Dette bør bekymre både tilhengere og motstandere av EU/EØS i Norge, samt borgere i de alle land der EU nå tillater seg innblanding med å støtte gruveprosjekter. EU gjør vedtak av stor virkning for miljøet i disse landa, men nekter borgere i de berørte landa tilgang på informasjon om hva vedtaka bygger på.
Grunnlaget for et demokratisk samfunn er at allmennheten og media skal ha tilgang til informasjon. Uten å vite hva som skjer og planlegges kan vi heller ikke påvirke prosessene i samfunnet. Det gjelder ikke minst i saker som påvirker miljøet gjennom naturinngrep og forurensing. Derfor har vi i Norge i tillegg til lov om offentlighet i forvaltningen en egen miljøinformasjonslov. Vi er vant med at det er sjølsagt at når en potensiell utbygger søker om en reguleringsplan, en utslippstillatelse eller en driftskonsesjon for ei gruve, så er søknad og begrunna vedtak offentlig, og hvert trinn i prosessen skal på offentlig høring. Blant det som er offentlig for alle er konsekvensutredningene som vedtaka bygger på.
Dette er ikke bare et prinsipp i Norge, men i alle land som regner seg som demokratiske. I tilknytning til FNs økonomikommisjon for Europa (UNECE) har EU og 46 land slutta seg til Konvensjonen om tilgang til miljøinformasjon, allmenn deltakelse i beslutningsprosesser og tilgang til rettsmidler i saker vedrørende miljø (Århuskonvensjonen). Om denne sier UNECE at den bl.a.:
• Kobler miljørettigheter og menneskerettigheter
• Fastslår at bærekraftig utvikling bare kan oppnås gjennom involvering av alle interessenter
• Kobler myndighetenes ansvarlighet og miljøvern
• Fokuserer på samhandling mellom offentligheten og offentlige myndigheter i en demokratisk kontekst.
Med dette har både Norge og EU forplikta seg til å gi alle parter og allmennheten den informasjon som er nødvendig for å kunne ivareta både egne interesser og generelle miljøinteresser når myndighetene behandler miljøsaker. Mineralutvinning hører utvilsomt under dette, da den fører til både store naturinngrep og stor forurensing.
Dette var teorien. Praksis er noe helt annet.
Nussir ASAs plan om kobbergruve i Finnmark har vært omstridt fra den blei lansert før 2010. Det er skrevet et utall av innlegg, artikler og forskningsrapporter om saka. Planen har møtt motstand fra bl.a. miljø-, fiskeri- og sameorganisasjoner, og anleggsstart er både i 2021 og 2025 stansa av aksjoner. Motstand og forsinkelser har ført til at gruveprosjektet har fått vanskelig med å finne investorer og et smelteverk har trukket seg fra avtalen. Siste året har selskapet likevel gjort to store framsteg, som kan tyde på at de verste problema nå er over. Først blei Nussir ASA sammenslått med kanadiske Blue Moon Metals, noe som ga tilgang på kapital og mulig avsetning for det framtidige produktet. Så kom 4. juni 2025 meldinga om at EU-kommisjonen har valgt ut Nussir som ett av 13 strategiske prosjektene i tredjeland. Dette betyr enormt mye for Nussir ASA. Denne statusen kan gi tilgang på ei internasjonal finansiering som kan sikre den nødvendige kapital fram til gruva er i drift og betaler seg sjøl videre. Den gir ikke minst ei politisk anerkjenning på høyt europeisk nivå, som stempler prosjektet som miljømessig bærekraftig og i samsvar med menneskeretter og urfolksretter (jf. EU-forordningen om kritiske råvarer (CRMA), derunder artikkel 6c som sier at strategiske prosjekter "vil blive gennemført på bæredygtig vis"). Den avviser alle motstandernes argumenter og legger dem døde. For Nussir ASA er dette den største seieren i hele gruveprosjektets 20-årige historie.
Et slikt vedtak må bygge på ei grundig faglig vurdering. Og denne må kunne etterprøves og argumenteres mot, både under søknadsprosessen og etter at vedtaket er gjort. Men under prosessen fra Nussir ASA søkte om status som strategisk prosjekt våren 2024 til de fikk denne innvilga et år etterpå, har det ikke vært noen åpenhet. Søknaden har ikke vært offentlig og heller ikke de opplysninger og vurderinger som er innhenta underveis. Ingen av de mange motstanderne av prosjektet er bedt om å legge sitt syn fram for EU.
Dagen etter at vedtaket kom, skreiv jeg til både EU-kommisjonen og Næringsdepartementet og EU-kommisjonen og ba om å få sakspapira som dette vedtaket bygde på for Nussir-gruva.
13. juni svarte departementet (e-post fra seniorrådgiver Line Hoven):
"NFDs rolle i Europakommisjonens (Kommisjonen) prosess for utvelgelse av strategiske prosjekter er begrenset til å gi et samtykke til enkeltprosjekter Kommisjonen vurderer å tildele status som strategisk. Det er selskapene selv som har søkt direkte til Kommisjonen. Kommisjonen har derfor oversendt enkelte søknadsdokumenter, samt Kommisjonens foreløpige vurdering av de to norske prosjektene som ble tildelt status som strategiske, herunder Nussir. Det vurderes at disse dokumentene ble delt med departementet i fortrolighet, og at dette er dokumenter som kan unntas fra hovedregelen om innsyn i tråd med offl. § 20. Merinnsyn er vurdert, jf. offl. § 11. Departementet vurderer at vi derfor ikke kan oversende disse dokumentene. Hva gjelder departementets dialog med Kommisjonen har NFD gitt sin støtte i tråd med CRMA art. 7 (7). Departementets brev av 5. mars er vedlagt."
Dette brevet er på engelsk, i oversettelse lyder konklusjonen: "Under hensyntagen til dette godkjenner departementet herved at de to ovennevnte prosjektene anerkjennes som strategiske prosjekter i samsvar med CRMA artikkel 7. Godkjenningen gis imidlertid med forbehold om at dersom CRMA innlemmes i EØS-avtalen, kan departementet vurdere godkjenningen på nytt og om nødvendig tilbakekalle den."
Næringsdepartementet nekter altså å formidle sakspapirer og fortelle hva som er deres grunnlag for å tilrå den strategiske statusen. De skriver først at dokumentene kan unntas offentlighet og at de derfor ikke kan oversende dem. Det virker som at når departementet kan holde noe hemmelig, så gjør de det, og hevder at de ikke har lov å dele dem.
Stort bedre gikk det ikke med søknaden min om å få dokumenter fra EU.
Det første problemet var om jeg i det hele tatt hadde rett til å be om noen dokumenter, siden jeg ikke er borger av EU:
"However, as you are not an EU citizen, you are not entitled to make an access to documents request, in accordance with Article 2(1) and (2) of Regulation (EC) No 1049/2001 ...
Since December 2024, only citizens of the Union and natural or legal persons residing or having their registered office in a Member State have the right to access Commission documents. As such, unless you are a citizen registered living in an EU Member State, we cannot process your access to documents request."
Dette er et svar som bør bekymre både tilhengere og motstandere av EU/EØS i Norge, samt borgere i de alle land der EU nå tillater seg innblanding med å støtte gruveprosjekter. EU gjør vedtak av stor virkning ikke bare for mineralutvinningen, men også for miljøet i disse landa, men nekter borgere i de berørte landa tilgang på informasjon om hva vedtaka bygger på.
Nå er det, av årsaker som er denne artikkelen uvedkommende, slik at undertegna faktisk har registrert opphold i et EU-land. Da jeg dokumenterte dette, var det klart for neste hinder:
"We have registered your request under 2025/2977. You should be notified by email. Please note that there is a large number of requests on the Strategic Projects at the moment, and the average time for processing access to documents requests is 15 business days (+15 additional business days in certain circumstances)."
3 uker går, så kommer neste:
"We are currently working on your request. However, we have not yet been able to gather all the elements necessary to carry out a full analysis of your request. As such, we will not be able to send you the reply within the prescribed time limit expiring on 27/06/2025. Therefore, in line with Article 7(3) of Regulation (EC) No 1049/2001, we need to extend this time limit by 15 additional working days. The new time limit expires on 18/07/2025."
Så går det tre uker igjen:
"Due to the party consultations that are still ongoing, we were not able to finalise the reply to your request by today. Therefore, we are not in a position to complete the handling of your application within the extended time limit of 15 working days, which expires today (18/07/2025). Please be reassured that we are doing our best to be able to send you the reply as soon as possible. We apologise for this additional delay and for any inconvenience this may cause."
Hvilke "party consultations" som er pågående kan vi bare gjette på. Det kan knapt være annet enn konsultasjoner med Nussir ASA, som er redd for å slippe ut sin søknad.
EU-kommisjonen beklager problema forsinkelsen måtte forårsake, men det hjelper lite. Den dagen da avgjørelsen blei publisert starta nedtellinga til fristen 60 dager etterpå for å sende en klage på vedtaket. Da var det ikke lenger snakk om arbeidsdager, da telte alle dager med. Pr. 21.07.2025 har 51 av disse dagene gått og jeg vet ennå ikke om jeg får tilgang til de dokumentene som skal analyseres i klagen.
Dette er ikke bare mitt problem. Representanter for miljøorganisasjoner og samiske organisasjoner har opplevd tilsvarende, både med departementet og EU-kommisjonen.
Nussir ASA har alle dokumentene som vi etterspør, og ingen hindrer dem å dele dem. Men der er alle dører stengt. Den tida da Nussir var et forbilde i informasjon er for lengst tilbakelagt historie. Nettsida nussir.no er nedlagt eller "currently unavailable" på andre året. Prøver man å kontakte noen tilsette i Nussir er svaret at de har fått ordre om at bare Øystein Rushfeldt skal uttale seg. Prøver man å kontakte han, svarer han at det ikke lenger er han som skal uttale seg, men Blue Moon. De har ingen ansvarlige som kan norsk, de har bare en telefon i USA eller Canada, oppgitt uten landsnummer og de svarer konsekvent ikke på spørsmål på e-post.
Klagene må altså skrives uten tilgang på søknad, Norges og EUs vurdering. De må bare bygge på kjennskap til den tidligere prosessen i gruvesaka og EUs regelverk, i første rekke CRMA, Vanndirektivet og Mineralavfallsdirektivet.
Å skrive en slik klage er ingen enkel prosess. Det skal gjøres under svært bestemte regler på et svært komplisert skjema. Og dette skal, ironisk nok, gjøres i forhold til nettopp Århus-konvensjonens regler. Nei, stopp litt. Ikke selve konvensjonen, men EU si fortolking, lovfesta i REGULATION (EC) No 1367/2006 OF THE EUROPEAN PARLIAMENT AND OF THE COUNCIL of 6 September 2006 on the application of the provisions of the Aarhus Convention on Access to Information, Public Participation in Decision-making and Access to Justice in Environmental Matters to Community institutions and bodies. Og her sies det hvem som har rett til å sende en klage:
"1. A non-governmental organisation shall be entitled to make a request for internal review in accordance with Article 10, provided that:
(a) it is an independent non-profit-making legal person in accordance with a Member State’s national law or practice;
(b) it has the primary stated objective of promoting environmental protection in the context of environmental law;
(c) it has existed for more than two years and is actively pursuing the objective referred to under (b);
(d) the subject matter in respect of which the request for internal review is made is covered by its objective and activities."
Blant alle organisasjoner i Norge som har engasjert seg i Nussir-saka, er det trolig bare Naturvernforbundet som fyller disse krava, og forbundet har da også bestemt seg for å klage.
Men stopp igjen: "In accordance with a Member State’s national law". Kan det være at bare organisasjoner i EU-land får klage til EU, akkurat som bare EU-borgere kan be om informasjon? Vi kan ikke se at EU har gitt noen klar tolking av dette, men andre miljøorganisasjoner som er engasjert i liknende saker har tolka det slik og går for sikkerhets skyld en omvei. Noen klager på strategisk status i tredjeland blir derfor sendt med en miljøorganisasjon i et EU-land som formell klager.
Og dette er bare starten. For denne klagen, kalt RIR – Request for Internal Review, er bare første trinn, deretter følger rettssak mot EU-kommisjonen for EU-domstolen. Og da begynner de store utgiftene. Og siden EU svært nødig dømmer seg sjøl, må man regne med å tape. I mellomtida har gruveselskapa og deres organisasjoner engasjert seg som part i saka på EU-siden. Vanlig rettspraksis er da at den tapende part dømmes til å betale alle saksomkostningene til motparten. I dette tilfellet vil da Naturvernforbundet, om det i det hele tatt kommer så langt, kunne bli dømt til å betale alle utgiftene som Nussir ASA, Blue Moon Metals, Norsk Bergindustri og Euromines har klart å oppdrive ved å skrive høyest mulig advokatregninger for å kunne knekke denne plagsomme miljøorganisasjonen økonomisk en gang for alle.
Nå er dette likevel ikke eneste klagemulighet. Det finnes en annen vei, som kalles for Annulment Action. Her er det ikke miljøorganisasjoner, men direkte berørte parter som kan klage. Det vil si grunneiere, nære naboer og rettighetshavere som vil få ødelagt sitt levebrød på grunn av gruva. I Nussir-saka vil det trolig si reinbeitedistriktene Fála og Fiettar. I prinsippet vil fjordfiskere på Repparfjorden også kunne sende en slik klage, men her er det mer uklart hvem som juridisk kan representere fiskeriinteressene. Om Sametinget eller Samerådet vil gå inn i denne saka, er det et uavklart spørsmål om de vil bli godkjent som klagere.
Og ennå finnes det dem som mener EU er vår beste garanti for demokrati og frihet.
Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra forfatteren Svein Lund.
Stort bilde i toppen: Protester mot Nussir-gruva ved Repparfjorden 30. juli 2025. (Foto: Rasmus Berg / Natur og Ungdom.)
