Buskerud med Nei'er på Landsmøtet

Ellers: Elektronisk landsmøte var en nødløsning. Det er mer krevende å følge med, og det mer spontane og uformelle manglet. Rett nok traff vi fra Buskerud hverandre, men vi savnet et større fellesskap.

Forut for Landsmøtet hadde Buskerud-delegasjonen lagt fram noen forslag.
Noe gikk på språkbruken. EØS er ikke noe medlemskap, men en avtale som når som helst kan sies opp. Det blir derfor feil å si at vi er "medlem av EØS". Dette ble korrigert.
Vi ønsket også å slå fast at EU beveget seg mot en føderal statsdannelse, i stedet for beveget seg mot en "union". EU er jo allerede en union. Går det an å bevege seg mot noe en allerede er? Flertallet mente tydeligvis det.
Vi fikk inn en korrigering når det gjaldt landbruksvarer. Om at vi presses til stadig å godta mer import av landbruksvarer fra EU. Dette skjer samtidig med at vår eksport til EU stadig minker. Sånt er ikke akseptabelt.

En av våre viktige innvendinger gikk på det fremlagte arbeidsprogrammet. Arbeidsprogrammet vedtas for en periode på to år, dvs fram til neste landsmøte.
Vi foreslo et nedkortet program på ei halv side, men fikk lite støtte. Flertallet ville ha det på de foreslåtte 10 sider, der en haug av saker tas opp. Nærmest som et partiprogram. Sånt kan så tvil om hva som er viktigst, vi ønsket å konsentrere oss om det viktigste: Oppsigelse av EØS-avtalen og handelsavtale i stedet.
Ikke uten grunn ble "gamle dagers" Arbeiderparti vårt suverent største parti.
Hvorfor?
Ved valgene kjørte de fram en mest mulig viktig og konkret sak som det store flertall var enige i.
Så brukte de  ressursene til å få fram dette ene budskapet sånn at folk visste hva det betydde.
Sånn vant de både valg, hjerter og tillit. Etterpå leverte de som lovet.
Seinere  begynte partiet med "smørbrødlister" foran valgene. Alle skulle tilfredsstilles. Budskapet ble mer uklart. Tilbakegangen begynte.

Kontingentsatsene har på flere årsmøter vært en viktig sak for Buskerud Nei til EU.
Vi ønsker Nei til EU som en masseorganisasjon, ikke som en organisasjon med stadig synkende medlemstall. En gang hadde vi 140.000 medlemmer, og vi samlet 35.00 på en demonstrasjon. I dag er vi knappe 20.000.
Som masseorganisasjon er stadige forhøyelser av kontingenten, feil vei å gå. Framfor å øke standard-kontingenten til 435 kroner, ville vi sette den ned til 300 kroner, og samtidig innføre en ny kontingentklasse med 50% høyere kontingent. Så kunne de med god råd betale litt mer. Og de som tidligere syntes det ble for dyrt å være medlem, kunne litt lettere ta seg råd til å fornye. Og de som fikk en rimelig innmeldingsavgift, slapp neste års dobling og mer til.
Vi mente at lavere kontingent vil bety større medlemstall. Og også mer verve-entusiasme hos Nei-folket. Om vi klarte å øke medlemstallet med 25%, til 25.000 medlemmer, ville kontingent-inntektene bli som før.
Avgående leder, Kleveland, var uenig med oss. Vårt forslag skapte usikkerhet om den fremtidige økonomien, og vi var altfor optimistiske med hensyn til verve-potensialet, hevdet hun.
Og sånn ble det. Forslaget til nye kontingentsatser ble vedtatt, vi ble nedstemt. En bra ting oppi alt dette: Det skal fortsatt koste 200 kr for nyinnmeldte, og årskontingenten for ungdom/studenter er fortsatt på kun 50 kroner.

Når det gjelder selve ledervalget, var vi fornøyde. Det er nå viktig å få fagbevegelsen til å bli mer aktiv i kampen for å si opp EØS-avtalen. Å utnytte "handlingsrommet" har gang på gang vist seg ikke å føre fram. Den nye lederen, Roy Pedersen, med sin faglige bakgrunn, kan vise veier her. Samtidig må EØS-motstanden blant bøndene styrkes. Einar Frogner, påtroppende nestleder med bakgrunn fra Bondelaget, er forhåpentligvis rett mann på rett plass.