Elektrisitetsforordningen

Elektrisitetsforordningen 2019/943, også kalt grensehandelsforordningen, sier i artikkel 1 at kraftsystemet må «lade markedssignaler være styrende med henblik på øget effektivitet». Direktivet skal muliggjøre «markeds- og sektoriel integration og markedsbaseret betaling for elektricitet». Det er videre sentralt å «fastsætte mekanismer til harmonisering af reglerne for grænseoverskridende elektricitetsudveksling».

Forordningen foreskriver fri etablering og markedsløsninger i en slik grad at den i ytterste konsekvens kan gjøre konsesjonsprosesser overflødige eller i strid med regelverket. Artikkel 3 punkt n) sier:

«markedsregler åbner mulighed for, at elproducenter, energilagringsvirksomheder og elleveringsvirksomheder indtræder på og forlader markedet ud fra disse virksomheders vurdering af deres aktiviteters økonomiske og finansielle lønsomhed»

Dette gjelder altså både for kraftproduksjon og distribusjon. Bestemmelsen speiler fortalens punkt 15 i elmarkedsdirektivet:

«Markedsreglerne giver producenter og leverandører mulighed for at indtræde på og udtræde af markedet ud fra deres vurdering af deres aktiviteters økonomiske og finansielle levedygtighed.»

I samme punkt legges det til at medlemslandene likevel kan pålegge virksomhetene «offentlige serviceforpligtelser» ut fra hensynet til «den almene økonomiske interesse», så fremt dette er i tråd med EU-traktatene og elektrisitetsforordningen.

Markedsmekanismer og regionale koordineringssentre

Forordningen fasetter hvordan mekanismer for ekstra kraftkapasitet, som leveres ved behov og med en høyere pris, skal innføres og utformes. Forordningen har også regler om hvordan kraftmarkedet skal være i ulike tidsrammer (day-ahead-marked, intradagmarked og balansemarked). Bestemmelsene følger markedsbaserte prinsipper for prisdannelse, og samsvarer med kommisjonsforordningene for kapasitetstildeling og flaskehalshåndtering (CACM), langsiktig kapasitetstildeling (FCA) og balansering av elektrisk kraft (EB GL).

Det skal opprettes regionale koordineringssentre (RCC) for strømnettet. ACER fastsetter det geografiske området for sentrene. Gjennom de regionale koordineringssentrene blir kontroll- og oppfølgingssystemet i EUs energiunion mer operativt og direkte, med ACER på toppen.

Kraft i kablene og flaskehalser

Allerede elektrisitetsforordningen i tredje energipakke gjør det svært vanskelig å regulere krafteksporten. I forordningen i fjerde energipakke settes det et konkret krav om at minst 70 prosent av kapasiteten i mellomlandsforbindelsene skal stilles til rådighet for markedet (artikkel 16.8).

Den reviderte elektrisitetsforordningen fastsetter regler og kriterier for kapasitetstildeling og flaskehalshåndtering. Alt som begrenser fri flyt og omsetning av kraft mellom budområder og land i det indre marked skal fjernes. Budområder for kjøp og salg av kraft kan være så vel land som soner innenfor det enkelte landet. Norge er for eksempel delt inn i fem prissoner, Danmark har to og Finland utgjør én sone.

Inndelingen av budområder har betydning for strømprisen. Forordningen sier at strukturelle flaskehalser i strømnettet skal håndteres ved å endre budområdene eller ved en handlingsplan som fjerner flaskehalser, det vil i hovedsak si nye overføringsforbindelser. ACER overvåker flaskehalsene og legger premisser for revisjon av budområdene.

Når strøm selges mellom budområder med ulike priser, gir differansen såkalte flaskehalsinntekter. Forordningen har detaljerte regler for hvordan disse inntektene kan brukes (se side 31-37).

Myndighet til EU-kommisjonen

Forordningen gir EU-kommisjonen myndighet til å vedta nye forordninger med nettkoder og retningslinjer som presiserer hvordan markedet skal fungere. Kommisjonen får dessuten en utvidet rett til å kreve informasjon fra ikke bare medlemsland og nasjonale reguleringsmyndigheter, men også fra foretak og enkeltpersoner. Alle opplysninger som kommisjonen ber om for å håndheve forordningen skal utleveres (artikkel 65).