EU-fiske i afrikanske farvann
EUs nedfisking av fiskebestandene i Nordsjøen er velkjent, og i Middelhavet er situasjonen den samme. EU har også skaffet seg fangstrettigheter i andre land, særlig utenfor Vest-Afrika, men også i Det indiske hav og til og med i Stillehavet.
For tunfisk gjelder dette Cape Verde, Gambia, Senegal, Liberia, Elfenbenskysten, Sao Tome og Principe, Seychellene, Mauritius og Cook Islands. Avtale om fiske på flere bestander er inngått med Grønland, Marokko, Mauretania og Guinea-Bissau. EU har i tillegg et betydelig fiske på det åpne havet.
Men det foregår også et utstrakt ulovlig fiske i Guineabukta, både ved fiske i områder som er forbeholdt lokale fiskere, ved at det brukes ulovlig redskap, at det fiskes småfisk og at det fiskes uten tillatelser. Ifølge FAO fører dette til et årlig tap på over 2 milliarder euro for den lokale fiskeribefolkningen. Her er det trålere fra Kina, Korea, Russland, Frankrike, Spania og Italia som konkurrerer om tyvfisket.
Det rapporteres også om at enkeltrederier får kvoter utenom kvotesystemet. Det er ikke vanskelig å tenke seg hvordan det skjer. Frivillige organisasjoner prøver å skaffe seg oversikt over tyvfisket, og rapporter blir sendt til EU, men lite blir gjort. En kommentar går ut på at selv om EU-landene ikke er alene om det ulovlige fisket, burde man likevel vente mer av EU som tross alt har bærekraftig fiske som offisiell politikk. Det har også vært reist kraftig kritikk av EUs partnerskapsavtaler på fiskeriområdet med vest-afrikanske land for å være ubalanserte til gunst for EU.
Fisket utenfor Vest-Sahara krever særskilt omtale. Fra 1884 til 1975 var området et spansk protektorat under navnet Spansk Sahara. Spanske fiskere hadde fra gammelt av fisket i området mellom Vest-Sahara og Kanariøyene. Så da Spania trakk seg ut av Vest-Sahara i 1975, rykket Marokko inn i forståelse med Spania som til gjengjeld fikk fortsette å fiske i havet utenfor. Da Spania ble medlem av EU i 1986, arvet EU dette problemområdet.
I 1988 ble det inngått en formell avtale mellom EU og Marokko, og senere er avtalen fornyet en rekke ganger, nå sist med adgang for 128 EU-fartøyer fra 11 medlemsland til å fiske sardiner, tunfisk og ansjos i marokkansk og vest-saharisk økonomisk sone. For dette ble det betalt om lag 50 millioner euro per år. Men EU-domstolen har i en dom av 29. september 2021 fastslått at bare befolkningen i Vest-Sahara kan inngå avtale om fiskerettigheter utenfor deres kyst. EU-kommisjonen har anket avgjørelsen, men endelig dom har ikke falt.
Den siste fiskeriprotokollen mellom EU og Marokko som gjaldt for perioden 2019 – 2023, utløp 17. juli i år og er ikke fornyet. Så nå er EU-flåten utestengt fra marokkanske og vest-sahariske farvann. Marokko presser på for å få anerkjennelse av overhøyhet over Vest-Sahara også ved å true med å bryte samarbeidet om bekjempelse av terror og migrasjon.
Men Vest-Sahara har en ressurs som er mye viktigere enn fisk, nemlig fosfat. Fosfor er ett av tre makronæringsstoffer i handelsgjødsel, og er det plantenæringsstoffet verden først går tom for. Verdens største fosforreserver på landjorda finnes i Vest-Sahara, og i Marokko og Vest-Sahara til sammen dreier det seg om mer enn to tredeler av verdens beholdning. En tommelfingerregel er at halvparten av verdens jordbruksavlinger skyldes gjødsel. Så her er ikke bare fiskeripolitikk involvert, men også storpolitikk.