Bygningsdirektivet krever at landene skal lage en strategi for rehabilitering av alle bygninger, både private boliger og næringsbygg, med mål om å gjøre bygningsmassen energieffektiv og karbonfri i 2050 (artikkel 2a). Kostnadene ved dette går bestemmelsen ikke inn på. For å nå målet i 2050 skal strategien inneholde et veikart med tiltak også i 2030 og 2040.

Artikkel 8 setter krav om at alle nye bygninger skal ha selvregulerende temperaturstyring for hvert rom. Det samme gjelder eksisterende bygninger når varmekilden skiftes ut. Unntak gjøres hvis et slikt styringssystem ikke er «teknisk og økonomisk mulig».

Artikkel 8 inneholder også krav for boliger og næringsbygg om klargjøring av ladeplasser for elbiler. Kravet gjelder bygg med mer enn ti parkeringsplasser.

Artikkel 14 utvider kravet om jevnlig inspeksjon til å gjelde alle typer varmeanlegg, for eksempel varmepumper, men kravet gjelder ikke anlegg med nytteeffekt under 70 kW.

Er direktivet EØS-relevant?

Bygningsenergidirektivet fra 2010 ble ikke tatt inn i EØS-avtalen før i 2023. Regjeringen uttrykte tvil om direktivet var EØS-relevant.[1] Direktivet handler ikke om grensekryssende spørsmål, som er det EØS-avtalen var ment å gjelde for. Island har et midlertidig unntak fra dette direktivet i EØS.

EU vedtok i 2024 et nytt bygningsenergidirektiv, som stiller mer omfattende krav til rehabilitering av boliger. Ifølge Norges Bank kan kostnadene bli 450 000 kroner i gjennomsnitt for en bolig.[2] Et ja til bygningsdirektivet i fjerde energipakke vil gjøre det vanskeligere å stanse 2024-direktivet.

Noter

[1] Stortingsbibliotekets EU/EØS-nytt 23.05.2019.

[2] Norges Bank Staff Memo 7 2024, «Energiomstilling av bolig kan bli en netto kostnad for gjennomsnittshusholdningen», 05.12.2024.