Vi feirer grunnloven og lokaldemokratiet, men: Hva er realitetene for lokalpolitikk og innbyggere med EØS?
Når regjeringa skal tilpasse seg EUs politikk nedsetter de som regel et utvalg for å sikre at vi er i forkant av EU-direktivene.
Konkurranseutsetting av kommunale tjenester.
Hjelmengutvalget ble nedsatt for å forberede kommunene på et krav som kommer fra EØS- overvåkningsorganet ESA. Utvalget konkluderte med at det må være regnskaps- og skatteplikt for all «økonomisk aktivitet» i kommunen og må drives på «markedsmessige vilkår» slik at de kan sammenlignes med private aktører fra EØS-området. Kommunenes Sentralforbund (KS) har regnet ut at svømmehaller, skolefritidsordning, kantinedrift, kulturskole mv kan bli vesentlig dyrere. En SFO plass kan komme til å koste 10 000 kroner per måned sier KS. Rapporten ble trukket av Røe Isaksen foran valget men dukker garantert opp igjen etter at valget er over.
Innføring av forhåndssensur på politiske vedtak.
Regjeringa ber EU innføre Meldepliktsdirektivet («be om lov direktivet») for å hindre at folkevalgte gjør den feil å bestemmer noe EU ikke godtar. Det innføres 3 måneders meldeplikt på vedtak som kan være i strid med EUs tjenestedirektiv som nå er en del av norsk lov. Kjernen i direktivet er at norske myndigheter vil bli rettslig forpliktet til å melde fra til EU- kommisjonen om forslag til endringer som gjelder alle forvaltningsnivået, også på kommunenivå, som kan ha betydning for De fire frihetene under EØS-avtalen. Dersom kommunestyret t.eks ønsker å innføre begrensinger i bruk av dyrket mark, bemanningskrav til private velferdsaktører eller maksimumspris på strøm, så skal en melding om dette gå til EU-kommisjonen i Brussel før det eventuelt kan passere kommunestyret. Dette vil i stor grad vingeklippe lokaldemokratiet. (Direktivet er midlertidig stilt i bero grunnet motstand innad i EU.)
Kampen mot vindmøllene og EUs energiunion ACER
Vindmøllekampen er en forsmak på hvilken tvangstrøye EUs frie flyt av over landegrensene har for det norske arvesølvet. En tvangstrøye som verken gagner miljøet eller norsk natur. Nå kommer den fjerde energipakken fra EU, med regler for konsesjonsbehandling av nye vind- eller vannkraftverk. Konsesjonsbehandlinga skal ta hensyn til EUs mål, uavhengig av at Norge allerede har en høy andel fornybar energiproduksjon. Norge forplikter seg til å følge EUs plan for kabelforbindelser. Konsesjonsbehandlingen av NorthConnect til Skottland, dersom den går gjennom, vil absorbere alt overskudd av kraft i Norge, noe som vil gi en betydelig høyere strømpris. I formålsparagrafen til ACER (art 3 ) står det at markedet skal styre strømprisene. At prisene på energi går opp er et must for videre utbygging av vindkraft i Norge.
Hjemfallsretten oppgis.
Hjemfallsretten som til nå har sikret eierskap til norske energiressurser og verdiskaping ser ut til å bli verdiløs med tilslutningen til ACER. EUs posisjon er at norsk kraft ikke er en naturressurs som reguleres av konsesjonslovene våre men at norsk kraft må legges under EUs tjenestedirektiv. Norge og regjeringen har gitt svar til EU om at det ikke bare er fri flyt av strøm men også fri flyt av eierskap til norske kraftverk som skal gjelde. Da kan vi ikke lenger snakke om sjølråderett på energiområdet og arvesølvet glir ut av folkevalgt kontroll. Hermed forsvinner landets største fastlandsnæring til en verdi av 250 milliarder. Den kan røves av privat internasjonal storkapital. Det er norske kommuner som er offeret. Det som røves er verdien av fossefall med turbiner og tilbehør. Dette er altså prisen for å få lov til å selge varene våre.
Norge som EUs lydrike
Norge har alle kjennetegn på å ha blitt et lydrike under EU. EØS avtalen slår fast at norske lover må vike for EU-retten, det har Stortinget forpliktet seg til. Ingen tør vel påstå at det er «folket som utøver den lovgivende makt ved Stortinget» lenger, slik grunnloven slår fast. I over 25 år har vi levd med EØS avtalen, en importkanal for markedsliberalistisk politikk eller høyrepolitikk om du vil. EØS skal visstnok skal være nødvendig for å få solgt varene våre påstås det.Til det er å bemerke at det er ganske mange land som kjøper og selger til EU utan å oppgi sin egen konstitusjon slik Norge har gjort. Etter folkeavstemminga i 1972 tok det Norge tre uker å framforhandle frihandelsavtalen som «tjente oss godt» med økende eksport til EU fram til 1994. Etter 1994, med EØS avtalen, har den gått ned basert på de samme land som var EU-medlemmer i 1972.
Konklusjon
Det er ikkje eksporten vår som er motivet bak EØS avtalen. Det er importen av EUs politikk og reduksjon av demokratisk kontroll på det økonomiske området som er hovedmotivet.
Min ærbødige påstand er at Møre og Romsdal og landet forøvrig vil tape på de fleste områder dersom EØS-avtalen får fortsette å prege samfunnsutviklinge i Norge .