EØS-forrang for norske lover – eit kontinuerleg tap av nasjonal sjølvråderett
Når vil politikarar, NHO og LO erkjenna at EØS-avtalen er ein kontinuerleg fare for demokrati, industri og arbeidsplassar? I Klassekampen 14.1.23 har Dag Seierstad ein artikkel på sida Orientering. Dag Seierstad er fast skribent på denne sida og det er alltid med stor interesse eg les det han skriv. Denne dagen er overskrifta: Når EØS gir EU forsprang. Eg har fått løyve av Dag Seierstad til å gje ein litt kortfatta versjon av det han skriv.
Med utgangspunkt i LO-kongressane i 2013, 2017 og 2021, der LO har vedteke at norske tariffavtalar og norsk arbeidslivlovgjeving må gjevast forrang over EU-reglar, viser forfattaren korleis dette faktisk ikkje er mogeleg. LO er oppteken av kva dei ulike partia tenkjer om utviklinga i arbeidslivet, og framfor stortingsvala stiller LO partia spørsmål om nettopp dette. Men dei stiller ikkje spørsmål om partia er samde i at norske tariffavtalar og norsk arbeidslovgjeving skal ha forrang over EU-reglar.
Det er lett å forstå kvifor så lenge LO si toppleiing meiner at avtalen er god for landet vårt. EØS-avtalen forpliktar Norge, og EØS-avtalen er klar på at det som er bestemt i EØS-loven (loven som vart vedteken av Stortinget like etter at EØS-avtalen vart godkjent i oktober 1992) skal gå framfor annan norsk lov. I protokoll 35 til EØS-loven står følgjande:
Partene forplikter seg til å gi EØS-lovverket forrang hvis norske regler er i strid med en EØS-lov.
EØS-avtalen er dynamisk, det betyr at når EU endrar lov- og regelverk må det som er tatt inn i norsk lov, og som alt er vurdert som EØS-relevant, også oppdaterast.
Eg forlet Dag Seierstad sin artikkel her og går over på det meir overordna som gjeld for alle politikkområde der EU-lov er tatt inn i norsk lovverk. Dette inneber det som alle motstandarar av EU og EØS-avtalen har sett for lengst: dette er ei svekkinga av folkestyre, demokrati og nasjonal styring. Med opne augo har me gjeve i frå oss det ein nasjonalstat burde setja som høgast av alle verdiar: det opplagte i å kunna styra i eige land.
Arbeidslivspolitikken er eit viktig område. I desse dagar ser me dei katastrofale følgjene på det energipolitiske området. Ei totalt handlingslamma regjering står utan verktøy, ved tilslutninga til energipakke 3 og ACER, er me totalt underlagt EU sin marknadsliberalistiske politikk. Jonas Gahr Støre er krystallklar: desse marknadsmekanismane skal me ikkje røra.
Den alternative energikommisjonen sin rapport konkluderer indirekte på same måte, fordi dei meiner at det er handlingsrom innafor EØS-avtalen til å gjera nødvendige tiltak. Me veit minst to ting om dette handlingsrommet: det er forsvinnande lite - og det er ingen vilje til å ta det i bruk.
LO og NHO har så langt stått saman om å verna om EØS-avtalen. Utan den har me ikkje ein marknad å selja varene våre til, utan den står arbeidsplassar i fare.
Realiteten i dag er heilt motsett. Dersom me ikkje tar eit oppgjer med EØS-avtalen, går ut av ACER og går attende på energipakke 3, vil me tapa konkurransefortrinnet me har hatt i form av billeg og fornybar kraft. Det er ting som kan tyda på at folk i både LO og NHO byrjar å forstå dette. Det står att å sjå om dei er viljuge til å handla før det er for seint.