Brutte forutsetninger

Åtte «ufravikelige krav»

Dette er realiteten

Status 2025

1. Det skal være nasjonal og samfunnsmessig kontroll over vannkraftressursene.

Eierskapet består, men kontrollen over eksport/import av kraft forsvinner.

Uavklart

2. Det offentlige eierskap til norske vannkraftressurser skal ligge fast, og minst to tredjedeler skal være offentlig eid.

Dette er tilfellet i dag, og blir inntil videre ikke utfordra av EU og ESA. Vindkraft er ikke nevnt. Her er det ingen krav til offentlig eierskap eller hjemfall.

Innfridd

3. Norsk fornybar kraftproduksjon skal bidra til økt verdiskaping og sysselsetting i Norge og til å erstatte fossil energi med fornybar energi.

Norsk fornybar kraft forsvinner i stor grad ut av landet, og dette har økt dramatisk under ACER-regimet. Import av europeisk strømpris truer tusenvis av arbeidsplasser i kraftkrevende industri.[1] Mer kraftutveksling betyr også økt import av ikke-fornybar energi i perioder.

Brutt

4. Norske myndigheter skal ha selvstendig kontroll over alle avgjørelser med betydning for energisikkerheten i Norge, herunder avgjørelser knyttet til industri og utkobling av kraft.

NVE og Energidepartementet (ED) beholder kontrollen på enkelte områder (som flomsikring), men frasier seg den på andre. Reguleringsmyndigheten for energi (RME) styrer kraftbørsen og strømflyten. RME stå bare til ansvar overfor ACER og ESA, ikke NVE og ED. Det gjelder også ved strømrasjonering. Heller ikke NVE som rasjoneringsmyndighet kan instruere RME i enkeltsaker eller gi pålegg til RME om utførelse av deres oppgaver.[2]

Brutt

5. Beslutninger om eventuelle nye utenlandskabler skal fortsatt være en suveren beslutning fattet av norske myndigheter og erfaringene med de to kablene som nå bygges gjennomgås før nye utenlandsforbindelser kan vurderes.

Formelt er det norske myndigheter som gir konsesjon. Men EU ønsker hybridkabler fra havvindprosjektene. Investorene vil presse på for å «bli kvitt» overskuddskraft.

Statnett ønsker å oppgradere to av kablene over Skagerrak og doble kapasiteten.[3]

Et norsk kabel-nei kan bli sett på som uforenlig med intensjonene i Den grønne alliansen mellom Norge og EU (2023)[4] og deler av energiregelverket i EØS fordi det hemmer utbygging og kraftomsetning på markedsmessige vilkår.

Uavklart

6. Eventuelle nye kabler skal være samfunnsøkonomisk lønnsomme.

På EU-nivå vil enhver kabelforbindelse kunne framstå som «samfunnsøkonomisk lønnsom». For enkelte kommunale kraftselskaper kan dette isolert sett være lønnsomt på grunn av økt strømpris, men kommunal virksomhet, industri og forbrukere vil tape.

Uavklart

7. Statnett skal eie og drifte alle framtidige mellomlandsforbindelser. Dette skal inntas i energiloven.

Lovendringen som kom i juni 2021 krever bare at Statnett har «dominerende innflytelse». Det gir en åpning for datterselskaper eller andre deleiere sammen med Statnett.

EU presser hardt på for flere såkalte hybridkabler i Nordsjøen. Foreløpig har Norge sagt nei. Det kan ikke tas for gitt at Statnett vil være eneeier av framtidige hybridforbindelser som involverer flere land.

Uavklart

8. Flaskehalsinntektene skal fortsatt kunne benyttes til å redusere nettariffene så vel som til vedlikehold og utbygging av det norske strømnettet.

Flaskehalsinntekter kan bare unntaksvis benyttes til å redusere nettleia. Dette avgjøres ikke lenger av norske myndigheter, men av RME.[5] Utbygging og vedlikehold har ubetinget førsteprioritet.

I praksis er det bare flaskehalsinntekter fra NSL-forbindelsen til Storbritannia som kan brukes til å redusere nettleia, ettersom britene ikke er del av EUs energiunion.

Brutt