Man kan lure på om Grunnloven vår ikke har noen verdi lenger, når man ser hvordan EU og EØS-tilhengerne argumenterer for tiden.
Selvråderetten som ble forsterket ved unionsoppløsningen i 1905, ble sikret gjennom strenge konsesjonsbetingelser for felleseiet til ressursene.
Dette var også grunnlaget for nei til norsk EU-medlemskap i 1972 og 1994 To folkeavstemninger har avvist å bli et lydrike i den Europeiske Unionen og mener fortsatt at «folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget.» slik Grunnloven uttrykker det.
Denne verdien forsøker organisasjonen Nei til EU å forsvare, og det er nå viktig at folk blir oppmerksom på hva som står på spill. Gjennom EØS-avtalen har et flertall på Stortinget med Høyre og AP-ledelsen i spissen jobbet iherdig i 25 år med å bryte ned folkestyret, undergrave den nasjonal suverenitet og endre Norge fra suveren stat til de facto lydrike.
Hevnen for at det norske folk var ulydige nok til å stemme nei i 1994 var «å gjøre Norge mer EU-likt enn EU» som Jagland uttrykte det.
Nå løper den norske regjeringen foran EU og Erna Solberg har bedt EU kommisjonen om å «sensurere» norske politiske organ før de fatter vedtak. Det vil gjelde kommuner, fylkeskommuner og Stortinget. Dette er det såkalte meldepliktsdirektivet som krever at norske politiske vedtak som planlegges skal innrapporteres 3 måneder i forveien. Det vil da være EU-kommisjonen som skal avgjøre om det norske politikere ønsker å bestemme, skal være tillatt. Til høsten er det kommunevalg og listekandidater i de ulike partier bør merke seg dette framstøtet fra regjeringspartiene. Det er en hån både mot norske politikere og velgere. Det er en søknad om å få slippe å styre landet enda mer.
Forskjellen på en ren handelsavtale og EØS-avtalen er av konstitusjonell karakter. Det ser vi nå tydelig etter en mannsalder med denne husmannskontrakten, og 11 000 rettsakter i form av forordninger og direktiv nedfelt i norsk lovgivning som ren import av lovverk. Ikke et eneste veto er nedlagt mot noe direktiv.
Argumentasjonen er at vi må ha EØS-avtalen for å selge varene våre, som om EU-landene ikke er avhengige av den fisken, oljen, gassen og aluminiumen vi selger. Påstanden om at vi trenger EØS for å få solgt varene våre er avsannet både av statistikk og av Brundtland-regjeringens EØS proposisjon nr 100 som slo fast at: «EØS avtalen skiller seg i liten grad fra den eksisterende frihandelsavtalen med EF når det gjelder markedsadgangen»
All vår vareeksport til EU hadde samme tollfrihet under handelsavtalen før 1994 som med EØS etter 1994.
Hvordan har så eksport og import utviklet seg til 12 EU land før og etter EØS-avtalen ble innført i 1993? Dette er selvsagt tall uten olje og gass (fastlandsnorge)
I 1988, utgjorde Norges eksport til 12 EU-land ca 55 % av all norsk eksport.
Den steg til en topp på 60% i 1993. I 2000 var eksporten til de samme 12 landene sunket til 51%. Nå i 2016 er den nede på 44,5%. Den enkle lærdommen er at vår eksport økte fra frihandelsavtalen ble innført i 1973 og fram til EØS ble innført i 1993. Siden EØS avtalen ble innført har det gått nedover.
Så hvem trenger hvem mest egentlig? For hvem er EØS avtalen en fordel?
Folkets motstand mot EU-medlemskap har holdt seg jevnt på 70 – 80 prosent, mens det har lyktes politikerne, finansfolk og industriledere å få folk til å tro at EØS er nødvendig for å få solgt varene våre. Dette er selvsagt basert på bevisst desinformasjon og ikke realitet. Det er i det hele tatt få land i verden som aksepterer å avstå suverenitet og importere andre lands lover for å få lov til å selge varene sine til dem. Et av unntakene er altså Norge – her har EU-retten fått forrang over norske lover og Norges høyesterett dersom det er konflikt.
Vi ser selvsagt ingen grunn til at Norge skulle få problemer med å kvitte seg med EØS-avtalen til fordel for en normal handelsavtale som andre land har med EU. Så kan man spørre: Om det nå var slik at det skulle bli litt problemer forbundet med å kvitte seg med EØS-avtalen? Er det slik at selvråderetten vår er til salgs for flertallet på Stortinget?
Nei til EU Møre og Romsdal
Lars Dahle (leder) Anita Vadset (nestleder) Bjørn Are Fonstad, Ståle Melby, Marianne Bolme, Svein Steinshamn.