Virkninger av vetoretten

I debatten om EUs fjerde energipakke, som utløste regjeringskrisen i januar, har blant andre statsminister Støre og energiminister Aasland hevdet at et nei til tre av direktivene ville true norsk eksport og 400 000 arbeidsplasser – ja, sette hele EØS-avtalen i fare[1]. Helse- og omsorgsminister Vestre hevder at nei til energidirektivene kan bety at EU ikke vil inngå en helseavtale[2].

Realiteten er at Norge har en avtalefestet rett til å reservere seg mot nytt regelverk, også kalt vetoretten. EØS-avtalen setter rammer for eventuelle motreaksjoner fra EUs side. Det er ingen krav om begrunnelse for å bruke vetoretten.

To ulike reaksjonsmåter

EU kan reagere på to ulike måter:

• EU kan akseptere at det er visse forskjeller i regulering mellom EU og Norge (og de andre EFTA-landene i EØS, Island og Liechtenstein).
• EU kan reise krav om at den direkte berørte delen av EØS-regelverket suspenderes, altså settes ut av kraft.

I EØS fattes vedtak med enstemmighet. Norge, Island og Liechtenstein samordner sine standpunkt i EFTAs faste komité, som ikke kan godkjenne en ny EU-forordning eller direktiv uten at alle tre landene er enig. Derfor har Norge vetorett mot enhver ny EØS-lov. Det følger av EØS-avtalens artikkel 93 og artikkel 6 i Avtalen om EFTA-statenes faste komité.

Moderat eller ingen motreaksjon

EU kan godta reservasjonen uten noen bestemt motreaksjon. Hensynet til forutsigbarhet for partene og lojalitet til avtalen taler for dette. EØS-avtalens artikkel 3 pålegger en lojalitetsplikt som fastsetter at ingen av partene skal vanskeliggjøre samarbeidet. Det taler for at eventuelle reaksjoner fra EU skal rokke minst mulig ved EØS-avtalens innhold og funksjon. Sagt med andre ord: at dagens frihandel skal bestå.

Avklaring gjennom forhandlinger

EU kan ikke iverksette straffetiltak mot Norge på grunn av et veto, men kan sette den delen av EØS-regelverket som er direkte berørt ut av kraft (artikkel 102). Hensikten er å balansere de fordelene som Norge oppnår ved å reservere seg mot det aktuelle direktivet eller forordningen. Avtalens hoveddel og protokollene vil gjelde som før. Reglene om blant annet fri varehandel og forbudet mot antidumpingtiltak blir altså uansett ikke berørt.

Alle direktiver og forordninger i EØS-avtalen er systematisert i 22 tematiske vedlegg. Energi er vedlegg fire. Her finner vi blant annet EUs tredje energipakke med ACER-forordningen. Det er EØS-komiteen som avgjør om og hvilken del av avtalen som skal suspenderes. Her er EFTA (Norge, Island og Liechtenstein) og EU likeverdige parter, og et vedtak forutsetter enstemmighet.

I forbindelse med tredje energipakke bekreftet den gangen energiminister Søviknes i et skriftlig svar til Stortinget 5. mars 2018 at det er den direkte berørte delen av EØS-regelverket som eventuelt kan settes ut av kraft. Ministeren skriver videre: «Spørsmålet om hva som er den direkte berørte del av vedlegget er et politisk spørsmål, som ikke kan gjøres til gjenstand for tvisteløsning ved EFTA- eller EU-domstolen.» Med andre ord skal partene finne en løsning gjennom forhandlinger.

I Stortingets spørretime 17. april 2024 ga klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen et lignende svar: – Dersom partene ikke kommer til enighet, vil den berørte delen av EØS-avtalen midlertidig settes ut av kraft. Den berørte delen vil være EØS-avtalens vedlegg 4 om energi, uttalte ministeren.[3]

Hva er direkte berørt av energidirektivene?

Alle tiltak og reaksjoner i EØS-samarbeidet er underlagt et proporsjonalitetsprinsipp. Sammen med den tidligere nevnte lojalitetsplikten innebærer dette at «direkte berørt» skal tolkes snevert. Den naturlige forståelsen er å begrense suspensjonen kun til det regelverket som de nye reglene skulle endre eller erstatte. For den fjerde energipakken betyr det at EU bare kan kreve suspensjon av de bestemmelsene som skulle endres eller oppheves i tredje energipakke eller annet energiregelverk inntatt i EØS-avtalen.

For eksempel energieffektiviseringsdirektivet, bygningsenergidirektivet og fornybardirektivet i fjerde energipakke endrer eller erstatter eldre direktiver som finnes i EØS-avtalens energivedlegg. Virkninger av suspensjon må begrense seg til den berørte delen av energivedlegget, og i alle fall ikke gå utover dette vedlegget.

Det er ikke holdepunkter for å hevde at suspensjon av disse direktivene skulle utløse hindringer for fortsatt eksport av varer og tjenester til EU. Uavhengig av EØS-avtalen gir handelsavtalen fra 1973 tollfri eksport av industrivarer mellom Norge og EU. EU har heller ikke hjemmel for å straffe Norge med motreaksjoner på andre områder. Påstander om at veto mot energidirektiver kan bety at EU ikke vil inngå en helseavtale er derfor fri spekulasjon. Det er dessuten gode grunner til at Norge bør søke løsninger for helseberedskapen utenfor EU, med et bredere europeisk og internasjonalt samarbeid.

Uansett om EU skulle kreve suspensjon for deler av energiregelverket, kan norske selskaper fortsatt operere som før i de EU-/EØS-landene man har aktiviteter. Det samme gjelder utenlandske firma som allerede driver energitjenester i Norge. EØS-avtalen skal verne om personer og bedrifters etablerte rettigheter, som det står i artikkel 102:

«Rettigheter og forpliktelser som personer og markedsdeltagere allerede har ervervet i henhold til denne avtale, skal fortsatt bestå.»

Vetoretten er en forutsetning for EØS-avtalen

Vetoretten er en grunnleggende del av handlingsrommet i EØS-avtalen, og var en forutsetning for at Norge kunne inngå EØS-avtalen. Uten vetoretten ville EØS-avtalen være en bred overføring av lovgivningsmyndighet også formelt til EU, en institusjon som Norge ikke er medlem av. Grunnloven § 115 (tidligere § 93) gir ikke hjemmel for slik suverenitetsavståelse til et organ Norge ikke er medlem av. Grunnlovsbestemmelsen krever dessuten av suverenitetsavståelsen skjer på et avgrenset område.

EØS-utredningen fra det regjeringsoppnevnte Eldringutvalget omtaler vetoretten som «en nødvendig sikkerhetsventil og forutsetning» for EØS-avtalen.[4] Det fastslås at «EØS/EFTA-statene er ikke rettslig forpliktet til å ta ny EU-lovgivning inn i avtalen, selv om denne regnes som EØS-relevant.»

I debatten om energidirektivene har det blitt vist til at det er mange EU-direktiver som venter på å bli innført i EØS. Dette såkalte etterslepet er i januar 2025 omtrent på samme nivå som i 2019, viser tall fra Utenriksdepartementet: 559 rettsakter mot 578 i 2019.[5] Det er ingen dramatikk i dette, tvert imot er det naturlig at Norge og de andre EFTA-landene bruker en del tid på å vurdere nye EU-regelverk før de kan inntas i EØS-avtalen. Som Utenriksdepartementet selv skriver om dette: «Etterslepet kan ikke gå ned til null, og dette er heller ikke et mål. At det finnes et etterslep, er i seg selv ikke problematisk.»[6]

Noter

[1] E24 29.01.25, https://e24.no/energi-og-klima/i/254aja/624-saker-paa-vent-eoes-avtalen-i-fare

[2] Dagsavisen/NTB 28.01.25, https://www.dagsavisen.no/nyheter/innenriks/2025/01/28/vestre-nei-til-energidirektiver-kan-sette-oss-bakerst-i-neste-vaksineko/

[3] Neitileu.no 17.04.24, https://neitileu.no/aktuelt/eos-storm-i-sporretimen

[4] NOU 2024:7, side 86.

[5] Utenriksdepartementet 29.01.25, https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/fakta-om-eos-etterslepet/id3085350/

[6] Ibid.

Stort bilde i toppen: Direkte berørt: Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen uttalte i Stortinget 17. april 2024 at det er energireglene i EØS som blir berørt ved et veto mot fornybardirektivet i fjerde energipakke. (Foto: Stortingets Nett-TV)