‘Ukraina, Europa og EU - Den politiske situasjonen etter Russlands invasjon’.

Referat fra medlemsmøte i Oslo Nei til EU 8. juni 2022.

‘Ukraina, Europa og EU - Den politiske situasjonen etter Russlands invasjon’

UTDRAG AV ODA ANDERSEN NYBORGS PRESENTASJON. 

Oda presenterte Norges Fredsråd som ble stiftet i 1946 som en paraplyorganisasjon for fredsorganisasjonene i Norge. I dag teller de 19 organisasjoner. Fredsrådet jobber for åpen debatt og gjensidig opplysning mellom ulike parter. De er en antikrigsorganisasjon og har jobbet med atomvåpenspørsmålet og nedrustning de siste årene. De er kritiske til USA og NATO, men mener at Norge kan påvirke og at vi har et unikt utgangspunkt i dagens situasjon.

Oda stilte spørsmål om hva som gir fred på kort og lang sikt. Hun viste til FN-resolusjon 1325, Kvinner fred og sikkerhet og FN-resolusjon 2250, Unge fred og sikkerhet. Veien til fred er komplisert, fredsarbeid og diplomati er langsiktig arbeid, og når det er avsluttet er få fornøyde fordi det alltid må inngås kompromisser.

De politisk og militært ansvarlige er ikke de som betaler for krigen.

For 7. år på rad bruker verden rekordsummer på det militære. (Se kakediagram) Oda siterte Martin Luther King Jr., «True peace is not merely the absence of tension: it is the presence of justice.”

UTDRAG AV IDAR HELLES INNLEGG.

Idar snakket om forholdet mellom Vesten, dvs. USA/NATO og det sovjetrussiske og det russiske regimet, i et lengre historisk perspektiv. Forholdet er preget av de ulike økonomiske systemene som råder grunnen i imperialiststatene, USA og Russland.

Idar gikk gjennom Russlands/Sovjets utvikling fra 1800-tallet. Hans påstand om Russlands sikkerhetspolitiske grunntanke er denne: Siden utbruddet av 1VK (1914) og noen få år seinere, revolusjonen var i 1917, har hovedmålet i Moskva vært den russiske statens overlevelse på kort og lang sikt – dvs. makthavernes grep om regimet og befolkningen, retten til å velge sin egen samfunnsmodell, retten til å forsvare eget territorium og interessesfærer i nærheten av eget territorium.

Idar siterte Susan Watkins, redaktør av New Left Review (NLR): «Fra etableringen i 1949 har NATO alltid vært en offensiv, ikke defensivt innrettet militærallianse, og den endelige målsetningen i amerikanske øyne har vært å gjeninnføre normal, ordinær kapitalisme i sovjetblokken – inkludert Russland».

Etter freden i 1945 var USA sterkere enn noensinne. Den kalde krigen startet i 1947 ved at kommunistiske folkevalgte ble fordrevet fra regjeringskontorene i Frankrike og Italia under sterkt press fra Washington, ikke med invasjonen av Tsjekkoslovakia året etter.

Den europeiske venstresida kjempet mot opprustningen og våpenkappløpet som var anført av NATO fra 1950 til 1980-årene. Vesten, USA og NATO «vant» den kalde krigen, men i stedet for russisk integrering og eventuelt NATO-medlemskap ekspanderte NATO østover.

Spillet om Ukraina kan forstås som foreløpig siste og farligste kapittel i denne evige ekspansjonsstrategien fra USAs side – hvor målet ikke er «amerikansk fred», men et mektig og velstående imperium: Vesten. Det pågår konstante feider, større og mindre kriger, i grenseområdene mot underlegne motstandere. Etter den kalde krigen har vi hatt konflikter og kriger hvor USA og NATO har vært involvert på Balkan på 1990-tallet, i Afghanistan fra 2001, i Irak 2003 og Libya 2011.

Idar snakket også om veien fra ‘Euro-Maidan’ i 2013 og fram til krigen i februar i år, og USAs/NATOs rolle i dette.

Men det er ikke mulig å forstå eller forsvare Russlands angrep på Ukraina som rett til nødverge, et forsvarstrekk. Da respekterer man ikke Ukraina som politisk nasjon, som et land og en befolkning med egen statssuverenitet og egne politiske interesser.

Ukraina er en ung nasjon som bygges politisk nå (men absolutt ikke hele!). Men det er uløste problemer med separatisme og autonomispørsmål. Det er territorium med flertall av russiskspråklige og områder som kjenner seg truet av Kyev’s og den ukrainske nasjonalismens dominans: f.eks. Krim-halvøya og Donbas.

Idar mener at EU har klart å stå samlet, men taper enormt på krigen i Ukraina, først og frest økonomisk, tilgang til olje, gass og markeder – men også strategisk. Berlin og Paris er virkelig låst til Washingtons herredømme.

Det virker rimelig og fornuftig å gjennomføre en viss styrking av det norske invasjonsforsvaret. Etter Sveriges og Finlands inntreden i NATO er det mulig å tenke seg et regionalt og i hovedsak defensivt innrettet forsvarssamarbeid i nordområdene/på NATOs nordflanke. Men det kommer nok til å skje under britisk og til dels amerikansk ledelse. Men basepolitikken er en større fare for Norges suverenitetshevdelse og norske borgere enn stabiliteten på den russiske grensen.

Brics-landene (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika) og mange av de alliansefrie landene i det globale Sør slutter ikke opp om USAs linje i Ukrainia-konflikten. De kjenner nok igjen handlingsmønsteret, og at dette handler om å styrke USAs hegemoni.

Det sikkerhetspolitiske utgangspunktet for de politiske kreftene i Norge som fremdeles ikke ønsker norsk EU-medlemskap bør være:

• Våpenhvile og forhandlinger med en gang – og nærmest for enhver pris.
• Ukrainas suverenitet må respekteres – men det bør nok også gjelde for områdene som frykter ukrainsk anti-russisk nasjonalisme: Krim, Donbas mm.
• Ukrainas målsetning om NATO-medlemskap oppgis, Ukraina fritt for amerikanske/russiske langtrekkende våpensystemer.
• Norge bør arbeide for et regionalt og defensivt innrettet forsvarssamarbeid i nordområdene – det er en illusjon å tro at det i overskuelig framtid vil skje utenfor rammene av NATO og i det minste britisk militært lederskap.

UTDRAG MARIELLE LERAANDS INNLEDNING

Marielle var opptatt av folkeretten og dens status og mener at etter avslutninga av den kalde krigen ble folkerettens regler opprettholdt av alle stater i verden, men fra og med Kosovokrigen i 1999 vedtok NATO å sette seg over folkeretten slik den er definert i FN-pakten.

Hun sa at Vesten definerer seg ikke som «Vesten», men oppjusterer sin egen betydning og kaller seg "verdenssamfunnet", resten av verden er ikke enige i dette. Den gamle forestillingen er inngrodd i vår kultur og har dominert siden Europa etablerte de første koloniene i Amerika på 1500-tallet. Det er den kolumbianske verdensanskuelsen og verdensorden fra Christoffer Columbus’ tid. Marielle mener også at vi lider under «det vestlige merverdighetskomplekset».

Universelle verdier som menneskerettigheter og demokrati er ikke spesifikt vestlige verdier. Den haitiske revolusjonen (1791–1804) resulterte i forestillinga om at mennesker har rettigheter som mennesker, og ikke at noen er underlagt andre eller regelrett slaver. De vestlige verdiene innebar at bare hvite mennesker hadde medfødte rettigheter, noe som gjennomsyrer Vestens forestilling om hva Vesten kan gjøre rundt omkring i verden, i Kosovo i 1999, i Irak i 2003, i Libya i 2011 og nå i 2022.

Det var et sjokk at Russland gjør det samme som Vesten. Allerede i 2008 gjennomførte Russland sin første invasjon i et naboland, Sør-Ossetia og Abkhasia. Marielle sammenlignet dette med NATOs intervenering i Kosovo og situasjonen i Syria i dag som er delvis den samme. Hun sa at Tyrkias okkupasjon litt lengre vest ikke er koordinert med de andre NATO-allierte, men er i direkte konkurranse med dem. Det er denne motsetninga Tyrkia ville tvinge igjennom en løsning på i sin favør og brukte vetoretten mot svensk og finsk NATO-medlemskap for å oppnå dette. 

Marielle mener at respekten for folkeretten er i ferd med å forsvinne. Et eksempel er beslutningen om å sette den til side da NATO gikk til aksjon i Kosovo i 1999. Russlands invasjon av Ukraina ligner på Kosovokrigen mht. begrunnelsen som ble gitt for å invadere, men er av en helt annen skala og potensialet for å eskalere til en enda større, og potensielt sivilisasjonsavsluttende og artsutryddende, konflikt.

NATO har satt seg over folkeretten med varierende og vikarierende begrunnelser. Alle ikke-NATO-medlemmer har saklig grunn til å frykte NATO og Marielle mener at Russland hadde god grunn til å protestere mot NATO-utvidelsen til å innebefatte Ukraina. Russlands krav, framsatt i desember i fjor, var at USA og NATO garanterer det de hadde lovet i 2008, at Ukraina skulle være et «nøytralt land» og ikke medlem av NATO og at Minsk II -avtalen skulle gjennomføres med stor grad av autonomi for Luhansk og Donetsk. Kravene ble arrogant avvist av Jens Stoltenberg og viser at den kolumbianske mentaliteten ligger fast. Følgelig spiller det ingen rolle for Russland at deres invasjon er folkerettsstridig.

Norske medier rapporterer om at det Russland gjør i Ukraina er «sjokkerende», selv om Vesten har gjort tilsvarende gjentatte ganger siden 1999. Sjokket fører til et politisk kappløp og krav å ruste opp mer. Vestens økonomier er ikke i stand til å lykkes i et rustningskappløp mot alliansen Russland-Kina, slik man lyktes med å ruste Sovjetunionen i senk under den kalde krigen. Å bruke 2 prosent på militæret i en verden med en akutt klimakrise, med tilhørende eksplosjon i fattigdom og sult, er ikke bare absurd men regelrett grotesk, sa Marielle.

Hun ønsket å kontre demoniseringskampanjen overfor Putin og Russland vi nå blir utsatt for i Norge og i hele Vesten. Det globale Sør oppfatter ikke Putin slik vi gjør, men ser på ham som den eneste som våget å stå opp mot vestens arroganse, som det Globale Sør fortsetter å oppleve på kroppen. De deltar heller ikke i sanksjonspolitikken. Allikevel fremstilles det som om det er universell enighet om dette. Mange land, spesielt i Afrika, ser på Russland som en samarbeidspartner som har bidratt når vesten, les USA, har sviktet. Marielle fremholdt at vi ikke står overfor en ny Hitler i Russland, men derimot en verden hvor det ikke lengre finnes en dominerende supermakt, og hvor det ikke lengre er mulig å få aksept for vestlig militær og politisk alenegang. De rivaliserende stormaktene Russland og Kina er på frammarsj, uavhengig av militære tiltak.

Marielle mener at enn så lenge har vi en mulighet til å berge folkeretten. NATO må enten legges ned, noe som er det beste, eller NATO må formelt vedta å oppheve mulighetene for å gjennomføre såkalt "Ikke artikkel 5-krisehåndteringsoperasjoner", eller "out of area".

Krigsforbrytelser må straffes. Mandatet til den internasjonale straffedomstolen må endres slik at det blir mulig å reise sak mot statsledere som har begått aggresjonsforbrytelser. Tilliten må sikres ved flere år uten nye vestlige folkerettsbrudd og ved at alle, både Bush, Blair og Putin, kan tiltales. Da er det rimelig å håpe på at også Russland ville kunne signere en avtale. Det å bevare folkeretten, og dermed håpet om en videreføring av mennesket som art i flere generasjoner framover, forutsetter: 

• At Vesten erkjenner at den Vesten-dominerte kolumbianske verdensordenen, som innebærer særretter for vestlige mennesker og stater, er ettertrykkelig over, og at ethvert forsøk på å gjenopprette dette er uakseptabel rasisme.
• At den pågående konflikten i Ukraina avsluttes snarest, ved å imøtekomme de russiske kravene fra før invasjonen.
• At Vesten umiddelbart skrinlegger alle planer om å svare med militær opprustning, men i stedet tar en lederrolle i arbeid for global nedrustning. 
• At Vesten må ta initiativet til å berge folkeretten, ikke ved å konfrontere andre stormakter for deres folkerettsbrudd, men ved for første gang ta en moralsk i stedet for en økonomisk og militær lederrolle, ved å forplikte seg selv på å følge folkeretten, å pålegge egne politiske ledere straffeansvar, også når det ikke lykkes i første omgang å få andre stormakter med på dette. 

Marielle ønsket et demilitarisert i Europa. En militær oppbygging av Europa vil ikke føre noe bra med seg. Krigen må stoppes! Det må inngås kompromiss med en fredsavtale, og områders og lands rett til sjølbestemmelse må være gjeldene. Det beste hadde vært et demilitarisert Europa. Det er mulig å ruste seg i senk, økonomisk sett. Vesten har ikke økonomi til å ruste Kina og Russland i senk.

Det er viktig å forstå at minoritetene i øst så det Ukrainske styresettet som en trussel. Et styresett som ikke ønsket å innfri Minsk II avtalen, de saboterte den. I Minsk avtalen lå det en lovnad om stor grad av autonomi for Donetsk og Luhansk, dette ble da ikke oppfylt av den Ukrainske regjeringen. Etter Maidan-opprøret i 2014 var Ukraina et delt land, det er fremdeles det, det er den samme befolkningen, landet er ikke forent slik som det det blir fremstilt i media. Ønsker at vi går for en dematerialisering av Europa, vi må begynne med oss sjøl, og Norge må gå foran.

Følgende momenter ble fremholdt av møtedeltagerne i debattrundene i etterkant:

Jan Steinholt (politisk rådgiver Nei til EU): I åra forut for krigsutbruddet hadde EU hastverk med å bygge seg opp som «autonomt» sikkerhetspolitisk alternativ til USA, men krigen – i hvert fall på kort sikt – har styrket USA sitt grep. Tyskland hadde ikke lov til å ruste opp i mange år etter krigen. Nå er det legitimt at de gjør det og de kan sammen med de andre EU-landene bli verdens tredje største militærmakt. Danmark har akkurat hatt folkeavstemning som resulterte i flertall for å tilslutte seg EUs militære union, som var et unntak de fikk fra Maastricht-avtalen. Dermed er Danmark fullt med i planene til EUs militære union som skal stå ferdig i 2025. Dette er problemstillingen som kommer også opp for Norge. Mandatet for EØS utredningen som nå skal komme så ligge det at man skal vurdere å bruke EØS avtalen som sikkerhetspolitisk plattform for tettere forsvars- og utenrikspolitisk samarbeid med EU. Norge vil kunne bli knyttet til EUs militære union via EØS-avtalen. Det som er litt spesielt er at det er forsvars- og utenrikspolitikk skulle holdes helt vekk fra EØS avtalen. Det presset vi kommer til å få nå at Norge skal knyttet opp til EUs militærunion via EØS, ikke via bilaterale avtaler. Det er derfor viktig å bevare den opprinnelige EØS avtalen som er begrenset til kun økonomisk samarbeid.

EU har en arroganse når det gjelder «vestens verdier», det EUs verdier som skal påføres verden, dette har EU uttrykt ganske åpent. EU har til og med egen kommisær til forsvar for Europeiske verdier. 

Roy Pedersen (leder Nei til EU): Roy sa at han er veldig enig, slik han oppfattet, med de tre innlederne, at det er ikke bare riktig å slå ring om folkeretten, men å gjenreise den. Sett ut i fra et mer folkelig perspektiv veldig avgjørende.

Hvordan skal vi bevege oss fra dagens situasjon til noe som nærmer seg en løsning. Det er ikke solidaritet med stater som skal være utgangspunkt, men solidaritet med folk. Ser man det fra det perspektivet kan det ikke være noe interesse i at krigen forsetter, hverken for russere eller ukrainere, en viktig parole må da være «Stop krigen!»

Hvis man er enig i det, hvordan skal det skje? Er det mulig å gjenreise spørsmålet om en all-europeisk sikkerhetsordning? Det må forsøkes å få til en prosess der man tar hensyn til alle lands sikkerhetsbehov, Russland har et sikkerhetsbehov, Norge har et sikkerhetsbehov, Frankrikes har et osv. Det var dette som var utgangspunktet i konferansen i 1975 om sikkerhet og samarbeid i Europa. Roy sa han mener at vi må tilbake tid igjen i en eller annen form.

Hvis USA får en president som ønsker å trekke seg ut av Europa, da kommer EU spørsmålet sterkere opp i Nirge. Da kan jo svaret vårt være at vi ikke ønsker ikke en kapprustning i Europa, men snarere en all-europeisk fredsordning for Europa.

Momenter fra andre møtedeltagere:

EUs rolle er uklar og diffus. EEC eller EU skulle skape sikkerhet og fred i Europa. Det var borgerkrig i Ukraina i åtte år, noe EU ikke adresserte. EU var også fraværende ved inngåelsen av Minsk-avtalen.

Noen krefter bruker nå Ukraina-krigen som påskudd for å få opp en ny EU-debatt. Men det skal mye til for at de lykkes, og det er de som vil ha Norge inn i EU som nører oppunder dette. Men det er ikke mulig for dem å vinne med de meningsmålingene vi har nå, selv om ja-siden har styrket seg noe.

Valget mellom USA og EU er som å velge mellom pest og kolera. Har NATO som mål og erstatte FN? USA og NATO støtter hverandre i krigsretorikken og – krigshissingen. Det er påfallende at bevilgningene til fredsorganisasjoner svekkes i denne situasjonen når de behøves mer enn noen gang. Hvordan kan vi bidra til å bygge opp fredsbevegelsen? Med EUs militære ambisjoner er det ikke trolig at EU-hæren vil være mindre imperialistiske eller fredeligere enn andre hærer. EUs forsvarssamarbeid sliter dessuten med at mange land er dypt uenige om forsvarspolitikken. Hvordan skal de da kunne samarbeide om en hær og dens mandat?

Det er viktig å ta med i betraktningen at det er tre kriger som pågår parallelt i Ukraina, det er en borgerkrig øst i Ukraina som har pågått i 8 år, det er en angrepskrig der Russland går inn i Ukraina, og det er en stedfortrederkrig der Ukraina blir brukt at vesten til å svekke Russland. Det er viktig å se hele dette bildet i sammenheng.

Det var enighet om at parolen «Stop krigen!» var en god parole.

Hva kan vi gjøre?

Gå inn for demilitarisering og begynne med oss selv. Aktivisere fagbevegelsen og fredsbevegelsen. Fagbevegelsen har jobbet mot baseavtalen og fikk et godt vedtak på LO-kongressen. Sammen med fredsbevegelsen var det en demonstrasjon mot avtalen den dagen Stortinget skulle vedta denne. Fredsbevegelsen jobber også med Nei til atomvåpen for at Norge skal tilslutte seg FNs traktat mot atomvåpen.