Med utgangspunkt i LO-kongressane i 2013, 2017 og 2021, der LO har vedteke at norske tariffavtalar og norsk arbeidslivlovgjeving må gjevast forrang over EU-reglar, viser forfattaren korleis dette faktisk ikkje er mogeleg. LO er oppteken av kva dei ulike partia tenkjer om utviklinga i arbeidslivet, og framfor stortingsvala stiller LO partia spørsmål om nettopp dette. Men dei stiller ikkje spørsmål om partia er samde i at norske tariffavtalar og norsk arbeidslovgjeving skal ha forrang over EU-reglar.

Det er lett å forstå kvifor så lenge LO si toppleiing meiner at avtalen er god for landet vårt. EØS-avtalen forpliktar Norge, og EØS-avtalen er klar på at det som er bestemt i EØS-loven (loven som vart vedteken av Stortinget like etter at EØS-avtalen vart godkjent i oktober 1992) skal gå framfor annan norsk lov. I protokoll 35 til EØS-loven står følgjande:

Partene forplikter seg til å gi EØS-lovverket forrang hvis norske regler er i strid med en EØS-lov.

EØS-avtalen er dynamisk, det betyr at når EU endrar lov- og regelverk må det som er tatt inn i norsk lov, og som alt er vurdert som EØS-relevant, også oppdaterast.

Eg forlet Dag Seierstad sin artikkel her og går over på det meir overordna som gjeld for alle politikkområde der EU-lov er tatt inn i norsk lovverk. Dette inneber det som alle motstandarar av EU og EØS-avtalen har sett for lengst: dette er ei svekkinga av folkestyre, demokrati og nasjonal styring. Med opne augo har me gjeve i frå oss det ein nasjonalstat burde setja som høgast av alle verdiar: det opplagte i å kunna styra i eige land.

Arbeidslivspolitikken er eit viktig område. I desse dagar ser me dei katastrofale følgjene på det energipolitiske området. Ei totalt handlingslamma regjering står utan verktøy, ved tilslutninga til energipakke 3 og ACER, er me totalt underlagt EU sin marknadsliberalistiske politikk. Jonas Gahr Støre er krystallklar: desse marknadsmekanismane skal me ikkje røra.

Den alternative energikommisjonen sin rapport konkluderer indirekte på same måte, fordi dei meiner at det er handlingsrom innafor EØS-avtalen til å gjera nødvendige tiltak. Me veit minst to ting om dette handlingsrommet: det er forsvinnande lite - og det er ingen vilje til å ta det i bruk.

LO og NHO har så langt stått saman om å verna om EØS-avtalen. Utan den har me ikkje ein marknad å selja varene våre til, utan den står arbeidsplassar i fare.

Realiteten i dag er heilt motsett. Dersom me ikkje tar eit oppgjer med EØS-avtalen, går ut av ACER og går attende på energipakke 3, vil me tapa konkurransefortrinnet me har hatt i form av billeg og fornybar kraft. Det er ting som kan tyda på at folk i både LO og NHO byrjar å forstå dette. Det står att å sjå om dei er viljuge til å handla før det er for seint.