EØS-midlene

Norge betaler mye penger til EU. Den største summen er betalinger for å delta i forskjellige former for samarbeid om forskning, utdanning og forsvar. Deler av disse utbetalingene kommer tilbake til Norge. Den andre og minste summen går til å finansiere forskjellige EFTA- og EØS-institusjoner. Den tredje summen er for tiden nesten like stor som utbetalingene til samarbeidsformer. Dette er gaver til forskjellige prosjekter i EU. Det er denne summen som gjerne kalles EØS-midlene.

EØS-midlene har økt betydelig fra EØS-avtalen ble vedtatt og til i dag. I perioden 1994 til og med 1998 betalte Norge i størrelsesorden 200 millioner kroner årlig, ifølge NOU 2012:2. Nå er det avtalt at Norge skal betale 5,2 milliarder kroner årlig i perioden 2021 til og med 2027.

Det var særlig fra og med 2004 at pengebeløpene økte. Da ble utbetalingene ti-doblet, men EU hadde ønsket en mye større økning. Dette hadde blant annet med EU-utvidelsen å gjøre. Inntil da hadde de tre EFTA-landene Island, Norge og Liechtenstein betalt felles, selv om Norge betalte omkring 95 % av den samlete potten, det såkalte «EEA grants». Island hadde ikke akseptert grunnlaget for bidraget, ønsket å avskaffe det og mente Norge var for ettergivende i forhandlingene med EU. Disse uenighetene bidro til at Norge opprettet en egen gaveordning; «Norway grants», som utelukkende er Norges bidrag i bistanden til EU. Av den samlete summen fra de tre EFTA-landene betaler derfor Norge nå omkring 98%.

Ifølge EØS-avtalen skulle EØS-midlene bare bli betalt i en begrenset periode. I protokoll 38, artikkel 3 heter det bl.a.: «Det samlete beløp for tilskudd etter artikkel 1 skal være 500 millioner ECU, som det skal gis tilsagn om i like store deler over en periode på fem år fra 1. juli 1993. Dersom EØS-avtalen trer i kraft etter det tidspunkt,  skal perioden være fem år fra ikrafttredelsen.» De seinere utbetalingene har kommet som egne tillegg til protokoll 38.

Begrunnelsene for hvorfor vi betaler EØS-midlene har variert over tid. EU har blant annet lagt vekt på at Norge har fått tilgang på det indre markedet og ikke skal være gratispassasjer. (Som om ikke EU har fått tilgang på markedet i Norge). Videre er det et reelt argument at Norge får selge fisk til EU med mindre handelshindringer enn det som ellers hadde vært tilfellet. Dette går frem av dokumenter som stortingsproposisjon 119 S (2015-2016). Med andre ord kjøper vi oss salgsrettigheter gjennom ordningen.

Andre begrunnelser for å betale, særlig fra 2004, er et «solidaritetsperspektiv». Noe seinere har det blitt trukket frem at EØS-midlene kan være et utgangspunkt for «strategisk utenrikspolitikk». Forskning har imidlertid ikke kunnet påvise at bistanden har ført til slik myk maktutøvelse.

Det har vært lite debatt omkring EØS-midlene. Norge har mye penger og denne EU-bistanden har i liten grad vært inflasjonsdrivende. Men: Vi mangler f.eks. omkring 2 mrd. kr i det tradisjonelle bistandsbudsjettet i inneværende statsbudsjett for å nå et mål om at bistanden skal være på 1 % av brutto nasjonal inntekt. Da kunne kanskje EØS-midlene ha kommet godt med når Stortinget skal forhandle om revidert nasjonalbudsjett i mai.