EU-tilhenger ser ut til å ignorere de negative konsekvensene et medlemskap ville hatt for Norge, skriver Einar Frogner.
Europabevegelsens leder Trine Lise Sundnes skriver i Nationen den 21. januar at tiden er inne for «en ny, ærlig og kunnskapsbasert europadiskusjon». Hun mener at Norge stiller seg på sidelinjen når vi ikke er med i EU og tar del i unionens beslutninger.
Nei til EU ønsker alltid en debatt om norsk EU-medlemskap velkommen. Når Sundnes langt på vei impliserer at vi bruker argumenter som er gått ut på dato, og at vårt nei baserer seg på at vi bare misliker EU uten spesielt god grunn, er det uansett på sin plass å minne om hvorfor Norge også i dag bør stå utenfor unionen. Vi er enige i at europeisk samarbeid blir avgjørende fremover, men Europabevegelsens leder tegner et unyansert bilde når hun fremstiller det som om alenegang og EU-medlemskap er de to eneste alternativene vi har.
Det er på sin plass å nyansere flere av poengene til Sundnes. For det første er det fortsatt et stabilt nei til EU-medlemskap i den norske befolkningen. En ny måling fra Opinion gjort på oppdrag for Dagsavisen og FriFagbevegelse viser at halvparten av oss ville stemt nei i en folkeavstemning, mens kun 35 prosent ville stemt ja.
For det andre maler Sundnes et rosenrødt bilde av innflytelsen Norge ville hatt dersom vi hadde vært EU-medlem. Av de over 700 setene i EU-parlamentet, ville Norge fått kun 14 av dem. Parlamentet har dessuten begrenset med makt, og kan for eksempel ikke komme med egne lovforslag.
Dette understreker det demokratiske problemet et EU-medlemskap ville hatt, og dette har ikke blitt noe mindre siden sist Norge hadde en folkeavstemning om det i 1994. Vårt nei står seg også godt i andre henseender. Sundnes hopper bukk over konsekvensene et medlemskap ville hatt for industrien, landbruket og fiskeriene, som er helt avgjørende for arbeidsplasser og norsk beredskap i en urolig tid. En egen økonomisk politikk og valuta er viktig for å sikre høy sysselsetting og velferd.
Den prekære situasjonen Europa står i dag, skyldes på mange områder at EU har ført en politikk som har gjort at unionen har seilt akterut når det gjelder næringsutvikling og strategiske verdikjeder i den globale økonomien. Samtidig ser vi et mer uorganisert europeisk arbeidsliv som står i motsetning til den norske (og nordiske) modellen.
EU har også lite å stille opp med i sikkerhetspolitikken, og har vist seg som handlingslammet i møte med Trumps trusler det siste året. Her har vi sett at initiativer har blitt tatt utenfor EU med viktige allierte som Storbritannia og Canada, som ikke er med i EU. Våre allianser og vennskapsbånd med europeiske land er sterke og kan bygges videre på uten at vi melder oss inn i en union der vi ville hatt liten innflytelse.
Dessuten er det forstemmende at EU-tilhengere som Sundnes ser ut til å ignorere de negative konsekvensene et medlemskap ville hatt for Norge. En kunnskapsbasert debatt om forholdet mellom Norge og EU bør ikke preges av forhastede konklusjoner der man ikke tar høyde for alle følgene et medlemskap ville hatt for norsk politikk og samfunnsliv.
Innlegget var publisert i Nationen 26. januar 2026.
Stort bilde i toppen: Einar Frogner, leder i Nei til EU. Foto: Eivind Formoe
