EU – markedsadgang for sølvpenger

Etter andre verdenskrig ble Norge medlem i av FN og Nato, og etter hvert i forpliktende samarbeid med andre land hvor det var snakk om myndighetsoverføring, ikke minst innen handel og økonomi. Imidlertid var det ikke lenge før en del politikere og partier begynte sonderinger med tanke på å delta i et større europeisk fellesskap og etter hvert formelt søke om å bli medlem i det som senere ble EU (den europeiske union).

Det ville i så fall bety en så stor suverenitetsavståelse, klart i strid med Grunnloven, at det var nødvendig med en folkeavstemning om spørsmålet.

For å gjøre en lang historie kort. Det ble to folkeavstemninger, i 1972 og i 1994, som begge avviste medlemskap i EU. Så fant makthaverne ut, ikke minst Ap og Høyre, at en måtte få til et mer forpliktende samarbeid enn den eksisterende handelsavtalen. Det ble fremforhandlet en avtale for å få adgang til det indre marked i EU; avtalen om europeisk-økonomisk samarbeid (EØS). Det var før avstemningen i 1994, for – som kjent – markeres det i disse dager 25 år for inngåelse av EØS.

Det kan sies mye både positivt og negativt om EØS-avtalen. Det som er maktpåliggende for meg, er å påpeke den sterke og urovekkende maktoverføringen til EU gjennom EØS-avtalen. Det er snakk om en myndighetsoverføring fra storting, regjering og Høyesterett til EU, som nærmer seg grensen for fullt EU-medlemskap. Det er ikke lenger bare et økonomisk samarbeid.

Ifølge Grunnloven skal det være en tredeling av makten i Norge: Stortinget skal ha den lovgivende og bevilgende makt, regjeringen den utøvende makt, og domstolene den dømmende makt. Dette utfordres nå av EU/EØS gjennom tusenvis av rettsakter, lover og forordninger, som Norge pålegges å følge. Og hva gjør norske myndigheter for å få lov til å være med i det indre marked? De bøyer av, de står ikke opp mot det jeg vil kalle et diktat. Det er salg av Norge bit for bit. Vi blir ikke lenger herre i eget hus.

Jonas Gahr Støre gjestet nylig Fagforbundets landsmøte. Fagforbundet har lenge vært kritiske til EØS-avtalen og myndighetenes passive rolle i arbeidslivet, avtaleverk, tariffavtaler. Støre lovte på landsmøtet en tøffere linje mot EØS i denne sammenhengen, og uttrykte at Ap vil si nei til europeiske føringer som overprøver opparbeidede rettigheter i norsk arbeidsliv.

Det var helt tydelig at Støre ville forhindre et vedtak i Fagforbundet som gikk på å reforhandle eller si opp EØS-avtalen. Støre og Ap-ledelsen er dessverre på linje med nåværende regjering når det gjelder å hegne om EØS-avtalen, som på stadig flere områder utfordrer vår selvbestemmelsesrett.

Norske lønns- og arbeidsvilkår undergraves ved en stadig strøm av utenlandske arbeidstakere, som blant annet via bemanningsbyråer skaffes jobb i Norge til lavere lønn og dårlige arbeidsvilkår, og som truer norsk avtaleverk. Det snakkes om, også fra Ap, at vi bedre kan utnytte vårt handlingsrom overfor EU/EØS.

Imidlertid virker det lite overbevisende, siden flertallet i Stortinget har godtatt 11.000 direktiver og forordninger nærmest uten å blunke. Det gjelder vitale områder som tjenestedirektiv, postdirektiv, finanstilsyn, havnearbeiderdirektiv(Holship-saken) og bankgarantisaken. Ap kunne for eksempel ha fremmet vetoforslag i Holship-saken, men gjorde det ikke. Til og med Høyesterett bøyde unna, etter påtrykk fra EU, som gikk imot norske havnearbeideres innarbeidede rettigheter.

Det er salg av Norge bit for bit. Vi blir ikke lenger herre i eget hus.

En skulle forvente at det offentlige Norge ville reise seg i protest mot de stadige angrep mot vår selvbestemmelsesrett. Men hva skjer? Stortinget bøyer av, ikke bare mot de tusenvis av forordninger og direktiver, men presterer i juni 2017 å stemme for at EU`s lovverk skal gå foran norske lover i tvistesaker – til tross for at to LO-kongresser har krevd det motsatte.

Det som er åpenbart, og som ligger bak Stortingets junivedtak, er EØS-avtalens paragrafer 1 og 2 – pluss protokoll 35 til EØS-loven. Disse gjør at vi er bastet og bundet til å følge hva EU bestemmer, selv om vi ikke er medlemmer av EU. I paragraf 1 står det at: «EØS-avtalen skal gjelde som norsk lov». I paragraf 2 uttrykkes at i tilfelle konflikt om Norges forpliktelser etter avtalen, skal denne ha forrang foran norske avtaler og lovverk.

Om en skulle være i tvil, sies det i protokoll 35 til EØS-avtalen: «Partene forplikter seg til å gi EØS-lovverk forrang hvis norske regler er i strid med en norsk EØS-lov.»

Det er denne underkastelsen under EU som har provosert store deler av norsk fagbevegelse, som ser at selvbestemmelsesretten undergraves og dermed spenner bein under opparbeidede rettigheter og avtaler i arbeidslivet. I Norge er kollektive avtaler i arbeidslivet og trepartsamarbeid (arbeidstakere, arbeidsgivere, staten) sett på som en garanti for ordnede forhold på denne fronten.

I EU er det liberalisering, konkurranseutsetting, privatisering og alles kamp mot alle som gjelder. Hadia Tajik kaller det i Dagbladet 30. oktober «Vill vest i arbeidslivet».

Det som nå ligger «i løypa», som Norge må ta stilling til, er blant annet jernbanedirektivet, og fremfor alt EU`s energiregulator Acer, som har som mål å etablere og regulere et felles europeisk strøm- og gassnett, overordnet nasjonale hensyn. Dette er ventet til Stortinget før jul. Om Stortinget gir sin tilslutning, vil det i høyeste grad innebære suverenitetsavståelse, og dermed berører Grunnlovens paragraf 115 som krever tre firedels flertall om det skal gå gjennom.

Paragraf 115 i Grunnloven må sees på som et vern mot forhastede slutninger i vitale saker for landet. Da lyder det merkelig at Ap, som sammen med Høyre de ti siste årene, har stemt fire ganger for å endre denne paragrafen. Forslaget har ikke fått flertall i Stortinget.

For å omgå Grunnlovsparagrafen, har flertallet i Stortinget i kontroversielle saker landet på at de fleste forordninger, direktiver og så videre, kan behandles som lite inngripende når det gjelder å oppgi suverenitet. Dermed kan de vedtas med vanlig flertall. Svein Roald Hansen fra Ap sier at partiet vil gå for Acer, og han ser ingen grunn til å kreve tre firedels i Stortinget. Det bør folk merke seg.

Om vi fortsetter slik vi har gjort de senere årene, ligner vår tilnærming til EU/EØS en snikinnføring av EU gjennom hyppige maktoverføringer som vi sa nei til i 1972 og 1994.

Arne Strandlie, AP-veteran, har vært folkevalgt i 50 år i Gjøvik kommune.

Innlegget har vært på trykk bl.a i Nationen og Oppland Arbeiderblad.