Både Fornybardirektivet og Energipakken må avvises.

Vår kraftproduksjon skal fornyes til ny energi, enda vi har den mest miljøvennlige energiproduksjonen i Europa. Her er noe rart.

Vår energi er både stabil, fornybar og miljøvennlig. Løsninga for klima og miljø er slett ikke å rasere naturen for å skaffe mer energi. Norge har 75 % fornybar energi mest pga. vannkraft. Målet for det første EU-direktivet var å få gjennomsnittet opp til 22 % fornybar energi. Dette direktivet har som mål å oppnå 42,5 %. Den målsettinga bør gjelde bare EU, ikke Norge som allerede har dobbelt så mye miljøvennlig kraft som EU. Men kanskje direktivet har som oppgave å få tak i vår energi, eller dytte på oss ansvar for at EU skal kunne bedre sitt gjennomsnitt? Da må vi skaffe EU energi. Det blir dyrt for oss. Vi må betale markedspris på strøm, og vi som abonnenter må betale utbygging av nettkabler og turbinfelt.

Direktivet er for at Norge skal berge EU sin grønne profil. Det kan også kalles for ran av våre ressurser. At Regjeringa går inn for å ta det inn i norsk lovverk, sier mer om hvor nært regjering og politikerne har lagt seg til unionen. Regjeringa bruker EU for å kunne endre vårt norske samfunn enda mer til markedet.

Fornying er bare skalkeskjul for at EU skal få billig og lettvint kraft, og at vi skal bli EU sitt batteri.

Våre batterier er vannmagasinene. De ladder seg opp av seg selv, og de kan tappes når det er behov, dvs. vannkrafta er vår ballansekraft, og den er ettertrakta. Vannkrafta er miljøvennlige, sjøl om det dessverre har medført en del naturinngrep.

Sol- og vindenergi må lagres med batteri. Den nye energien må tas vare på før den kan brukes. Forbruket kan heller ikke reguleres slik at det bare skal være tilgjengelig når det er sol og vind. Vi må ty til batterier, og de er ikke grønne. Batteriene består av metaller. Metaller er gjerne giftige, særlig kobolt, kopper og bly. Litium som en ønsker, er det ikke nok av for alle prosjekter som skal gå på batteridrift.

La oss drodle litt om fornying. Det er ikke så positivt i denne sammenhengen. Å fornye bilparken er noe med det mest ressursødende vi kan gjøre selv om bilen skiftes ut fra diesel til el-bil. Vi må ta med energi og ressursbruken både i produksjon, transport og destruering av bilen, dvs. hele livsløpet, ikke bare bruken. Da er det viktig å ikke bytte bilen for ofte, men reparere og la brukstida gå opp. Dette gjelder omtrent alt. Klær, mat, hus, kjøkkeninnredning osv. Gå på en gjenvinningsstasjon og se på aktiviteten. Den er nødvendigvis like stor der som handelen på Ikea, Byggmakker, Power og  Elkjøp og de andre leverandørene, til sammen. Vi kjøper mest for å erstatte og fornye oss. Markedet måler omsetting på vårt forbruk. Markedet hindrer ikke sløsing og måler ikke naturinngrep.

Vi har laga oss et samfunn for bruk og kast. Det kan hverken kloden, miljøet eller naturen bære. Fornying er det mest ødslende vi kan gjøre på kloden.

Det er ikke fornybardirektivet vi trenger. Det vi trenger er reparasjoner og forbedringer, sparsomhet og ta vare på verdiene. Vi må klare oss med mindre ressursbruk. Vi må rasjonere energibruken også. Det dreier seg ikke bare om å slå av lyspærer, det gjelder å ta vare på utstyr, redskap og energi.

Vi må ha et samfunn som planlegges for mindre bruk av bil, mindre bruk av energi og mindre tilpasset markedstenkning.

Fornybardirektivet berører altså ikke vårt grunnleggende problem. Men så er direktivets hensikt å få senka vanskelighetene med å få gjennomført nye vindturbinreservater til lands og til vanns, bygge i våre nasjonalparker og få hand om vår vannkraft.

Direktivet sin hovedhensikt er å korte ned på saksbehandlingstida og redusere behovet for konsekvensutredninger.

Vårt demokrati bygger på folkevalgte og deres behandlingsprosedyrer som skal sikre at folket kan ha en demokratisk prosess. Det tar tid. Det krever uavhengig og faglig god utredning, klare problemstillinger med både de positive og de negative perspektivene. Dette tar tid. For først når det er klarlagt, kan debatten hos befolkninga starte.

Dette har ikke EU tid til, heller ikke utbyggerne og aksjonærene. Fornybardirektivet er et angrep på demokratiet vårt. Hva for en fornying er vi da inne i? I beste fall er vi da på tur tilbake til embetsverket, men jeg frykter heller at vi blir en koloni under EU.

Vi legger landet åpent for at EU skal rasere vår natur.

Kan vi snu problemstillinga og gi NVE muligheten til å avvise dårlige prosjekter med en gang? Miljødirektoratet bør få myndighet til å avvise på et tidlig stadium prosjekt som er konfliktfylte. Meldinger om slike prosjekt må kunne legges bort uten en full saksbehandling. Men det forhindrer fornybardirektivet.

Regjeringa har ikke ansvar for å gi EU mye billig energi. De (AP og SP) har ansvar for å forvalte samfunnet til beste for felleskapet. De skal ta utgangspunkt i interessemotsetninger hvis de skal ha vår tillit og beholde legitimiteten som styrende myndigheter. Det er ikke EU sine krav som gir dem legitimitet. I Norge er kommunenes vetorett forankret i plan- og bygningsloven. Denne må forsvares.

Fornybardirektivet er utspekulert. Det gir private aktører muligheten til å saksøke kommunene hvis deres prosjekt blir avvist. Private kan få erstatning dersom  kommunene lar samfunnsinteresser gå foran investorenes hensyn. Private kan tappe kommunekassa dersom politikerne overordner partiprogram og velgernes interesser.

Dette kommer nå for å få fart på utbygging av havvind.

Havvind prøves å bagatelliseres som en enkel måte å få ny energi på. Langt på veg er Fornybardirektivets formål å kunne starte raskt med utbygging av havvind. Det blir arealkonflikt for det er mye mindre hav på denne dybden hvor installasjonene kan festes på bunnen eller for å forankre flytende installasjoner. De fortrenger fiskerne. Trålerne blir tvunget til å pløye og ødelegge havbunnen på dypere hav, havbunn som i dag er urørt. Den konsekvensen er ikke utreda, og det virker ikke som at det er politisk vilje til å sette begrensninger for trålerne.

Kanskje vil noen se på det som en fordel at vi kan få til kunstige rev. Det kan hende vi ville i praksis få «freda» fiskefelt . Pappa var så glad for Kvalsundbrua, for da kunne ikke trålerne gå inn og ta silda i Sørfjorden. Men brua laget hverken støy eller elektromagnetiske påvirkninger til miljøet. Vi gambler med naturen når vi lager kunstige strøm-endringer på fiske-bankene. Det meste av fiskeartene er stasjonære. Vil støy og elektromagnetiske påvirkning gjøre at fisken rømmer disse «revene» Rømt fisk er på utrygg grunn. Stress er en farlig hindring for alt liv, men kanskje viktigst er påvirkningene på sårbar yngel som oppholder seg på grunt vann. Vil kortslutning føre til massedød?

Vi er i ferd med å prioritere energi framfor mat. Vi gambler med vår evigvarende ressurs fra havet for å gi EU energi. Vi har en forskning som bare forsker på ei problemstilling, mens havet er en organisme der de enkelte faktorene spiller på lag.

Fornybardirektivet er en del av EU sin fjerde energipakke som flytter mer makt til EU sitt energibyrå ACER.

Nei til EU mener at Norge må bruke vetoretten i EØS mot både fornybardirektivet og resten av EU sin fjerde energipakke. Det er helt nødvendig om vi skal ha politisk kontroll over krafta, sikre levelige strømpriser for folk og bedrifter her nord i Arktis.

Både Fornybardirektivet og Energipakken må avvises.

Frode Bygdnes