Konsekvenser av EUs helseunion for helsevesenet i Norge

Frode Jacobsen, leder i Oslo Arbeiderparti 

Frode Jacobsen sa at det har vært ropt ulv mange ganger når nye direktiver skal innføres i Norge, og at det sikkert går bra denne gangen også. Han var spesielt opptatt av beredskap og hvor uforberedt vi var på pandemien i 2020. Vi manglet det meste som skulle til for å vaksinere befolkningen, forhindre spredning og behandle en økende mengde pasienter. Frode Jacobsen sa at vi var helt avhengige av EU for å få vaksiner. Vi er også avhengige av internasjonal produksjon og levering av råstoffer. Det vil komme en ny pandemi, derfor må vi planlegge og forberede oss nå og forhandle med EU om deltagelse i helseunionen. Vi fikk mange nyttige erfaringer under pandemien og vi hadde mye færre dødsfall enn Sverige, som er i EU. Det handlet om håndtering av pandemien, og det store antallet vikarer og deltidsansatte som gikk fra sykehjem til sykehjem og spredte smitte i Sverige. 

Under debatten etter innledningen ble det spurt om hvorfor vi må være med i en union for å få tilgang til vaksiner når vi har penger å kjøpe for. Det kom det bl.a. fram at mange medisiner produseres i USA og asiatiske land, bla. Kina, og at med Norges økonomiske muskler skulle det ikke være noe problem å få kjøpt vaksiner. EU-tilhengere tror at EU vil staffe oss om vi ikke retter oss etter dem i ett og alt. Er virkelig EU så slemme? En deltaker spurte også hvorfor ikke staten kjøper tilbake Norsk Medisinaldepot og oppmuntrer til økt produksjon av medisiner, bl.a. vaksiner i Norge. 

Frode Jacobsen avviste at han tror EU vil hevne seg og at EU er onde, men at for Norges sikkerhet og vår beredskap vil han ikke ta sjansen på at Norge skal bli stående utenfor det viktige EU-samarbeidet i helseunionen. 

Marian Hussein, helsepolitisk talsperson i SV 

Marian Hussein var også opptatt av beredskap, både den enkeltes og samfunnets. Spesielt la hun vekt på at vi må ha nok vaksiner om vi opplever en ny pandemi. 

EUs helseunion er ikke løsningen. EU-landene er nemlig uenige, bl.a. om egen og EUs ansvar for helsepolitikken og administrasjonen av denne. Det var også uenighet om hvordan man skulle håndtere pandemien. Det pågår i disse dager flere rettssaker mellom EU-landene om fordelingen av vaksiner under pandemien, fordi noen land mener at det var en klar skjevfordeling. Det var og er et stort politisk press. Siste evaluering av EUs håndtering av pandemien er ikke offentliggjort. EU-kommisjonen har opprettet Critical Medicines Alliance som skal forebygge og håndtere mangel på medisiner i EU. Det er usikkert hvordan dette blir. 

Det mangler produksjonsmuligheter når det gjelder medisiner generelt, både i Norge og i Europa. Som det ble sagt tidligere, produseres det meste i Asia, spesielt India og Kina. Det finnes heller ikke råvarer i våre nærområder, så det lønner seg ikke økonomisk å produsere medikamenter i Norge. 

Mht. fritt behandlingsvalg på tvers i EU, popper det nå opp «helseagenter» som tilbyr assistanse for å hjelpe norske pasienter med å oppnå helsetjenester utenfor Norge. 

Vi vil også få økt press for privatisering, pga. EUs politikk. Sykehusene utarmes, mens f.eks. Aleris leverer helsetjenester for staten til høyere pris enn det koster å drive selv. F.eks. Aleris driver billigere fordi de ikke har døgnåpent, kan velge pasientgrupper og om det skulle oppstå feil eller mangler etter en behandling havner pasientene i det offentlige helsevesenet. 

Vi baserer mye i samfunnet vårt på konsensus og tillit til myndighetene og informasjonen de sender ut, men avstanden til EU og beslutningstakerne der er for stor. I tillegg kommer bekymringen over høyredreiningen i EU, at EU landene ikke er solidariske overfor hverandre, men tenker mest på eget land, spesielt under kriser og de er definitivt ikke solidariske overfor resten av verden. Ved utbrudd pandemier i Afrika kommer det ikke vaksiner før pandemien eventuelt når Europa (og USA). 

Helga Hustveit, politisk rådgiver, Nei til EU

Helga Hustveit konstaterte at selv om samarbeid med naboland på helse er helt nødvendig, så vi vet for lite til å vite om det er lurt eller ikke å bli med i helseunionen. Hun opplyste imidlertid om at helse ikke er del av EØS-avtalen. Allikevel dro tidligere helseminister, Ingvild Kjerkol, til Brüssel i 2023 for å få Norge inn i helseunionen. Kommisjonen var positiv til å forhandle med Norge, men det var ingen fremgang i forhandlingene pr. juni 2024, da nåværende helseminister, Hans Christian Vestre, var i Brüssel. I september 2024 anbefalte EU-kommisjonen å åpne forhandlinger med Norge, Island og Leichtenstein. 

Innføring av direktivene betyr at kommisjonen og EUs byråer gis en sterkere rolle i beredskap og krisesituasjoner og at EUs legemiddelbyrå (EMA) og smittevernbyrå (ECDC) får vide fullmakter. Forordningen om krisemyndigheten HERA, er ikke EØS-relevant, men regjeringen ønsker likevel å delta. Dette er en demokratisk utfordring da HERA ikke er et byrå, men et departement innenfor EU-kommisjonen. Dersom Norge blir med i HERA, så har vi ikke noe å si dersom vi er unike i HERAs vedtak. Som en del av helseunionen har EU-kommisjonen foreslått en forordning om kontroll og bruk av helsedata. Forslaget går langt i å gi kommersielle aktører tilgang til sensitive opplysninger. 

Ved en tekstmelding fra kommisjonspresident, Ursula von der Leyen, som holdes unna offentligheten, ble det inngått avtale med legemiddelfirmaet, Pfizer, for levering av vaksiner under pandemien. Det er hemmelighold om prisen, som en vet var høy, samt om innholdet i avtalene som er verdensomspennende. Hemmelighold er en trussel mot demokratisk kontroll, solidariteten og muligheten for å ansvarliggjøre valgte politikere. 

Markedstenkningen i EU betyr at helsetjenester blir sett på som en vare, med konkurranse og krav om stadig mer effektivisering, som igjen leder til økt privatisering. Det gjør at en er dårlig forberedt på pandemier. Helga Hustveit fremholdt at det er et offentlig helsevesen som kan løse utfordringene. Det må legges til rette for å styrke nasjonal beredskap og produksjon av medisiner og helsemateriell.  

Avtaler om håndtering av kriser må være globale, ikke minst avtaler om fordeling av vaksiner. Helseberedskap er del av en større debatt, bl.a. trygghet for matforsyning, transport, energi, medisiner og andre viktige tjenester. Beredskap er for viktig til å overlates til markedet. Det krever langsiktig, nasjonal styring. Et så viktig område som helse må styres fra Norge av norske politikere som vi har valgt. Dette utelukker ikke samarbeid med andre land, i og utenfor EU.  

EU åpner for utvidet bruk av innleid arbeidskraft og de siste 10 årene har det vært en firedobling av pengebruken på innleie av sykepleiervikarer. 

Helga Hustveit var også inne på pasientrettigheter. Fritt sykehusvalg over landegrensene har vært mulig lenge, men landene har ikke hatt plikt til å bygge ut kapasiteten og har hatt kontroll på hvilke helsetjenester som skal tilbys innenfor trygdesystemet. Helga Hustveit la frem en oversikt over søknader, innvilgelser og avslag i det grensekryssende sykehusvalg-systemet i de ulike landene. Se vedlagte presentasjon. Det er i forbindelse med dette at ESA har trukket Norge inn for EFTA-domstolen fordi de mener Norge legger begrensninger i strid med EØS-avtalen på behandling i utlandet.  

Hans Martin Aase, Sykehuskontoret, Fagforbundet

Hans Martin Aase var også innom den manglende i beredskapen og kapasiteten under pandemien i forbindelse med produksjon og lager av, og dermed tilgang på, viktig medisinsk utstyr og medisiner og lite grensekryssende beredskapssamarbeid. Som følge av dette foreslår EU-kommisjonen en egen helseunion. Han nevnte fem nøkkelområder i helseunionen, kriseberedskap, handlingsplan for å bekjempe kreft, reform av EUs legemiddelregelverk, en strategi for mental helse og etableringen av et europeisk område for helsedata. Hans Martin Aase mente at helseunionen ikke er å anse som en union, i den forstand at det ikke innebærer dypere integrering eller myndighetsoverføring innenfor helsepolitikk eller helsesamarbeid. Det er snakk om en rekke ulike tiltak som er samlet under en økt satsning som refereres til som EUs helseunion. 

Norge deltar fullt ut i programmet, EU4Health, som er EUs fjerde helseprogram og EUs viktigste virkemiddel for å realiseres helseunionen. Hans Martin Aase redegjorde for EUs målsettinger som er å forbedre helsen til befolkningen, beskytte den mot grensekryssende helsetrusler, forbedre tilgang til legemidler og medisinsk utstyr og styrke helsesystemer slik at de er robuste og effektive. Norges målsettinger er at norsk helseberedskap skal bli bedre, styrke folkehelsen gjennom europeisk samarbeid, at Norge skal være integrert i et styrket digitalt helsesystem i EU, at norsk helsenæring skal styrke sin konkuranseevne gjennom det europeiske samarbeidet innenfor helseteknologi og innovasjon og gjennom programsamarbeidet bidra til å dele og tilegne seg kunnskap. 

Hans Martin Aase informerte om stortingsmelding om helseberedskap hvor det står, «Som ett av fire sentrale grep for å styrke helseberedskapen vil regjeringen arbeide for norsk deltagelse i EUs styrkede helseberedskapsarbeid. Derfor arbeider regjeringen for å delta i EUs samarbeid om helseberedskap og kriserespons – på så like vilkår som EUs medlemsland som mulig.» 

Hans Martin Aase informerte deretter om EUs helseberedskapssamarbeid, som er utenfor EØS-avtalen, så det behøves egne avtaler og et mandat fra alle EU-landene. Forordningen om Det felles europeiske helsedataområdet betyr helsetjenester på tvers av land, at innbyggerne skal kunne kontrollere egne helsedata, etablering av et sikkert og effektivt rammeverk for bruk av helsedata i tråd med EUs General Data Protection Regulation (GDPR) og at det skal legges til rette for forskning. European Health Data Space (EHDS) er en viktig byggestein i helseunionen og i den digitale omstillingen. Den europeiske forbrukerorganisasjonen BEUC mener den individuelle reservasjonsretten kunne vært mer omfattende, og mener det er svake individuelle rettigheter knyttet til rettslig forfølging av misbruk av helsedata. European Federation of Public Service Unions (EPSU) har bl.a. gitt følgende innspill: «Suksessen til EHDS krever en samarbeidstilnærming som aktivt engasjerer arbeidstakere, prioriterer pasienttillit, anerkjenner rollen til partene i arbeidslivet og ikke bidrar til ytterligere kommersialisering av helse og omsorg.» Det svenske uavhengige myndighetsbyrået, Sieps, uttaler om EHDS, «[forordningen] overlater til EU-kommisjonen å videreutvikle regelverket gjennom delegerte og implementerende rettsakter i ettertid. Dermed blir det vanskelig å vurdere og forutse betydningen og konsekvensene av forordningen. Delegerte og implementerende rettsakter er en arbeidsform som i hovedsak gir EU-kommisjonen fullmakt til å vedta bindende rettsakter.» Fagforbundet støtter at Norge bør delta i et forpliktende samarbeid med EUs styrkede helseberedskap. Men EHDS fremstår som det største usikkerhetsmomentet, og de nevner også at det legges opp til å gi EU-kommisjonen fullmakt til å vedta delegerte rettsakter i ettertid. «Fagforbundet mener derfor at det er nødvendig med tett oppfølging i det videre arbeidet med implementering av forordningen i Norge. Siden EHDS også er hjemlet i det indre markedet, bør det vurderes hvilke konsekvenser EHDS kan medføre som enkelt rettsakt og da spesielt i forhold til personvern og rettigheter som følger av pasientrettighetsdirektivet.» 

Gro Lillebø, nestleder Norsk Sykepleierforbund 

Gro Lillebø var opptatt av de ansattes lønns- og arbeidsforhold ved en tilslutning til helseunionen. Allerede i dag må sykepleierne jobbe fort og har liten tid til omsorg. I den kvinnedominerte sektoren som helse- og omsorgstjenestene er, må det unngås at lønn og arbeidsforhold kommer under ytterligere press. Organisering av helsesektoren er veldig ulik i EU-landene, og arbeidsforholdene er også ulike. 

Ingen fagforening ønsker dårlige lønns- og arbeidsforhold for medlemmene. Men mange EU-land har mye større innslag av private tilbydere innen helse, spesielt i kommunal sektor, og lavere organisasjonsgrad er et problem. Dette kan legge ytterligere press på lønns- og arbeidsforhold, og kanskje særlig hvis en økende andel helsepersonell kan forflyttes mellom land. Forflytning av helsepersonell, dersom helsekriser oppstår, er blant intensjonene med helseunionen. Her er det i så fall helt nødvendig med gode bilaterale avtaler mellom medlemslandene, som ivaretar de ansatte. 

Et samarbeid med tanke på beredskap mener Sykepleierforbundet er fornuftig. Det var en total mangel på beredskap da pandemien brøt ut. ALT manglet. Gjennom EUs helseunion kan vi styrke beredskap, forsyningslinjer, forskning og tilgang til medisinsk utstyr og medisiner. 

Nå må fokuset være å styrke helsetjenestene, noe blant andre WHOs Europa-kontor arbeider med. 53 europeiske land er medlemmer i WHO som har utgitt rapporten, Health and Care Workforce in Europa: time to act. Sykepleierforbundet har også et samarbeid med WHO som medlemmer i European Federation of Public Service Unions (EPSU) som deltar i ulike komitéer i EU. Gro Lillebø mener at de gjennom dette kan påvirke EU. 

EU har gode intensjoner med helseunionen, men f.eks. store farmasifirma har mye makt. De bestemmer priser og betingelser, og ved innkjøpsavtaler av vaksiner så vi at EU fikk bedre prisbetingelser enn fattige land. EU bør i så fall ta ansvar for en solidarisk prispolitikk globalt. 

Gro Lillebø snakket også om standardisering av regler, krav og rutiner. Dette er ikke nødvendigvis negativt om nivået er høyt nok. EUs yrkeskvalifiseringsdirektiv er et eksempel på standardisering som vi ikke ønsker endret. Med mangel på helsepersonell har blant andre Belgia, da de hadde formannskapet i EU i 2024, tatt til orde for å åpne yrkeskvalifikasjonsdirektivet med tanke på å gjøre det «lettere» å rekruttere mer helsepersonell. Dette er et kvinne- og likestillingsfiendtlig forslag. Vi kan ikke tillate å senke kravene til utdanning bare fordi vi mangler folk. Senkede krav vil bety lavere status og dermed også sannsynligvis lavere lønn. Tvert imot trenger vi å heve statusen til disse yrkene, og da trengs mer kompetanse. Det er blant annet det WHO skriver om i sin rapport, nevnt ovenfor.   

Helsepersonellmangelen er global. Helsesektoren trenger å styrkes, det vil si mer helsepersonell, inkl. spesialkompetanse. Ved internasjonal rekruttering trenger vi å legge mer vekt på etisk rekruttering. Vi må utdanne vårt eget helsepersonell, og vi må ikke rekruttere helsepersonell fra land som selv trenger sine sykepleiere, leger, helsefagarbeidere og andre. Hvis vi senker kravene til utdanning kan terskelen for slik uetisk rekruttering bli lavere, da det er stor forskjell på utdanningsnivåene fra land til land. 

Gro Lillebø fremholdt at sykepleierne og fagforeningene må inkluderes i dialogen ved en eventuell tilknytning til helseunionen. Hun var klar på at vi ikke vil ha lovbestemt minstelønn. I Norge er lønnsnivået noe som partene avtaler, og det er bred politisk enighet om at vi fortsatt skal ha det slik.   

I debatten etter innlegget kom det spørsmål om fagbevegelsen er feig som ikke står imot og protesterer på det som kommer fra EU og som ikke er bra for arbeidstakerne. 

Stein Reegård, tidligere sjefsøkonom i LO

De nordiske landenes helsesystem bygger på omfattende offentlig styring, eierskap og finansiering, selv om kommersielle interesser stedvis har fått innpass. 

Særlig i forbindelse med pandemien har EU engasjert seg sterkere i helsesektoren, og arbeider med den såkalte «helseunionen». Man spør seg om den vellykkede nordiske måten å organisere helsetilbudet på trues av EUs helseunion, dvs. utvikling mot en mer felles, og eventuelt mer markedsmessig, helsepolitikk i EU/EØS, også i lys av regelverk for det indre markedet. Se notat utgitt av SAMAK om helsepolitikk i EØS fra 2022. SAMAK er Arbeiderbevegelsens nordiske samarbeidskomité. 

Stein Reegård tror ikke at EU-landene er veldig interesserte i grensekryssende helsetjenester eller pasienter, fordi det er statene som må betale det meste av utgiftene om pasienter blir godkjent for behandling i et annet land. Norge er klaget inn for ESA, og må sannsynligvis lempe litt på reglene vi praktiserer i forbindelse med dette. 

Med et regjeringsskifte ved Stortingsvalget vil fritt behandlingsvalg bli mer vanlig i Norge. Men det blir dyrt. Som alle EU-regler er heller ikke disse klare. EU er en kompromiss-maskin. 

Stein Reegård spurte om dette området er jus eller utenrikspolitikk. UD bryr seg ikke om helsepolitikk, men har det formelle ansvaret for Norges forhold til EU. Området er på grensen mellom privat og offentlig sektor, så både Næringsdepartementet og Helsedepartementet er involvert. Knapphet på tid og berøringsangst gjør at ikke handlingsrommet i EØS-avtalen blir utnyttet. 

Stein Reegård tror at med en annen avtale med EU enn EØS, vil dilemmaene være de samme. Under EØS-avtalen har Norge klart å holde på NRK og TV2, og Vinmonopolet og vi har nettopp fått vite at ESA godtar at vi beholder innstrammingen i arbeidsleie-reglene Støre-regjeringen innførte. Kampen mot EU- innblanding i arbeidslivsregler, kom sent i gang, men synes å bli mer akseptert i hele EØS. 

Dagens nasjonale styring og organisering av helsesektoren er så forskjellig over hele EU at en felles politikk for de grunnleggende organisatoriske og finansielle forholdene er helt urealistisk i overskuelig fremtid, selv om noen skulle ønske dette. Likevel er det behov for økt kompetanse og oppmerksomhet mot EUs helsepolitikk – og EUs politikk på andre velferdsområder samt utdanning – for å sikre at en «indre marked»-logikk på enkeltområder ikke undergraver våre nasjonale styringsmuligheter og ikke minst våre ønsker om et solidarisk helsestell. 

Alle innlederne fikk tekst basert på mine notater til gjennomsyn og kommentarer. Marian Hussein og Hans Martin Aase har ikke respondert på det de fikk tilsendt, så teksten om innleggene deres er basert på mine notater. 

Stort bilde i toppen: (Helse Midt-Norge)