Er ikke Norges sjølråderett viktig lenger?

 Man kan lure på om Grunnloven vår ikke har noen verdi lenger, når man ser hvordan EU og EØS-tilhengerne argumenterer for tiden.

Selvråderetten som ble forsterket ved unionsoppløsningen i 1905, ble  sikret gjennom strenge konsesjonsbetingelser for felleseiet til ressursene.
Dette var også grunnlaget for nei til norsk EU-medlemskap i 1972 og 1994 To folkeavstemninger har avvist å bli et lydrike i den Europeiske Unionen og mener fortsatt at «folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget.» slik Grunnloven uttrykker det.   

Denne verdien forsøker organisasjonen Nei til EU å forsvare, og det er nå viktig at folk blir oppmerksom på hva som står på spill. Gjennom EØS-avtalen har et flertall på Stortinget med Høyre og AP-ledelsen i spissen jobbet iherdig i 25 år med å bryte ned folkestyret, undergrave den nasjonal suverenitet og endre Norge fra suveren stat til de facto lydrike.

Hevnen for at det norske folk var ulydige nok til å stemme nei i 1994 var «å gjøre Norge mer EU-likt enn EU» som Jagland uttrykte det.

 Nå løper den norske regjeringen foran EU og Erna Solberg har bedt EU kommisjonen om å «sensurere» norske politiske organ før de fatter vedtak. Det vil gjelde kommuner, fylkeskommuner og Stortinget. Dette er det såkalte meldepliktsdirektivet som krever at norske politiske vedtak som planlegges skal innrapporteres 3 måneder i forveien. Det vil da være EU-kommisjonen som skal avgjøre om det norske politikere ønsker å bestemme, skal være tillatt. Til høsten er det kommunevalg og listekandidater i de ulike partier bør merke seg dette framstøtet fra regjeringspartiene. Det er en hån både mot norske politikere og velgere. Det er en søknad om å få slippe å styre landet enda mer.

 Forskjellen på en ren handelsavtale og EØS-avtalen er av konstitusjonell karakter. Det ser vi nå tydelig etter en mannsalder med denne husmannskontrakten, og 11 000 rettsakter i form av forordninger og direktiv nedfelt i norsk lovgivning som ren import av lovverk. Ikke et eneste veto er nedlagt mot noe direktiv.

Argumentasjonen er at vi må ha EØS-avtalen for å selge varene våre, som om EU-landene ikke er avhengige av den fisken, oljen, gassen og aluminiumen vi selger. Påstanden om at vi trenger EØS for å få solgt varene våre er avsannet både av statistikk og av Brundtland-regjeringens EØS proposisjon nr 100 som slo fast at: «EØS avtalen skiller seg i liten grad fra den eksisterende frihandelsavtalen med EF når det gjelder markedsadgangen»

All vår vareeksport til EU hadde samme tollfrihet under handelsavtalen før 1994 som med EØS etter 1994.

Hvordan har så eksport og import utviklet seg til 12 EU land før og etter EØS-avtalen ble innført i 1993? Dette er selvsagt tall uten olje og gass (fastlandsnorge)

I 1988, utgjorde Norges eksport til 12 EU-land ca 55 % av all norsk eksport.

Den steg til en topp på 60% i 1993.  I 2000 var eksporten til de samme 12 landene  sunket til 51%. Nå i 2016 er den nede på 44,5%. Den enkle lærdommen er at vår eksport økte fra frihandelsavtalen ble innført i 1973 og fram til EØS ble innført i 1993.          

Siden EØS avtalen ble innført har det gått nedover.

Det er verdt å merke seg at i samme periode har importen fra EU økt dramatisk og ligger nå på mellom 300 og 400 milliarder i året.

Så hvem trenger hvem mest egentlig? For hvem er EØS avtalen en fordel?

Folkets motstand mot EU-medlemskap har holdt seg jevnt på 70 – 80 prosent, mens det har lyktes politikerne, finansfolk og industriledere å få folk til å tro at EØS er nødvendig for å få solgt varene våre. Dette er selvsagt basert på bevisst desinformasjon og ikke realitet. Det er i det hele tatt få land i verden som aksepterer å avstå suverenitet og importere andre lands lover for å få lov til å selge varene sine til dem. Et av unntakene er altså Norge – her har EU-retten fått forrang over norske lover og Norges høyesterett dersom det er konflikt.

Vi ser selvsagt ingen grunn til at Norge skulle få problemer med å kvitte seg med EØS-avtalen til fordel for en normal handelsavtale som andre land har med EU.  Så kan man spørre: Om det nå var slik at det skulle bli litt problemer forbundet med å kvitte seg med EØS-avtalen? Er det slik at selvråderetten vår er til salgs for flertallet på Stortinget?
 

Strømprisene er en konsekvens av EØS - avtalen.

Det har vært viktig for Norge å ha tilgang på stabil og rimelig strøm både for å sikre varme i husene og konkurransedyktig industri.

I disse dager ser vi hva politikken med fri flyt, nå også av energi, fører til på strømregningen.

Vi kjenner de fire frihetene som vi stemte nei til i 1994 men som er importert bakveien gjennom EØS-avtalen. Det er uhindret flyt av kapital, varer, tjenester og arbeidskraft.

Nå ser vi konsekvensen av den femte friheten som er fri flyt av energi over landegrensene, der tilbud og etterspørsel bestemmer prisen. Man skal da være bra blind for ikke å se at dette gir en høyere strømpris, og norske strømpriser på europeisk nivå.

Det drives et meget høyt politisk spill med nasjonal og samfunnsmessig kontroll over vannkraftressursene, med industripolitikken, verdiskaping, offentlig eierskap, forsyningssikkerhet, sysselsetting og faglige rettigheter.

NHO i Møre og Romsdal er særdeles bekymret for eksporten fra industrifylket Møre og Romsdal. Det er det god grunn til, men ikke på de områder NHO er bekymret.

Det rare er at de nevner ikke den største bekymringen, nemlig den kraftkrevende industrien i fylket.  Industrisamfunn som Sunndalsøra går en meget usikker framtid i møte dersom EU skal få bestemme både pris på energi og konkurransereglene. Det burde NHO være opptatt av.

De utfordres hermed.

 Siste avståelse av suverenitet skjedde ved overføringen av norsk energipolitikk til ACER, EUs energiunion.

En såkalt «bitteliten» suverenitetsavståelse, men med dramatiske følger for norsk industripolitikk, for vanlige forbrukere, for framtidig eierskap og kontroll med den frie flyten av energi over landegrensene. Det er viktig å være klar over at dette også gjelder gass, ikke bare vannkraftbasert elektrisitet som det har vært fokusert på i diskusjonen.

En god del direktiver er selvsagt uproblematiske og dreier seg om standardisering som vi alltid har samarbeidet om. Problemet er når dette handler om ren politikk, som legger føringer for samfunnsutviklingen. Det gjelder hvilke arbeidstakerrettigheter vi kan tillate oss, hvilke stoffer som er tillatt i maten, jordbrukspolitikken, jernbaneorganiseringen, posten og mye mer. Kort sagt en markedstilpassing som tar sikte på å privatisere felleseiendom, statlig eiendom og offentlig virksomhet.

 I kjølvannet av ACER kommer flere EU-byråer til å ta over områder som har vært nasjonalt styrt. Den såkalte «vinterpakken» som innebærer et helt nytt styringssystem for energi i Europa, som følger av EØS og ACER-avtalen, er på 5-6000 sider.                                                            

 Dette er så komplisert og uoversiktlig at knapt noen, verken i EU eller Norge, kan si noe annet enn at dette vil bety en stor utvidelse av EUs myndighet over norsk energisektor.  

 Det har ikke vært noen entusiasme for denne suverenitetsavståelsen i den norske befolkning, bare 18% av de spurte syntes dette var en god ide.

Selv i regjeringspartiet Frp var tilslutningen så lav som 12 %.

Men industriministeren og energiprodusentene jublet. 

 På kort tid har Stortinget overført suverenitet til EU på energiområdet (ACER), Finanstilsyn lagt til EU og Datatilsynet lagt inn under EUs personvernråd. 

Grunnloven skiller ikke mellom grader av suverenitetsavståelse og det er justisdepartementets lovavdeling som graderer alle tilslutninger som «lite inngripende» i strid med lovens bokstav og uavhengige jurister som mener dette er alvorlig suverenitetsavståelse i strid med grunnloven. Men grunnloven er kanskje ikke så viktig lenger? For egentlig skal det vel ikke være lov ifølge grunnloven å «avhende» eller selge Norge. Er det greit når det skjer bit for bit?

Bli med og krev folkeavstemning om

EØS-avtalen! 

 Nei til EU Møre og Romsdal

Lars Dahle (leder) Anita Vadset (nestleder)                                                                                            Bjørn Are Fonstad, Ståle Melby, Marianne Bolme, Svein Steinshamn.