Fornybardirektivet

Fornybardirektivet fra 2018 fastsetter en tidsfrist på to år for konsesjonsbehandling av fornybar kraft, som blant annet vindturbiner, solanlegg og vannkraftverk (artikkel 16). Fristen kan ved «usedvanlige omstendigheter» forlenges opptil ett år. For små anlegg er tidsfristen bare ett år, og det samme for utvidelse av eksisterende anlegg.

Det er i dag ikke en tidsfrist for konsesjonsbehandling av kraft i Norge. Vanlig behandlingstid for et vindkraftprosjekt har for eksempel vært omkring seks år.

Hva med lokaldemokratiet?

Energidepartementet legger til grunn at kommunenes planprosesser er unntatt fra tidsfristen.[1] Direktivet sier derimot at fristen gjelder «alle relevante kompetente myndigheters prosedyrer» (artikkel 16 pkt. 4).

I og med at kommunal områdeplan er nødvendig for konsesjonsbehandlingen av vindkraft, er det en tvilsom tolkning at denne planprosessen er helt unntatt når formålet med direktivet er raskere konsesjonsprosesser. Direktivet gir bare unntak for klageadgang og søksmål.

Direktivet sier at klokka starter ved «mottagelse av søknad». I behandling av vindkraft legges det nå opp til en parallell prosess, der en kommunes områderegulering samordnes med søknaden om konsesjon. Tidsfristen slår inn i den kommunale planprosessen når konsesjonssøknaden behandles samtidig.

Tidsfristen svekker demokratiet og muligheten for gode nok konsekvensutredninger. I behandling av søknaden skal det være både høring og befaring, og det er ofte snakk om ekspropriasjon av grunn. For å få saken godt nok opplyst kan det være behov for tilleggsutredninger, som så skal ut på høring. Er samiske interesser berørt, skal Sametinget og reinbeitedistriktene involveres utover den vanlige høringen.

EUs unionsmål og marked for fornybarandeler

Direktivet fastsetter et bindende EU-mål på minst 32 prosent fornybar energi i 2030, som forplikter alle landene (artikkel 3). Energidepartementet skriver at «Norge, Liechtenstein og Island er ikke tenkt å bidra til EUs kollektive mål»[2]. Det har ikke kommet noen dokumentasjon på et slikt unntak. I Stortingets Europautvalget 6. mars svarte energiminister Aasland at Norge ikke har fått tilpasninger.[3] 

Med over 75 prosent fornybar energi er Norge langt over det som er EUs mål. Hvis fornybardirektivet innføres i EØS uten unntak vil Norge være medansvarlig for at EU når sitt unionsmål. Da kan Norge måtte øke fornybarandelen enda mer, selv om den er høyere enn i noe EU-land.

Direktivet etablerer et markedssystem for å omsette fornybarandeler (artikkel 8). I motsetning til opprinnelsesgarantiene, påvirker denne handelen landenes registrerte fornybarandel. Da kan Norge komme ned på en lavere fornybarandel i EUs regnemåte.

EU ønsker dessuten at land skal kunne gi økonomisk støtte til kraftutbygging i andre land, og at dette er en måte å oppfylle sin fornybarandel på. Direktivet oppfordrer land til å inngå avtaler om grenseoverskridende støtte (artikkel 5). EU-kommisjonen bistår landene med slike avtaler. Markedsbaserte mekanismer som anbudsprosesser anses mest effektive. Avtalene må være i tråd med EUs regler for offentlig støtte.

Fornybardirektivet pålegger at ordningen med opprinnelsesgarantier skal fortsette (se side 28). Ordningen øker kostnadene for norske bedrifter, som uansett bruker fornybar kraft.

Fornybardirektivet 2023

EU har innført en ny versjon av fornybardirektivet (2023/2413), som sier at fornybar energi er en «vesentlig samfunnsmessig interesse» og gir prosjektene en prioritert rettslig stilling. Det innfører akselerasjonsområder for utbygging med bare ett år behandlingsfrist. Reglene utfylles av forordning 2022/2577 om akselerasjon av fornybar energi.

Hvis fornybardirektivet fra 2018 innføres i EØS, forsterker det forventningene fra EU om at Norge også skal innføre 2023-direktivet.

Noter

[1] Energidepartementet 23.01.2025, https://www.regjeringen.no/no/tema/energi/eueos_og_energi/sporsmal-og-svar-om-fornybardirektivet/id3047839/

[2] Ibid.

[3] Stortinget.no 06.03.2025, https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Referater/Europautvalget/2024-2025/refe-202425-03-06/