8.11.2021 Vi kan lære av Sveits i kampen mot sosial dumping

Sveits som også er en del av EUs felles arbeidsmarked, regulerer sitt arbeidsmarked for arbeidstakere fra EU/EØS-området på en helt annen måte enn det Norge gjør. Vi mener Norge kan lære av Sveits sine tiltak mot sosial dumping og deres sysselsettingspolitikk.

Sveits regulerer sitt arbeidsmarked for arbeidstakere fra EU/EØS-området langs to hovedlinjer

Den ene delen av regelverket gjelder individuelle arbeidssøkere:

EU/EØS-borgere som ønsker å arbeide i Sveits kan innenfor en periode på tre måneder fritt søke arbeid i landet. Bedrifter som ønsker å ta oppdrag i Sveits kan utføre arbeid i Sveits i maks tre måneder.

Etter tre måneder kreves det bo- og oppholdstillatelse, og slik tillatelse krever at man kan vise til en arbeidsavtale på sveitsiske vilkår eller kan dokumentere at man har midler til å forsørge seg selv. Mer informasjon om dette finnes her: https://www.ch.ch/en/working-switzerland-eu-efta/

Den andre delen av regelverket omhandler utenlandske selskaper som ønsker å ta med seg arbeidstakere fra andre EU/EØS-land for å arbeide i Sveits. Dette er det sveitsiske regelverket for utsendte arbeidstakere, såkalt tjenesteimport, og er det som er mest relevant i forhold til å bekjempe sosial dumping. Hovedpunktene i dette regelverket er:

  1. Virksomheter som ønsker å bruke utenlandsk arbeidskraft i Sveits må melde inn oppdraget til sveitsiske myndigheter minst 8 dager på forhånd. Innmeldingen skjer via et online-skjema, hvor oppdragets art, lokalisering og varighet oppgis. Navn, godkjent ID, arbeidsoppdrag og kvalifikasjoner på utenlandske arbeidstakerne skal oppgis, og man forplikter seg til å tilby lønns- og arbeidsbetingelser i tråd med det som er vanlig sveitsisk tariff/standard. Det må også dokumenteres at man har bolig til arbeidstakerne basert på vanlig, sveitsisk standard.
  2. Et utenlandsk firma kan ikke ha arbeidstakere i Sveits mer enn 90 dager pr år. Regler for beregning av lengden oppgis i forbindelse med utstasjoneringen.
  3. Virksomheter som ønsker å bruke utenlandsk arbeidskraft må dokumentere at de på forhånd har lyst ut de aktuelle stillingene i det lokale arbeidsmarkedet hvor oppdraget skal utføres.
  4. Virksomheten som skal bruke utenlandsk arbeidskraft må sette inn et depositum på en konto hos sveitsiske myndigheter, som skal dekke lønn, skatter og avgifter knyttet til oppdraget. Depositumet frigis etter at oppdraget er fullført og alle forpliktelser er oppfylt.
  5. I hvert geografisk område opprettes det «arbeidsmarkedsråd» med representanter for myndigheter, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner.  Dette rådet har ansvar for å kontrollere at regelverket for bruk av utenlandsk arbeidskraft etterleves.
  6. Representanter for Rådet gjennomfører kontroller på arbeidsplassene, basert på risikoanalyser for omfang, bransjer og erfaringer. Rådet bestemmer hvem som i praksis skal gjennomføre kontrollene, og ofte er det representanter for fagforeningene alene.
  7. Kontrollørene kan ilegge gebyrer på opptil 30 000 euro, dersom det avdekkes brudd på vilkårene for bruk av utenlandsk arbeidskraft. Virksomhetene kan anke en gebyrstraff inn for domstolen dersom man mener den er urettmessig.
  8. Sentrale myndigheter dekker kostnadene til kontrollregimet etter regning. Omfanget bestemmes av det lokale arbeidsrettsrådet.