snu økonomisk stagnasjon og tilbakegang til politisk triumf og dypere integrasjon. Dette er et trekk som går igjen fra oppstarten av det indre markedet i 1980-årene, via felles eurovaluta fram til finanskrisa og koronapandemiene i dag. At statslederne og toppbyråkratene har enda en historisk joker i ermet, er ikke helt usannsynlig. EU som samordnet og sterkest mulig militærblokk er trolig det tydeligste scenarioet som peker i retning av enda tettere integrasjon og økonomisk skjebnefellesskap.

Innlegget stod på trykk i Klassekampen 25. oktober 2025. 

Stort bilde i toppen: Den franske økonomen Thomas Piketty tar til orde for drastisk reduksjon av den globale frihandelen. Ikke minst er dette viktig for EU. (Foto: Fronteiras do Pensamento / Luiz Munhoz)