I et leserbrev i Rana Blad, 11. juni i år, kommer NHO i Nordland med følgende påstand: « Å snakke ned EØS-avtalen og skape økt politisk risiko om den, er det siste næringslivet i Nordland trenger.»
Lenger unna virkeligheten går det ikke an å komme.
Eksporten til land utenfor EU har i årene etter vårt nei til EU-medlemskap, vokst langt sterkere enn til EU. Vår eksport av industrivarer til EU-land hadde samme tollfrihet med vår tidligere handelsavtale før 1994 som dagens EØS-avtale. Minst 150 land i ulike deler av verden selger sine varer til EU. Ingen av dem må endre sine nasjonale lovverk eller tariffavtaler slik som Norge må på grunn av EØS-avtalen.
Dette er bare noen få av mange argumenter for å imøtegå NHO`s påstand om økt politisk risiko for næringslivet.
Det som imidlertid er langt mer oppsiktsvekkende er hva NHO ikke kommenterer.
De nevner ikke den store folkelige motstanden mot postdirektivet, ACER, jernbanepakke 4, eller kampen om hjemfallsretten. Dette er alle saker som har gjort at motstanden mot EØS-avtalen er voksende i store deler av befolkningen. Og da har jeg ikke engang nevnt sosial dumping som er i ferd med å omdanne norsk arbeidsliv.
Et arbeidsliv hvor det før 2006 i hovedsak var ryddig og lovlig konkurranse i privat sektor og orden i offentlig sektor, til et arbeidsliv som nå truer den norske modellen.
Riksrevisjonen fremla i 2016 tre rapporter som omhandlet utviklingen av kriminaliteten i arbeidslivet. Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite sluttet seg til konklusjonene i rapportene og uttalte:
«-trusselbildet blir blir stadig mer alvorlig ved at sosial dumping øker, og at norsk arbeidsliv blir stadig oftere knyttes til alvorlig økonomisk kriminalitet, skatteunndragelser, voldskriminalitet, bakmenn og til dels mafialignende tilstander.»
Hvilken del av næringslivet i Nordland er det NHO påberoper seg de egentlig forsvarer?
Hvem er det som ikke ønsker å spise fisken vår eller kjøpe olja vår om vi står utenfor EØS-avtalen? I artikkelen snakker NHO om forutsigbarhet for bedriftene i Nordland?
Når ble EØS-avtalen forutsigbar? Har NHO i Nordland glemt den graderte arbeidsgiveravgiften?
I den mye omtalte verftssaken i Haugesund som omhandlet hvorvidt utenlandske arbeidere skulle få dekt reise, kost og losji som en del av arbeidsavtalen for å unngå konkurransevridning mellom norske og utenlandske bedrifter, avgjorde Høyesterett at arbeidstakerne hadde rett i forhold til allmenngjøringsavtalen som gjelder i Norge. NHO likte ikke denne avgjørelsen og anket til ESA og viste med dette at de ønsker seg et samfunn hvor EØS-avtalen skal overordnes norsk lov vedtatt av Stortinget.
Overvåkningsorganet ESA gav naturligvis NHO medhold og mener Høyesteretts avgjørelse strider mot EØS-avtalen og at EFTA-domstolen må overprøve Høyesterett. Norge ble anklaget for traktatbrudd med krav om at allmenngjøringsloven måtte endres. Nå endte denne saka ikke i Stortinget, men hos partene i arbeidslivet fordi regjeringa ikke våget å ta opp kampen.
Hva sier dette om EØS-avtalen, forutsigbarhet og den norske modellen?
Kanskje motivet er slik FAFO-forsker Jon Erik Dølvik uttaler: «-arbeidsinnvandringen til Norge har vært enormt mye høyere enn det noen forestilte seg.---Samlet sett har dette gjort det mulig for norske bedrifter å hyre billig arbeidskraft i et helt annet omfang enn før.»
Gjennom sitt innlegg opptrer NHO defensivt og fantasiløst om norske bedrifter og norsk arbeidsliv. EØS-avtalen er den minst forutsigbare avtale Norge noen gang har undertegnet og en trussel mot den norske modellen.
Ulf Ulriksen, leder i Nordland Nei til EU