Et viktig resultat av Stortingsvalget er at vi nå høyst sannsynlig får et regjeringsskifte og ei regjering med flere EU/EØS-motstandere. Viktig er også at alle Nei-partiene kom over sperregrensa. Det betyr at Nei til EU/EØS-motstanden i folket i større grad gjenspeiles på Stortinget.
Dette til tross - vi er ikke fornøyd med valget.
I en ny regjering vil Arbeiderpartiet ha flertall. Ikke Senterpartiet og SV, som vi håpet. Ei heller vil Rødt være noe vippeparti.
I verste fall kan lite skje med vår EØS-tilknytning. Kanskje vil Senterpartiet, i bytte med statsrådtaburetter, nok en gang akseptere Støres mantra om at "EØS-avtalen ligger fast"?
Et SV og et Rødt utafor et sånt regjeringssamarbeide, virker som et bedre alternativ enn garantister for fortsatt Brussel-diktat.
En sånn situasjon vil være et svik, ikke minst overfor oss som har håpet på Nei-partienes enhet i kampen mot EU/EØS, også etter valget.
Vårt mål er nå som tidligere:
At EØS-avtalen sies opp og erstattes med en handelsavtale.
SV og Rødt er klare.
Om dette med ut av EØS fortsatt er en kompromissløs målsetting også for Senterpartiet, finner vi det naturlig at en av partiets mest markante EU/EØS-motstandere, Per Olaf Lundteigen, får en framtredende plass rundt Kongens Bord.
For Nei til EU bør valgresultatet være inspirasjon til ytterligere innsats.
Av den nye regjeringa må vi bl.a. kreve offentlig utredning om EØS-avtalen, at vi selv skal bestemme både over jernbane og strøm, og at det påståtte handlingsrommet i EØS-avtalen aktivt må brukes mot fortsatt undergraving av vår sjølbestemmelsesrett.
Samtidig må vi bygge tettere allianser til ungdom og til folkelige bevegelser som kjemper for et annet og bedre Norge.
Spesielt viktig er fagbevegelsen. Herfra kan Arbeiderpartiet lettere presses, i den grad de fortsatt ønsker å være et parti for arbeidsfolk. Både til å lytte mer til motrøster og til å stå opp mot alskens "integreringstiltak" fra Brussel.
At Nei til EU har en leder som har brukt sitt yrkesaktive liv "på golvet" og i fagbevegelsen, er et godt utgangspunkt.
Stortingsvalget viser at ingenting er umulig, men også at ingenting endres av seg sjøl.
Allikevel: En gnist kan tenne en brann. En dråpe kan sprenge en dam.
