Et klart flertall blant Frp og KrFs velgere er negative til å overføre myndighet til EUs jernbanebyrå. Det viser en helt fersk meningsmåling utført av Sentio på vegne av Nei til EU.
– Nå har KrF og Frp en siste sjanse til å lytte til egne velgere og si nei til innføring av EUs fjerde jernbanepakke i Norge, sier leder i Nei til EU, Kathrine Kleveland. I det minste må de stille sine representanter fritt i dette spørsmålet, sier hun.
Den ferske meningsmålingen viser tydelig at velgerne til KrF og Frp verken ønsker myndighetsoverføring til EU og jernbanebyrået ERA eller at EU fratar Stortinget retten til å bestemme konkurranseutsetting av persontrafikken på selvstendig grunnlag.
Stor motstand blant velgerne til KrF og Frp
Stortingets transport og kommunikasjonskomité avgir sin innstilling i midten av oktober, og Stortingsbehandlingen er ventet omkring månedsskiftet oktober-november. Regjeringa ønsker å presse vedtaket igjennom med knappest mulig flertall. Hvis en håndfull representanter fra KrF eller Frp stemmer imot, er det nok til å stanse lovforslaget, også ved alminnelig flertall.
– Egentlig burde Stortinget helt avvise å ta stilling til lov- og samtykkeproposisjonen slik den foreligger, ettersom Stortinget blir snytt for sin opplagte rett til å behandle proposisjonen etter Grunnlovens krav ved suverenitetsavståelse, det vil si at vedtak krever tre fjerdedels flertall, mener Kleveland. – Regjeringa går så langt i sin iver etter å tekkes EU at den til og med vil bryte premissene for EØS-avtalen, nemlig at myndighetsoverføring skjer til EFTA og ikke til EU.
Nei til EU-lederen synes det er sørgelig at samferdselsminister Hareide nekter å innse at han møter seg sjøl i døra.
- Må stille representantene fritt
– Et minimum av anstendighet tilsier at KrF i det minste stiller sine representanter fritt. Det samme gjelder for Frp, understreker hun. – Frp er ikke lenger ansvarlig for EU-sprellene til regjeringa, og partiet har ved flere anledninger sagt at det ikke vil at norsk myndighet skal innordnes under nye EU-byråer, som f.eks. arbeidsmyndigheten ELA.
KrF og Frp kan være for konkurranseutsetting så mye de vil. Prinsippet det her gjelder å forsvare, er at bruk av anbud på jernbanen eller andre områder er noe det norske Stortinget – og ikke EU – skal bestemme.
– Vi er glade for å få bekreftet at de to partienes velgere er på linje med Nei til EU i dette spørsmålet. Nå må KrF og Frp ta ansvar og lytte til folkets røst, avslutter Kleveland.
Kort innføring i hva jernbanestriden står om
De fleste har fått med seg at jernbanepakka fra EU handler om obligatorisk og irreversibel konkurranseutsetting av persontrafikken og at EUs jernbanebyrå og EU-domstolen kan «parkere» Statens jernbanetilsyn hvis og når det oppstår uenighet om sikkerhetsvurderinger.
Det kan være vanskeligere å henge med i svingene når det gjelder de juridiske sidene som handler om Grunnloven og forståelsen av EØS-avtalen. Men det er disse som er avgjørende for om Stortinget vil eller kan vedta «pakka» slik den er servert.
For å gjøre en lang historie kort: Stortinget kan ikke vedta forslaget fra regjeringa uten å bryte Grunnloven. Verken Grunnlovens § 26 (annet ledd) eller § 115 kan brukes i denne saken.
La oss se nærmere på hvorfor.
I motsetning til Samferdselsdepartementet mener professor Christoffer Conrad Eriksen at den foreslåtte myndighetsoverføringen til EUs jernbanebyrå ERA er «mer enn lite inngripende», og derfor ikke kan behandles etter Grunnlovens § 26. Denne paragrafen krever bare alminnelig flertall for «traktatar om særleg viktige saker», i motsetning til § 115 som fordrer at ¾ av stortingsrepresentantene sier ja ved overføring av «råderett» til «ein internasjonal samskipnad som Noreg er tilslutta». § 26 sier strengt tatt ingenting om direkte overføring av myndighet, men har i en årrekke vært regjeringers foretrukne valg som «lettvintparagrafen», begrunnet med det notoriske og svært skjønnsmessige argumentet om «lite inngripende».
Slik Stortinget er sammensatt, ville regjeringa ikke klare å samle det nødvendige flertallet etter § 115, som er den naturlige grunnlovsbestemmelsen å bruke når Norge skal overføre myndighet «på et saklig begrenset område» – som for eksempel jernbane. Konsekvensen av å legge § 115 til grunn ville i dag være et norsk veto mot jernbanepakka, slik EØS-avtalen gir anledning til. Det er dette regjeringa for enhver pris vil unngå.
Konstitusjonell slalåm
Heng med videre, selv om det blir litt komplisert. Teoretisk kan et flertall i Stortinget likevel kreve at § 115 og ikke § 26 skal benyttes. Samferdselsministerens eget parti, KrF, har tidligere vært opptatt av at dette er en riktig framgangsmåte, slik partiet nylig mente i sakene om Finanstilsynet og Acer.
Men så enkelt er det ikke i dette tilfellet, selv om det skulle la seg gjøre å samle et flertall av representantene omkring kravet. Dette fordi – hold fast – regjeringa har gjort valget umulig. Den velger nemlig å kjøre slalåm rundt både Grunnloven og EØS-avtalen. Lov- og samtykkeproposisjonen omgår nemlig kjørereglene i EØS ved at departementet foreslår å vrake det såkalte to-pilarsystemet og overgi myndighet direkte til jernbanebyrået og EU-domstolen. Dette er i strid med den etter hvert «normale» metoden hvor myndigheten overføres indirekte, dvs. via EFTA-organene i EØS-systemet.
Konsekvensen er ikke bare at dette «vil være et brudd med den særskilte beslutningsprosessen i EØS-avtalens to-pilarsystem», slik professor Eriksen påpeker, men også at Stortinget ikke kan godkjenne proposisjonen slik den foreligger og samtidig etterleve Grunnloven. Dette fordi § 115 bare tillater myndighetsoverføring til internasjonale organer hvor Norge er medlem. Og Norge er som kjent ikke medlem av EU eller EU-byråene (vi har ikke stemmerett). Dermed kan ingen av de aktuelle Grunnlovsparagrafene brukes.
Ingen respekt for EØS-avtalen
Hvis du nå har mistet tråden, skal vi prøve å nøste. Norge er medlem av EFTA, som administrerer EØS-avtalen på vegne av de tre EFTA-statene som er med i EØS. Modellen er bygd sånn nettopp fordi Norge, Island og Liechtenstein verken kan eller vil overføre myndighet til EUs organer. Derfor må disse landa, hver for seg og samlet, selv gå med på at nye EU-direktiver blir innlemmet i EØS-avtalen og det er EFTA sitt EØS-tilsyn og EFTAs egen domstol som håndhever bestemmelsene.
Motstandere av EØS vil nok hevde at EU fjernstyrer EFTA/EØS-organene når EU-direktiver først er innført. Like fullt er dette suverenitetsvernet i EØS-avtalen et viktig prinsipp å forsvare. I motsetning til EU-land som f.eks. Frankrike eller Italia, har de tre smårollingene i EFTA mulighet til å trekke i nødbremsen, hver for seg eller alle tre – nettopp den nødbremsen som kan og må brukes for å stanse innføring av EUs fjerde jernbanepakke i Norge.
Reint juridisk kan det argumenteres med at en endret lov- og samtykkeproposisjon som legger opp til myndighetsoverføring på jernbanesektoren til EFTAs organer ville være i pakt med Grunnloven siden Norge er EFTA-medlem. Saken kunne da behandles etter Grunnlovens § 115. Men proposisjonen fra samferdselsminister Hareide argumenterer for at det er riktig å neglisjere EFTA i dette tilfellet. Paradokset er at ei regjering som sier den vil hegne om EØS-avtalen, velger å bryte med de grunnleggende prinsippene for den samme EØS-avtalen.
Konklusjonen? Stortinget må avvise å behandle lov- og samtykkeproposisjonen slik den foreligger. Enten får regjeringa glemme hele «pakka», eller den må utarbeide en ny proposisjon som respekterer Grunnloven og EØS-avtalen.
Stort bilde i toppen: Kathrine Kleveland, leder i Nei til EU. (Foto: Eivind Formoe)
