Nord-Norge sier nei til EU - med god grunn!

Fortsatt er det et klart flertall mot EU-medlemskap, ikke minst i Nord-Norge. I Sentios siste meningsmåling fra april, sier 53 % av de spurte i Nord-Norge nei, og bare 29 % ja (18 % vet ikke).

Nord-Norge, og spesielt i Finnmark, hvor fiskerinæringa har vært helt avgjørende, er nå preget av avfolking. Lokalsamfunn mister innbyggere og lokalpolitikere har liten innflytelse på situasjonen. Dette har flere årsaker, men flere endringer i fiskeripolitikken er helt avgjørende.

I 2020 kom Riksrevisjonen med en rapport om kvotesystemet i fiskeripolitikken i perioden 2004 – 2018. Det er en knusende dom; rett nok sier rapporten at økonomien i fiskeflåten er blitt bedre, men på viktige områder går karakteristikken fra alvorlig og kritikkverdig til sterkt kritikkverdig.

I kortform sier rapporten egentlig at kvotepolitikken ikke har tjent landets nasjonale interesser som allmenningens tilgang til ressursene, den har gitt store utfordringer for den minste kystflåten, den har redusert aktivitet i fiskeriavhengige kommuner og gitt negative konsekvenser for kystsamfunn.

Andelen ilandført fisk i Nord-Troms og Finnmark er redusert fra 25 prosent av norsk totalfangst i 1985 til 8 prosent 2020.

Regjeringa lovte i Hurdalsplattformen å snu den negative utviklinga og ville sikre en variert, fiskereid og bærekraftig fiskeflåte som bidrar til at fisken gir økt aktivitet, større verdiskaping og flere helårlige arbeidsplasser i lokalsamfunn langs hele kysten.

Nylig inngikk imidlertid regjeringa forlik med høyrepartiene i Stortinget om kvotemeldinga, og den varsla omlegginga av fiskeripolitikken blir det ikke noe av. Regjeringa er fornøyd med å ha landet et bredt forlik i Stortinget som de mener gir forutsigbarhet for aktørene i fiskerinæringa. Forliket imøtekommer særinteressene til de som er næringsaktører i dag, og kvotekjøp- og salg kan fortsette som før, i strid med lovverket.

Denne politikken er sterkt preget av markedets logikk og EUs fire friheter.

Hvem ville trodd at det var slik en sosialdemokratisk fiskeripolitikk ser ut?

Norge har imidlertid unntak fra EØS-avtalen når det gjelder fiskeriforvaltning. Det betyr at vi ikke har markedstvang i fiskeriforvaltninga og det gir Norge mulighet til å forvalte fiskeressursene i et langsiktig samfunnsperspektiv, i tråd med Deltakerloven og Havressursloven.

Deltakerlovens formål er å tilpasse fangstkapasiteten til ressursgrunnlaget, og gjennom økt lønnsomhet og verdiskapning trygge bosetning og arbeidsplasser i kystdistriktene, samt å legge til rette for at høstingen av de marine ressursene skal komme kystbefolkningen til gode. Havressurslova fastslår at det er fellesskapet i Norge som har rett til ressursene. § 2. Retten til ressursane: Dei viltlevande marine ressursane ligg til fellesskapet i Noreg. Det betyr at det er folket sammen som har rett til ressursene, og staten kan ikke gi bort eller selge ut disse ressursene til private aktører.

Omsetning av kvoter har ført til så høye kvotepriser at det snart ikke finnes norske aktører som kan betale prisen, og særlig ikke i kyst- og fjordsamfunnene i Nord-Norge. Hvis ikke fiskeriforvaltninga begynner å praktisere Deltakerloven og Havressursloven og man fortsetter å overlate fordeling av kvoter til et privat marked, er vi redd for at det blir vanskelig å argumentere for fritak fra EØS. Hvorfor skal dette markedet være unntatt fri flyt mellom landene hvis det likevel er markedsbasert?

En dom fra EU-domstolen i januar i år er illustrerende for EUs fiskeripolitikk:

Saken handlet om at EU-rådet, der medlemslandenes regjeringer møtes, ikke respekterer vitenskapelige anbefalinger når de årlige fangstkvotene blir fastsatt. For eksempel ble en anbefaling om ingen fangst av torsk ikke fulgt opp. EU-domstolens konklusjon er likevel at ingen regler er brutt, og at EU har en stor fleksibilitet i hvordan målene for fiskeripolitikken skal nås.

Norge er et lite land med en stor nabo i øst. Det merkes mest i Finnmark. Vi er avhengig av å forholde oss til Russland gjennom skiftende regimer.

Det norsk-russiske fiskerisamarbeidet har vært, og er en suksess. Vi har i samarbeid med Russland forvaltet fisken i Barentshavet på en bærekraftig måte over lang tid. Vi kritiserer og sanksjonerer Russland etter det brutale angrepet på Ukraina, men vi er ikke tjent med å bli en del av EUs stormaktsrivalisering med Russland.

Det vi trenger er å bygge levekraftige lokalsamfunn i nord. Det mest nærliggende er selvfølgelig å bygge på de evigvarende fornybare naturressursene som alltid har vært grunnlaget for samfunnene her i nord.

Norge har rike fiskeressurser i forhold til folketallet og eksporterer det meste av fangsten. EU er i motsatt situasjon – med knappe fiskeressurser i egne farvann og med stor import av fisk. EU har i tillegg en fiskeflåte som er altfor stor, og som derfor er på jakt etter fisk i andre farvann. For at Norge skal få selge fisk til EU, har EU krevd at EUs fiskere får fiske i norske farvann. Dette skjedde under forhandlingene om EØS-avtalen i 1992 og på nytt under forhandlingene om EU-medlemskap i 1994.

Det er langt til Oslo, men enda lengre til Brussel. Vi kan ikke overlate et så viktig politikkområde som fiskeri til EU. Vår råderett over fiskeriressursene er et spørsmål om å ta folkestyret på alvor, med respekt for Nord-Norges verdifulle kyst- og fjordsamfunn.