Måten Høyre-leder Ine Eriksen Søreide og utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) snakker om «kunnskapsbasert EU-debatt» på, er hersketeknikk, mener innsenderen.

De bruker hersketeknikker for å få Norge inn i EU Ordet «kunnskapsbasert» har fått en nesten magisk funksjon. Høyres nye leder, Ine Eriksen Søreide, varslet nylig at hun ønsker en ny EU-debatt – «fordomsfri og kunnskapsbasert». Liknende budskap har også kommet fra utenriksminister Espen Barth Eide.

I norsk politikk har ordet «kunnskapsbasert» fått en nesten magisk funksjon: Den som bruker det, plasserer seg selv på vitenskapens side og motparten i kategorien «synsing». Slik skapes en asymmetri der én part definerer hva som teller som gyldig kunnskap – og hvem som får delta på like vilkår.

Idealet om en kunnskapsbasert debatt er lett å støtte, men når begrepet brukes for å antyde at motstanderen mangler kunnskap, blir det en hersketeknikk.

Motstand mot EU handler for mange om et normativt verdivalg: et forsvar for lokaldemokratiet i en tid der makt flyttes til et system langt fra dem som berøres av beslutningene. EUs fire friheter gir markedets logikk forrang foran politiske prioriteringer. Å si nei til EU er også å si nei til å grunnlovsfeste en økonomisk orden der kapitalens rettigheter gis forrang fremfor nasjonale og lokale hensyn.

Det handler om muligheten til å forme egne samfunnsmodeller uten at rammene låses av traktater vi ikke kan endre.

Også normative valg kan være kunnskapsbaserte. Verdiprioriteringer springer ut av historisk erfaring og innsikt i hvordan systemer virker. Når noen vektlegger lokaldemokrati, sosial utvikling eller politisk styring fremfor markedsliberale prinsipper, bygger det ofte på kunnskap om konsekvensene av sentralisering og maktforskyvning.

Normative standpunkter er derfor ikke det motsatte av kunnskap, men vurderinger av hvilket samfunn vi ønsker. Å stå utenfor EU kan også være et valg for global rettferdighet: støtte til et mer mangfoldig og selvbestemt verdensøkonomisk system, der ikke alle land presses inn i samme markedslogikk. Det uttrykker solidaritet med dem som taper mest når markedet gis forrang over politisk handlingsrom.