Den økonomiske og politiske situasjonen i EU

I rapporten pekes det blant annet på behovet for støtte til grønn og digital omstilling, styrking av sikkerheten og fremme jobbskaping og bedriftsvennlighet. Det må også legges til rette for større deltakelse fra små og mellomstore bedrifter slik at disse ikke ser på det indre markedet som et hinder snarere enn en mulighet. Letta peker også på behovet for sosial rettferdighet, samhold og inkluderende velstand innenfor det indre markedet. I den forbindelse lanserer han begrepet ”The right to stay” som en motsats til fri bevegelse av arbeidskraft.

Sentralt i Lettas rapport er behovet for en femte frihet som innebærer styrking av utdanning, forskning og innovasjon. Han understreker at det haster med å støtte europeiske virksomheter så disse blir i stand til å konkurrere globalt.

For det går ikke så bra i EU. Fra fjerde kvartal i 2019 til andre kvartal i 2024 hadde USA i følge OECD en vekst i BNP på 9,4 %, mens veksten i eurosonen i samme periode har vært på 3,9 %. Og i Tyskland, som er den industrielle motoren i EU, var veksten bare på 0,2 %. OECDs estimat for 2024 er en vekst på 2,6 % i USA og en vekst på 0,7 % i eurosonen. Estimatet for Tyskland er også her på 0,2 %. Fra 2010 til 2023 var veksten i USAs BNP på 34 % mens den i EU var på 21 %. Enda lavere var veksten i eurosonen som bare økte BNP med 18 %. I samme tidsrom økte produktiviteten i USA med 22 % og i EU med 5 %.

9. september i år la så Mario Draghi, tidligere italiensk statsminister og sjef for EUs sentralbank, fram en 400 siders rapport med analyse av hvorfor EU sakker akterut i forhold til både USA og Kina, og hva som må gjøres med dette. Rapporten ble bestilt av EU-kommisjonen for et år siden med bakgrunn i EUs fallende konkurransedyktighet. I et møte med lederne for EU-parlamentets ulike grupper noen dager før framleggelsen sa Draghi at han hadde mareritt når han tenkte på hva som ventet medlemslandene dersom ingen ting blir gjort.

I Draghis rapport med tittelen ”The future of European compettitivness” framheves tre måter ”å gjenopplive vekst” på:

• Ved å lukke innovasjonsgapet mot USA og Kina innenfor nøkkelteknologier
• Ved å gripe mulighetene fra den pågående globale avkarboniseringsprosessen
• Ved å sikre forsyningskjeder fra geopolitisk avhengighet som kan bli til sårbarhet

For å øke veksten og produktiviteten mener Draghi at EU trenger offentlige og private investeringer på 750 – 800 milliarder euro per år, det vil si opp mot 5 % av EUs totale BNP. Dette er penger EU-landene ikke har, så det foreslås å ta opp felles lån, såkalte eurobonds. Dette har Tyskland til nå motsatt seg. I rapporten pekes det også på behovet for å endre konkurranselovgivningen slik at store selskaper i EU tillates å slå seg sammen slik at de kan konkurrere mot kinesiske storselskaper.

Draghi mener at det er nødvendig med traktatendringer, for kravene til enstemmighet eller stor oppslutning gir for trege og omstendelige prosesser i EU, noe som har blitt stadig verre som følge av økende antall medlemsland. Beslutninger må heretter tas sektorovergripende og samordnet for samfunnsområder som utdanning, finansiering, investering, beskatning, regulering, utenriks- og handelspolitikk. I sum betyr dette et enda mer sentralstyrt EU.

Økonomiske problemer fører som regel til politisk uro. Valget til EU-parlamentet i juni var i så måte et varsko. Etter at ytre høyre gikk kraftig fram i Frankrike, oppløste Macron parlamentet og skrev ut nyvalg. Planen var trolig å styrke sin sentrumsallianse ved å tvinge en splittet venstreside til å stemme på hans kandidater for å unngå at ytre høyre fikk makt. Men venstresiden dannet alliansen Nouveau Front populaire og vant valget.

Da det ikke lyktes Macron å splitte venstrealliansen, utnevnte han 5. september Michel Barnier som statsminister. Barnier har tidligere vært EU-kommissær og EUs brexitforhandler. Han kommer fra partiet Les Républicains som bare fikk 66 av 577 seter i parlamentet. Det betyr at hans regjering i mange spørsmål vil være avhengig av støtte fra ytre høyrepartiet Rassemblement national med Marine Le Pen og Jordan Bardella i spissen. Slik situasjoen er, blir det neppe rolig i fransk politikk framover.

I Tyskland har det vært delstatsvalg i Thüringen og Sachsen. I Thüringen ble det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland (AfD) klart størst med en oppslutining på 32,8 %. Nest størst ble CDU med 23,6 % og tredje størst ble Sahra Wagenknechts allianse med 15,6 %. Til sammenligning fikk SPD og Die Grünen som begge sitter i regjeringen i Berlin bare henholdsvis 6,1 % og 3,2 % oppslutning.

I Sachsen hadde AfD størst framgang og fikk en oppslutning på 30,6 % like bak CDU som fikk 31,9 %. Også i Sachsen kom Sahra Wagenknechts allianse på tredjeplass med en oppslutning på 11,8 %. Og regjeringspartiene i Berlin kommer også her dårlig ut. De store vinnerne i begge delstatene er AfD og Sahra Wagenknechts allianse. Man behøver ikke å være enig med Wagenknecht i ett og alt for å gi henne rett i at venstresiden har sviktet vanlige arbeidsfolk. Dette er for øvrig ikke et problem begrenset til Tyskland.

Selv om de øvrige partiene er enige om ikke å samarbeide med AfD, får partiet innflytelse ved at de andre partiene justerer kursen for ikke å miste velgere. Tyskland hadde allerede innført kontroll ved grensene i øst og sør, og fra mandag 16. september ble dette utvidet til alle landegrenser. Dette kommer som en reaksjon etter knivdrapene i Solingen, og som en følge av valgresultatene i Thüringen og Sachsen. 

Statsminister Donald Tusk i Polen har beskyldt Tyskland for å true Schengen-systemet med de nye grensekontrollene. Schengen-regelverket åpner imidlertid for grensekontroll i inntil 6 måneder under spesielle forhold. Fortsetter de tyske kontrollene lenger enn dette, kan Schengen-avtalen komme i spill.

22. september er det delstatsvalg i Brandenburg, og meningsmålingene tyder på seier for AfD også der. Høyredreiningen i Tyskland har satt Bundeskanzler Olaf Scholz under press, ikke bare fra opposisjonen, men også internt i SPD hvor det stilles spørsmål ved om han er den rette lederen fram mot forbundsdagsvalget 28. september 2025. Han ble valgt som partileder etter forbundsdagsvalget i 2021 da SPD fikk en oppslutning på 25,7 %, men under valget til EU-parlamentet i juni i år var oppslutningen redusert til 13,9 %. Man kan vel si at hele det politiske systemet i Tyskland er i spill, og at Olaf Scholz sitter utrygt.

Oppsummert har den økonomiske framgangen i EU nesten stoppet opp, samtidig som det er politisk uro i flere EU-land. I norske media er det stadig reportasjer om hvor dårlig det går i Storbritannia, mens det rapporteres mindre om problemene i EU. Men nå har til og med Jonas Gahr Støre måttet innrømme at av de store landene i Europa, er det nå Storbritannia som er mest stabilt.