Hvem har egentlig makta i Norge, og hvordan? 

To offentlige maktutredninger har ikke gitt svar på dette. 

HVEM TJENER PÅ DEN POLITIKKEN SOM BLIR FØRT? 

Høyre og Ap er helt enige i energipolitikken. Men dersom poenget var å få mest penger inn i statskassen, hvorfor gjennomførte Erna Solbergs regjeringer skattekutt på mer enn 30 milliarder kroner? Mesteparten av skattegavene som Solberg ga så rundhåndet til landets rikeste, har blitt fredet av Støre- regjeringen. Energipolitikken som Høyre og Ap står så beinhardt på, gir store ekstrainntekter i statskassen. Er nærmest er en bivirkning. 

Det er interessant å se hvem som har tjent på og hvem som har tapt på politikken som har blitt ført, la oss si de siste 100 årene.

Rederiene har alltid tjent, tjent kraftig, på den politikken som har blitt ført. De har hele tiden fått spesialbehandling, og får det ennå. Regjeringene har innfridd hvert minste vink fra den standen, og det helt uavhengig av partifargen til regjeringen. 

I tiden rundt 1905 holdt utanlandsk kapital på å kjøpe opp norske fossefall. Da sette Venstre foten ned. Venstre og det vesle støttepartiet deres, Arbeiderdemokratene, innførte konsesjonslover som Høyre var imot. Konsesjonslovene sikret nasjonal kontroll over energiressursene og dermed et viktig grunnlag for industrialiseringen. Og for hele samfunnet vårt. Denne politikken var gunstig for det nokså ferske nasjonale industriborgerskapet. Sikkert ikke tilfeldig at det skjedde akkurat på den tiden da Norge ble en helt selvstendig stat. Senere overtok Arbeiderpartiet som regjeringsparti, og de førte den samme politikken videre: sterk statleg støtte til å utvikle Norge som industrinasjon. Og da oljen ble funnet, laget de ti «oljebud» som førte til at vi fikk nasjonal kontroll over oljen og fikk bygd opp en mangfoldig norsk oljeteknologi, som i dag er i verdenstoppen. Sånt hadde ikke skjedd dersom utanlandsk kapital hadde fått fritt fram. 

Samtidig var det mange grupper som ikke fikk samme glede av politikken. Mens rederiene fikk spesialbehandling, var behandlingen sjøfolkene fikk, ofte skammelig. 1920-āra førte Norges Bank en pengepolitikk som var katastrofal for bøndene. En kort periode på slutten av mellomkrigstiden ble det ført en politikk som var gunstig for bøndene, men fra 1950-tallet slo regjeringene inn på en politikk der målet var at folk skulle forlate landsbygdene for å ta jobb i industrien. Bygdene ble gradevis avfolket som resultat av bevisst politikk, og resultatet: flere og flere gårdsbruk blir lagt ned. Bortsett fra ett kort avbrutt pả slutten av 1970-tallet, har det vært politikken uansett hva regjering vi har hatt. Avbruddet på slutten av 1970-tallet kom etter en vellykket skattestreik bønder førte (Hitra-aksjonen). Men ikke all indsutri ble støttet av styresmaktene. Mens storindustrien ble prioritert, ble mange arbeidskrevende industrier ofret. Styresmaktene syntes ikke de var lønnsomme nok og ville heller ha vekst i den eksportrettet industrien det vil si: aluminium og annen kraftkrevende industri, samt skipsverft. Bare med den forskjellen at da skipsverftkrisen kom på 1970-tallet la mange av verftene om til å produsere oljerigger og annet for oljebransjen de som ikke fikk lagt om, stort sett forsvant. 

Styresmaktene har hele tiden vært villige til å ofre noen bransjer. De bransjane som ikke var lønnsomme nok. Folk i de bransjene fikk klare seg selv, de fikk bare finne seg noe annet gjøre, har vært melodien fra styresmaktene. Mens styresmaktene har vært snare til å støtte næringer som vanligvis tjener godt; de har straks fått krisehjelp for å komme over en kneik. Den krisehjelpen har gjerne vært raus. 

Den kraftkrevende industrien, som i alle år siden 1905 har fâtt det akkurat slik de ønsker seg, møter nå døve ører hos styresmaktene. Det er nytt. Og tankevekkende. Nã er det stort sett bare de som produserer energi (olje, gass, vannkraft, vindkraft) som blir lyttet til og i tillegg rederiene og de som eier fiskeoppdrett. 

Under finanskrisen i 2008 havnet landets største privatbank, Den norske Bank, i trøbbel. Banksjefen, Rune Bjerke, tok en fredags ettermiddag en telefon til landets statsminister, Jens Stoltenberg. Over telefon tok Stoltenberg en avgjørelse: han lovet banken ubegrenset støtte. Samme hvor mange millioner eller milliarder det eventuelt ville koste: statsmnisteren lovet at det ville regjeringen dekke. «Stoltenberg drog gullkortet,» skreiv avisene etterpå. Dermed var DnB berget. Da aksjemarkedet fikk høre at den norske staten med det enorme oljefondet garanterte for DnB, var det ingen lenger som ville spekulere på en eventuell konkurs for banken.- Hvem andre enn DnB ville fått en slik spesialbehandling? 

RØD ELLER BLÅ REGJERING HAR VISST IKKE BETYDNING Er det tilfeldig at de samme gruppene får den samme støtten fra skiftende regjeringer, enten disse regjeringene er «røde» eller «blẫ»? Er det tilfeldig at også når det skjer ett skifte, gầr Høyre og Ap i takt? Vel, de går ikke helt i takt. Det har gjerne gått en stund før Høyre har kommet etter. De var først imot konsesjonslovene da de ble innført for rundt 100 år siden, og de var ikke glade i de ti oljebudene da de ble vedtatt; Høyre ville legge landet åpent for privat oljekapital. Men de kom etter. På den andre siden: da partiet la om politikken, tilbake til mer markedsstytring, gikk Høyre i spissen; da var det Ap som fulgte etter. 

To ganger har folkeflertallet stemt Nei til EU. Hvorfor har stortingsflertallet likevel hele tiden vært for EU, og arbeidet for overlate mest mulig til EU? Da resultatet av folkeavstemmingen i 1994 var klart, var Gro Harlem Brundltands første kommentar: «Nā gjelder det å holde stø kurs.» Fortsatt stø kurs mot EU, enda folkeflertallet hadde sagt Nei. 

Hvordan kan vi forklare sånt? hvorfor er det visse grupper av folket som skiftende regjeringer lytter til, og andre grupper som møter stengt dør? 

Det ser det ut som regjeringene, uansett partifarge, hele tiden har lyttet mest til de næringene som har vært mest vellykket, målt etter hvor mye profitt de oppnå. Med ett unntak: lenge var det et mål å bygge opp norsk industri, utvikle norsk kompetanse. Det kom ett skifte på 1980-tallet. Da ble det så viktig bli med i EU at spørsmålet om norsk eierskap eller norsk kontroll ble uviktig. Og de fikk toppene i de viktigste partiene til tro på seg. Ja, toppen i Ap trudde jo på det alt pả 1960-tallet, alt da gikk Ap inn for at Norge måtte bli med i EU. 

Men dette forklarer ikke HVORFOR nesten alle partiene lytter til de som til en hver tid oppnār størst profitt. 

De sentrale politikerne tror pã sitt eget budskap: det som er best for næringslivet, er best for landet; når store bedrifter blir rike, drypper det ned på oss alle. Vel, politikken de fører, er IKKE best for næringslivet, viss «næringslivet» er ALT næringsliv, men det er best for det næringslivet som NHO jobber for. NHO skal representere alt næringsliv Norge, men gjør de det? 

HVEM BESTEMMER HVA REGJERINGEN SKAL MENE? Det er tett opphav og mye omgang mellom NHO, de største bankene/finans-selskapene, rederiene og andre som driver gullkantet bedrifter på den ene siden og regjeringen, statsbyråkratiet, massemedia og toppfolkene i LO på den andre siden. Omgangen er delvis offentlig, delvis privat og delvis ren lobbyvirksomhet. Civita sørger for at også kommende politiker-spirer i ungdomspartiene blir oppflasket med den rette ideologien, samme hva partifargen er. De har også regelmessige frokostmøter der den «rette» politikken blir hamret inn i hodet på folk, og spesielt i hodet på de som sitter i maktstillinger. Det er i dette nettverket mellom mektige at politikken blir utformet. Og at de som legger malen, de som har mest si for hvilke tanker og ideer dette nettverket skal fremme, er finanskapitalen. 

For banker og andre finansorganisasjoner sitter på store pengesummer- som ikke er mye verdt så lenge de bare ligger i bankhvelvet eller blir stappet inn i ei hodepute, de er bare noe verdt hvis de blir investert. Og da leter de etter de prosjektene som gir god avkastning-profitt. Og vel å merke: profitt i prosent av investert kapital. Hvis de investerer en million ett år og fär 100 000 i utbytte, blir de ikke fornøyde dersom de ti ar seinere investerer 10 millioner og bare fâr 200 000 i utbytte. Øker investeringen til det tidobbelte, vil de også ha tidobbelt utbytte. I lengden er det umulig, men det er det de vil. Når det ikke lenger går, ser de etter noe annet å investere i. 

I dag kan alle som selger energi, høste fantastiske profitter. Hvorfor? Fordi EU har laget ett energimarked der prisen er helt frakoblet produksjonskostnadene. Samme hva produksjonskostnaden er, kan de kreve en pris som ligger himmelhøyt og siden prisen, i alle fall i prinsippet, skal være den samme uansett hvilke energi det er snakk om, og uansett hvem som leverer den det skal det ikke være lov selge til lavere pris, har EU bestemt så har ikke kunden noen valg. Alle som trenger energi, må betale den høyeste prisen som én kunde er villig til å betale. Ett fantastisk system for den som selger energi! For energi må alle ha, ingen kan klare seg uten. 

Det betyr samtidig at for bankene er det gull å investere i energiaksjer. Så lenge styresmaktene holder fast på EU sitt energimarked, med de reglene som rår på et markedet i dag. 

Ursula von der Leyen sier at EUs energimarked er dysfunksjonelt. Men får hun endret det? Finanskapitalen er for mektig. Og de vil ha systemet slik det er. 

Så lenge EUs energimarked gir slike super profitter, vil også norsk finanskapital at vi skal holde oss til det systemet. Dermed bestemmer de, mer eller mindre, også hvilke tanker og ideer som blir spredd i nettverket mellom NHO Og styresmaktene. 

Men akkurat hvordan finanskapitalen pleier dette nettverket, og får fremmet de tankene som tjener de bedriftene som høster størst profitter, det vet jeg lite og ingenting om. Det hadde vært viktig få satt søkelyset på dette nettverket, for jeg tror det er der makta ligger. 

Mvh Fylkesleder i Rogaland Nei til EU

Amina Ødegaard Prestbakk
Daleveien 19
N-4328 SANDNES

+47 91918700