Bygningsenergidirektivet er EUs nyeste direktiv i leddet med å nå målene i den fjerde energipakken som ble vedtatt i 2019. Mens målet om å redusere energiforbruket er viktig i mange EU-land, er dette ikke nødvendigvis relevant eller hensiktsmessig for Norge.

Vi har allerede et energisystem basert på ren vannkraft, som er både bærekraftig og kostnadseffektivt. Å pålegge Norge strenge krav om energieffektivisering av bygninger vil derfor være unødvendig og økonomisk skadelig, uten at det gir noen reell miljøgevinst i vårt tilfelle.

Direktivets mål om rehabilitering av bygninger til å bli energinøytrale innen 2050 gir lite mening for Norge, ettersom vårt energisystem allerede er renere og mer effektive enn i de fleste europeiske land.

Norges energisituasjon er helt unik. Vi har nesten utelukkende fornybar energi fra vannkraft, og byggene våre har allerede noen av de strengeste energikravene i Europa. I motsetning til EU, hvor gass i stor grad benyttes til oppvarming, er energibruken i norske bygg primært fornybar.

Ifølge Norges Bank vil direktivet påføre norske husholdninger en gjennomsnittlig kostnad på 450.000 kroner for å oppgradere bygningene etter kravene i direktivet.

Dette er en uforholdsmessig økonomisk byrde, spesielt i et land som allerede har oppnådd mye av de miljømålene direktivet søker å fremme. Hvor skal disse pengene komme fra? Hus i Norge er veldig dyrt og derfor høyt belånt, ytterligere belåning vil bli en ekstra byrde.

Videre må det understrekes at hele den norske industrien og store deler av næringslivet historisk har vært bygget på forutsetningen om stabil og rimelig kraft.

Dette har vært et grunnleggende konkurransefortrinn for Norge i over hundre år. Utviklingen de siste årene – med stigende kraftpriser og økende usikkerhet om den framtidige energipolitikken – er allerede krevende for både industri og tjenesteytende næringer.

Dersom Norge samtidig pålegges svært omfattende og kostbare renoveringsforpliktelser gjennom Bygningsenerdidirektivet, forsterkes denne utviklingen ytterligere. Det er vanskelig å se hvordan slike rammebetingelser kan være forenlige med et mål om å beholde et robust og konkurransedyktig norsk næringsliv. Etter vårt syn er dette et sentralt argument for at direktivet ikke bør tas inn i EØS-avtalen.

Norge har allerede en rekke effektive tiltak for å redusere energiforbruket, og nye bygg har strenge krav til isolasjon og vinduer. Med tanke på at direktivet vil påføre norske boligeiere og næringsliv store økonomiske byrder uten å gi vesentlige miljøgevinster, ser vi ingen grunn til at det bør innføres her. Vi anbefaler derfor at Bygningsenergidirektivet ikke tas inn i EØS-avtalen.