Von der Leyen ble gjenvalgt i 2024. Men på tross av 7 år som Kommisjonens president, har hun fremdeles ikke nådd drømmen som hun proklamerte i 2019. Så hvorfor er det så vanskelig for EUs 27 stater å oppfylle Ursulas drøm om en europeisk forbundsstat?

Først og fremst fordi det er vanskelig å skape en ny forbundsstat av 27 selvstendige stater. USA, Tyskland og Sveits har vært føderasjoner siden 1800-tallet, og har videreutviklet sine modeller til det vi ser i dag. De var sammensatt av småstater, men med folk med relativ lik kultur og historie som lett lot seg forene i en forbundsstat. Av EUs 27 stater, har nesten halvparten inntil nylig vært en del av, eller dominert av Sovjetunionen, og har ingen ønsker om å la seg underkaste en ny føderalstat.

Men von der Leyen nekter å gi opp. Den makten hun ville hatt som president i et Europas Forente Stater, har hun gradvis begynt å tilegne seg på andre måter. De siste årene har hun fått overført mer og mer makt til Kommisjonen, der hun er øverste leder. Medlemmene av kommisjonen er ikke folkevalgte, men håndplukket av von der Leyen. I Kommisjonen utformes og fremmes lovforslag som gjelder alle EUs stater, og som, når de er vedtatt, gjelder over lovene i de enkelte land.

Hun har også gått inn for at regelen om de enkelte staters vetorett i viktige saker, noe som har vært en grunnleggende del av unionen, skal avskaffes. Nå foreslås det i stedet at … dersom 15 av 27 stater som representerer minst 65% av folketallet i EU støtter et forslag fra Kommisjonen, så blir det vedtatt. Dette støttes av store stater, som Tyskland, Frankrike og Spania, som alene har nesten 45% av folketallet i unionen. Men mange av småstatene i sør og øst er sterkt imot dette, da det vil svekke deres innflytelse i unionen.

Overføringen av makt og myndighet, fra folkevalgte organ i EU og de enkelte medlemsland til Europakommisjonen og Ursula von der Leyen, har skjedd gradvis og over tid. Det har vært begrunnet i kriser som pandemien, energikrisen, økonomisk stagnasjon, krig i Europa, Trumps tollregime og innblanding i europeisk politikk, og NATOs utfordringer.

Slik har krisene gitt Ursula von der Leyen mulighet til å etablere en maktstruktur der demokratiet undergraves, og byråkrati, lobbyisme og kameraderi får styre. Hun er kanskje ikke president i Europas Forente Stater, men hun er så nær som det er mulig for henne å komme.