Norsk vannkraft har blitt en vare med rekordhøye priser i Sør- og Vest-Norge. Kontrollen med egen vannkraft ble gitt over til EU av et flertall i Stortinget, med vedtaket om tilknytning til EUs energiunion og ACER (EUs energibyrå)
EU har nå en femte frihet: fri flyt av energi, der markedsmekanismene skal lede strømmen og fastsette prisen. Taperne er husholdningene, næringsliv og grunnlaget for ny, grønn industri i Norge.
Dette kan ikke fortsette. Nei til EU krever at Stortinget bruker vetoretten i EØS-avtalen og sier nei til EUs fjerde energimarkedspakke. Den vil gi ACER, EØS-tilsynet ESA og nykonstruksjonen RME enda mer myndighet over vannkrafta vår, på bekostning av norsk politisk kontroll. ACER vil da kunne opprette egne kontor for tettere oppfølging av kraftmarkedet i de enkelte landene, også der et land ikke ønsker det. Den vil gi lov til å ilegge store bøter til foretak i Norge som ikke følger pålegg fra ACER eller EUs energiregelverk. Allerede nå overstyrer Reguleringsmyndigheten for energi (RME, eller ACERs forlengede arm) regulering av den norske krafteksporten. Det kan ikke skje på grunn av pris, mener RME. «Lite inngripende», sier Stortings-flertallet når de vedtar å innføre EU-regler som norsk lov. Men det er ikke «lite inngripende» å frata våre myndigheter retten til å gjøre noe med en kraftpris som øker daglig.
Regjeringen må ta styringen, ikke overlate kraftprisen til markedskreftene. Krafteksporten må reguleres slik at vannmagasinene kan fylles opp. Kraftkablene til Tyskland og Storbritannia fungerer nå som eksportkabler, så avtalene må reforhandles. Toprissystem og makspris må innføres for industri, landbruk og husholdninger. Norge må frikobles fra EUs energibyrå ACER. Energiregelverket om krafthandel må suspenderes og tas ut av EØS-avtalen. Et eventuelt kraftoverskudd kan eksporteres og inngå i en formålstjenlig kraft-utveksling.
Ihuga EU-tilhengere mener at dagens kraftprissystem er å vise solidaritet med Europa. I så fall er det solidaritet med de få som tjener grovt på systemet, ikke med de mange som må betale dyrt. Det norske kraftsystemet er bygd opp av fellesskapet og har en lav produksjonspris. Dette fortrinnet må brukes til å sikre et lavutslippssamfunn framfor å selges til høystbydende. Det er solidaritet med klimaet og framtida. Derfor støtter Nei til EU demonstrasjonen 19. september under parolen «Ta kontroll over vannkrafta»