Miljø: Klima og naturvern

EUs fjerde energipakke blir også omtalt som «ren energi-pakken», noe som illustrerer hvor sentralt energipolitikken står i EUs arbeid for å nå sine klimapolitiske mål. Energisektoren står i dag for hele 70 prosent av utslippene i unionen, noe som gjør at økt fornybar kraftproduksjon og energieffektivisering ses på som grunnleggende virkemidler for å kutte utslippene.

Rammeverket for EUs klimapolitikk finnes i den såkalte European Green Deal, som ble vedtatt i 2020. Unionen har i dag satt seg mål om å kutte utslippene med 55 prosent og oppnå en fornybarandel innenfor energiproduksjonen på 42,5 prosent innen 2030.[1] Et vesentlig element i EUs politikk er målet om fri flyt av energi over landegrenser som skal følge markedsmekanismene i EUs indre marked.

Norges energimiks skiller seg fundamentalt fra EUs som følge av våre omfattende fornybare vannkraftressurser. Dette betyr at utgangspunktet for norsk klimapolitikk er svært ulikt det som gjelder for EU, og det gjør det grunnleggende problematisk for Norge å tre inn i en markedsstyrt europeisk energi- og klimapolitikk. Denne politikken vil føre til høyere strømpriser i Norge, noe som vil svekke norsk industris konkurransefortrinn og forutsetninger for grønn næringsutvikling. I tillegg byr EUs fjerde energipakke på betydelige problemer i et norsk naturvernperspektiv.

Krafteksport og prissmitte

Norsk industris konkurransefortrinn ligger i nærheten til billig og fornybar kraft. Dette fortrinnet har helt siden 1950-tallet sameksistert med en viss kraftutveksling med andre nordiske land, noe som har vært naturlig og nødvendig i forlengelsen av at nedbør gjør vannkrafttilførselen variabel fra år til år. Svært høy kapasitet særlig i kraftkablene til Storbritannia og Tyskland har imidlertid ført til en til omfattende eksport av kraft[a], noe som videre har ført til at strømprisene både for norsk industri og norske husholdninger har økt betraktelig.

EUs fjerde energipakke legger tydelig opp til å forsterke drivkreftene bak denne utviklingen. Dette gjør den særlig gjennom den nye elektrisitetsforordningen, som inneholder krav om til enhver tid å opprettholde en kapasitet på 70 prosent i kraftkablene.[2] Dette vil føre til en sterkere prissmitte fra det europeiske energimarkedet, der det er høyere priser. Både konkurransefortrinnet til norsk industri og forutsetningene for grønn næringsutvikling vil svekkes av høyere strømpriser i Norge. EUs innstramminger av mulighetene for kapasitetsbegrensninger vil i så måte innebære norske baklengsmål i klimapolitikken.

Dette er det naturlig å se i sammenheng med noen prekære sider ved EUs klimapolitikk når det gjelder fossile energikilder. EU-systemet er karakterisert av et omfattende innslag av lobbyvirksomhet fra næringsaktører, og mellom 2016 og 2019 brukte fem olje- og gasselskaper 250 millioner euro på dette inn mot EU.[3] Dette må kunne sies å ha gitt resultater når representanter for fossilindustrien inkluderes i unionens ekspertgrupper på energi- og klimaområdet. Olje er ikke nevnt i EUs klimastrategi, og gass ses på som en villet erstatning for kull selv om også dette fører til høye klimagassutslipp. Unionen ser riktignok kun på dette som et overgangstiltak, men dette knyttes like fullt til klimaomstillingen og kan føre til mer politisk press om at gass skal inngå i energiforsyningen også i fremtiden.[4] 

Dette har Norge kommet svært godt ut av i et økonomisk perspektiv, og særlig etter Russlands invasjon av Ukraina i 2022 har norske inntekter fra gasseksport til Europa vært enorme. Like fullt tegner dette i klimapolitikken et urovekkende bilde av EUs avhengighet av gass og satsing på gass som en fortsatt viktig energikilde.

EUs fjerde energipakke er dårlig nytt for norsk naturvern 

Blant EUs viktigste virkemidler i arbeidet med å nå en høyere fornybarandel i egen energiproduksjon, finnes en storstilt satsing på utbygging av mer sol- og vindkraft. Energitilførselen herfra er mer variabel enn den fra vannkraft på grunn av kontinuerlig skiftende værforhold.

Økt kraftutveksling mellom Norge og Europa vil med dette tatt i betraktning få konsekvenser for driften av norske vannkraftverk. Nærmere bestemt vil det føre til mer av såkalt effektkjøring av vassdrag. Dette innebærer at vannkraftverk raskt settes til å drives på maksimal effekt for å kompensere for manglende energitilførsel. Flere forskningsprosjekter, blant annet fra Multiconsult, har vist at vannstandsendringene dette fører til kan ha svært negative konsekvenser for fiskelivet i elvene.[5] 

Med tanke på norsk naturvern, er det imidlertid spørsmålet om utbygging av landbasert vindkraft som har vakt mest harme i forbindelse med EUs fjerde energipakke. Dette knytter seg til krav i det reviderte fornybardirektivet, der EU krever at konsesjonsbehandlingen for landbaserte vindkraftprosjekter skal ligge på maksimalt to år. Den gjennomsnittlige behandlingstiden for slike prosjekter i Norge er i dag på syv år. Kravet om behandlingstid vil for det første true lokaldemokratiets mulighet til å spille en rolle i vindkraftsaker. For det andre vil det være en større fare for at det vil bli tatt mindre hensyn til naturvern i behandlingen av sakene.

EU er ikke offensive nok i sin politikk for naturvern. På dette området har EU skuffet med et stadig mer utvannet regelverk som går på akkord med Naturavtalen både Norge og EU ble en del av i Montreal i 2022. Mens denne FN-avtalen setter et mål om å restaurere 30 prosent av ødelagt natur, setter EUs naturlov kun et mål på 20 prosent.

Noter

[1] «Renewable Energy Directive», EU-kommisjonen, https://energy.ec.europa.eu/topics/renewable-energy/renewable-energy-directive-targets-and-rules/renewable-energy-directive_en, besøkt 20.03.2025.

[2] «70 prosent tilgjengelig handelskapasitet i mellomlandsforbindelsene», Stortingets utredningsseksjon, 07.04.2022, https://www.stortinget.no/globalassets/pdf/utredningsseksjonen/utredningsnotater/2022/notat-om-70-prosent-tilgjengelig-handelskapasitet-i-mellomlandsforbindelsene-2022113.pdf,

[3] Freddy André Øvstegård, Nei til EU: Argumenter for en ny generasjon, Manifest forlag 2024, side 69.

[4] Ibid., side 72-75.

[5] Jo Halvard Halleraker, «effektkjøring (kraftverk)», SNL, https://snl.no/effektkj%C3%B8ring_-_kraftverk, besøkt 20.03.2025; «Miljøkonsekvenser av effektkjøring i regulerte vassdrag – en kunnskapsoppsummering», Multiconsult 2017.

[a]når det vurderes som lønnsomt vil kraftselskap eksportere selv om dette tærer på vannreservene og kan gå utover det som er kraftoverskudd.

Stort bilde i toppen: Tørrlagt vassdrag: Innsjømagasin i Selbu. (Foto: Jo Halvard Halleraker, CC BY NC SA 3.0, SNL)