Markedsstyring og høyrepopulisme i EU

I det siste har Norge i enkelte EU-land blitt karakterisert som krigsprofitør, og det har kommet krav om reduserte gasspriser. EU arbeider med å få til ordninger som reduserer gassprisen, men Tyskland har vært uvillig til dette, da de har økonomiske muskler til å sikre landet gassforsyning på bekostning av andre. 

Det kan her være nyttig å ta et tilbakeblikk som viser at den nåværende situasjonen ikke bare skyldes krigen i Ukraina, men mer grunnleggende forhold i EU.

I Norge ble Gassforhandlingsutvalget (GFU) opprettet i 1986 med ansvar for å forberede og gjennomføre alle forhandlinger om salg av norsk gass. Dette var i realiteten en videreføring av Statoils monopol. Gjennom gassmarkedsdirektivet innførte EU felles regler for det indre gassmarkedet. Formålet var å åpne det indre gassmarkedet i EU for konkurranse ved å gi naturgasselskaper og gasskjøpere adgang til gassrørledningsnettet. Direktivet har også en egen regel om at naturgasselskaper og gasskjøpere skal sikres adgang til rørledninger i produksjonssystemet, inklusiv ilandføringsrørledningene fra norsk 
kontinentalsokkel.

Fristen for innføring av direktivet i EU-landene var 10. august 2000. I Norge ble så ”Lov om felles regler for det indre marked for naturgass” vedtatt i Stortinget 28. juni 2002.  Men allerede 1. juni 2001 hadde regjeringen avviklet ordningen med salg av norsk gass gjennom GFU, og Gassforhandlingsutvalget ble permanent avviklet fra 1. januar 2002.

Konkurransen i gassmarkedet gjorde at prisen ble presset ned, og Norge tapte årlig milliardbeløp på nyordningen. Stor og økende import av billig russisk gass til EU bidro også til å presse ned gassprisen. Dermed ble det mer lønnsomt å injisere gassen i oljefeltene i Nordsjøen for å presse ut mer olje enn å selge den til EU. Med dagens gasspris er ikke dette lønnsomt lenger, og dermed kan Norge levere mer gass til EU. 

Det var altså EU som ønsket fri konkurranse og spotmarked for gassen, mens Norge ønsket langsiktige kontrakter og forutsigbarhet. I mange år har EU hatt fordel av fri flyt av billig gass. Når det nå er knapphet på gass og prisen går til himmels, er dette en konsekvens av det systemet som EU selv har innført. Da er det rart at man klandrer Norge.

Også i Norge er det politikere som sier vi er krigsprofitører og at vi bør vise solidaritet og tilbakebetale deler av profitten til EU. Solidarisk med hvem? Etter at EU fikk problemer med gassleveransene fra Russland har man reist verden rundt og kjøpt opp all gass som er å oppdrive. Prisen er blitt så høy at fattige land ikke lenger har råd til å konkurrere om gassen. Noen land erstatter gassen med mindre miljøvennlige alternativer som olje og ikke minst kull, men ikke alle har denne muligheten.

I tillegg er mange land i Afrika og Midt-Østen avhengige av kornimport fra Ukraina. Og FNs matvareprogram har hatt Ukraina som viktigste leverandør. Selv om korneksporten delvis har kommet i gang igjen, er det ikke nok til å dekke behovet. Og skyhøye priser på korn fører til at fattige land ikke har mulighet til å kjøpe tilstrekkelige mengder. Så om Norge skulle opprette et solidaritetsfond, bør mange andre land stå foran EU i matkøen.

Men det er ikke bare velstand i EU-landene. Mange har slitt lenge, og med galopperende priser blir det verre for flere. I kjølvannet av finanskrisen oppstod det folkelige protestbevegelser i mange land. I Hellas ble partiet Syriza stiftet med Alexis Tsipras som leder. Ved valget i 2015 fikk partiet 36,3 % av stemmene, og Tsipras ble statsminister. Men opprøret mot EU ble slått ned av troikaen bestående av EU-kommisjonen, EUs sentralbank og Det internasjonale pengefondet. Ved valget i 2019 gikk Syrizas oppslutning tilbake til 31,5 %, og partiet har siden det vært i opposisjon og uten reell makt.

I Spania sprang partiet Podemos ut fra den folkelige protesten mot sparepolitikken. Podemos ble stiftet i januar 2014, og allerede mot slutten av året hadde partiet en oppslutning på 27,7 % på meningsmålingene, og hadde da større tilslutning enn både PSOE og PP, de til da største partiene på venstre- og høyresiden. Ved valget i 2015 fikk partiet 21 % av stemmene og var tredje størst. I 2016 gikk Podemos inn i et valgforbund med andre partier på venstresiden under navnet Unidos Podemos. Ved valget i november 2019 fikk valgforbundet 12,8 % av stemmene. Etter det inngikk Podemos i en koalisjon med PSOE. Da var allerede mye av kraften i venstreopprøret borte. Etter det har partiet falt ytterligere på meningsmålingene. På ytterste høyre fløy i spansk politikk har vi fått partiet Vox som fikk 3,6 millioner stemmer ved valget i 2019 og ifølge meningsmålingene har økt sin oppslutning etter det.

I Italia stiftet komikeren Beppe Grillo Femstjernersbevegelsen i 2009. Dette var i utgangspunktet tenkt å være en post-ideologisk bevegelse, men utviklet seg etter hvert til et parti med standpunkter så vel fra venstresiden som høyresiden. Partiet er også tilhenger av direkte demokrati. Ved parlamentsvalget i 2013 ble Femstjernersbevegelsen nest størst, men avslo tilbudet om å gå i regjering med en sentrum-venstre-koalisjon. 

Ved parlamentsvalget i 2018 ble Femstjernersbevegelsen største parti i parlamentet, og siden da har partiet deltatt i ulike regjeringer på så vel høyre- som venstresiden, nå sist i en såkalt teknokratregjering under tidligere sjef for EUs sentralbank, Mario Draghi. Etter intern strid og splittelse i Femstjernersbevegelsen og uenighet om regjeringens hjelpepakke, utløste Femstjernersbevegelsen regjeringskrise i juli i år. Under nyvalget 25. september fikk Femstjernersbevegelsen mer enn halvert sin oppslutning og endte på litt over 15 %. 

Men folk som er misfornøyde med tingenes tilstand, leter hele tiden etter partier og politikere som de tror kan hjelpe dem. I Italia flokket folk seg om Giorgia Meloni og hennes parti Italias brødre, et parti som står langt til høyre og har røtter tilbake til fascismen. Partiet gikk til valg under slagordet ”Gud, familie og fedreland”, og ble største parti med en oppslutning på 26 %. Sammen med Silvio Berlusconis Forca Italia og Matteo Salvnis Lega skal hun nå danne regjering.

Under riksdagsvalget i Sverige 11. september i år ble Jimmie Åkesons ytre-høyre-parti Sverigedemokratarna nest størst med en oppslutning på 20,5 %, og størst på borgerlig side. Selv om det blir en regjering ledet av Ulf Kristersson fra Moderatarna, og Sverigedemokratarna ikke blir med i regjeringen, har partiet hatt stor innflytelse på politikken som regjeringen skal føre, og trolig også på regjeringssammensetningen, særlig når det gjelder hvilke ministerposter som skulle gå til Liberalarna. 

I Frankrike var De gule vestene et opprør særlig fra neglisjerte utkanter mot et elitistisk styresett. Mange på venstresiden holdt seg for nesen og stemte på Emmanuel Macron under siste valgrunde av presidentvalget 24. april i år, selv om han absolutt ikke var deres mann. For alternativet var Marine le Pen fra ytre-høyre-partiet Rassemblement National. Likevel fikk le Pen 41,5 % av stemmene.

I Ungarn var det parlamentsvalg 4. april i år. Der hadde alle opposisjonspartiene unntatt ytre-høyre-partiet Vårt hjemland-bevegelsen slått seg sammen for å prøve å bli kvitt Viktor Orbán. Men Orbáns parti Fidesz fikk likevel 52,5 % av stemmene. Vårt hjemland fikk 5,7 %, og resten av opposisjonspartiene fikk til sammen 36,9 %. Så Viktor Orbán sitter trygt, til tross for, eller kanskje på grunn av at han lenge har ligget i konflikt med EU om brudd på demokratiske prinsipper. Orbán har et godt forhold til Vladimir Putin og har sans for Putins form for ”demokrati”. I EU har Orbán gått inn for å avslutte sanksjonene mot Russland. 

I Polen er Jaroslav Kaczynski den sterke mann i det nasjonalkonservative partiet Lov og rettferdighet (PiS) som har regjeringsmakten. Nytt valg skal holdes til neste år. Partiet har ikke bare vært kritisert for reaksjonære holdninger, men også for begrensninger i domstolenes uavhengighet. For det sistnevnte har EU truet Polen med sanksjoner. Men partiet har også vært populært for barnetrygd og støtte til landsbygda.

Mellom Ungarn og Polen har det vært et nært samarbeid om å hindre EU i å innføre sanksjoner mot landene for brudd på demokratiske prinsipper. Det er uvisst hvordan dette samarbeidet går nå som landene har så ulikt ståsted i Ukraina-krigen. Og EU har nå fått et nytt virkemiddel for å straffe begge landene. I februar i fjor vedtok EU å opprette et gjenreisingsfond der medlemslandene kan få tilgang på 672,5 milliarder euro i lån og tilskudd. For slike lån og tilskudd kreves det bare flertall i EU, ikke enstemmighet slik det gjør i spørsmålet om stemmerett.

Men ikke alle EU-land har hatt en dreining mot ytre høyre. I Tyskland var det forbundsdagsvalg i september i fjor, og der ble SPD for første gang på lenge største parti med en oppslutning på 25,7 %, mens CDU/CSU gikk tilbake ni prosentpoeng til 24,1 %. Mange hadde fryktet at ytre-høyre-partiet Alternative für Deutschland (AfD) skulle gå ytterligere fram, men de gikk tilbake med 2,3 prosentenheter til 10,3 %. Det gjenstår imidlertid å se hvordan vinteren forløper i Tyskland. Dersom det blir nedstengt industri og kalde og mørke hus som følge av gassmangel, er det ikke sikkert at Tyskland er tilstrekkelig vaksinert mot høyreekstremistiske holdninger.

Så hvorfor skjer det en høyredreining i så mange land samtidig? Kan det skyldes at det er innført et system der det er markedet og ikke politikerne som styrer? Markedet skaper noen veldig rike, men mange flere fattige. Markedet kan ikke utjevne forskjeller, og EUs regler setter grenser for hvor mye medlemslandene kan gjøre for å utjevne forskjellene. For slike tiltak må ikke komme i konflikt med EUs største helligdom: De fire friheter og konkurransen i det indre markedet. Er det rart at politikerforakten brer seg og folk stemmer som de gjør?