Øvstegård presiserte innledningsvis at boka han har skrevet handler om EU-medlemskap, ikke om EØS. For selv om det er mye som er galt med EØS, er EU-medlemskap mye verre. Øvstegård var tydelig på at EU ikke er noe solidaritetsprosjekt i et globalt perspektiv. Han pekte på fjernfisket til EU-flåten som et eksempel på dette. Han mente også at EU er en trussel mot asylretten på bakgrunn av behandlingen av båtflyktningene i Middelhavet.

Øvstegård pekte også på at EUs langsiktige klimamål er bra, men at den lange gjennomføringshorisonten gjør at vi ikke greier å nå klimamålenen. Og når EU tross alt greier å redusere utslippene en god del, skyldes det først og fremst at de som utgangspunkt har hatt store utslipp fra blant annet kullkraftverk. Så når EU går over fra kull til gass, blir utslippene redusert, selv om også gassen er fossil. EU har til og med definert gassen som grønn energi i den såkalte taxonomien.

EU er ingen demokratisk organisasjon, men er bygd for å ivareta handelen og det indre markedet. I Brüssel er det om lag 20.000 lobbyister, særlig fra storselskapene. Vel nok har vi lobbyister også i Norge som prøver å påvirke, men her er ikke lobbyistene med og skriver innstillingene til de vedtak som skal fattes. I EU sitter lobbyistene i de såkalte ekspertgruppene som utreder sakene og lager innstillingene til vedtak.

Øvstegård kom også inn på den dagsaktuelle debatten der vi blir fortalt at vi må inn i EU for å trygge vår sikkerhet. Han påpekte at EU ikke har noen hær, og slik situasjonen er i EU, er de uenige om både vei og mål i forsvars- og sikkerhetspolitikken, der det til overmål kreves enstemmighet for å gjøre noe som helst. Derfor er det ikke EU, men Storbritannia og Frankrike som tar initiativer på dette området. Han påpekte at de nordiske landene og Storbritannia er våre nærmeste allierte i sikkerhetspolitiske spørsmål, og ikke EU.