Nasjonal suverenitet er fremtidsrettet

Vi som tilhører nei-siden ser på EU som et byråkratisk og markedsliberalt prosjekt. På tilhengersiden er det en del som mener EU er et fredsprosjekt.

Norsk holdning til nasjonalstaten og den nasjonale suverenitet bygger på likeverdighet mellom nasjoner og folkestyre som grunnlag.  Men det finnes andre og helt motsatte innstillinger til dette. To verdenskriger har vist det.

Italieneren Alterio Spinelli (1907 – 86) satt i fangenskap under fasciststyret i Italia og skrev Ventotene-manifestet. Han mente at det måtte dannes en overstatlig europeisk føderasjon slik at landene ble så tett knyttet til hverandre at en krig i fremtiden ville bli umulig. Han mente at krigsdrivende storkapitalister ville kunne benytte seg av nasjonalstatene til å gjenetablere sin makt etter krigsavslutningen og at svaret på det måtte være å rive makten bort fra disse gjennom europeisk samling.  Spinelli regnes som en av EUs grunnleggere.

Det er all grunn til å imøtegå arven etter Spinelli og  påstanden om at motstanden mot EU er reaksjonær og nasjonalistisk samt at EU er en garanti for freden. Det ligger ofte til grunn en mekanisk forståelse av det nasjonale spørsmål, hvor selve nasjonalstaten som sådan forveksles med nasjonalisme som bevegelse. Det å fjerne nasjonalstaten ved å overføre dens myndighet til en union skulle være den måten vi skulle kunne sikre oss mot farlig nasjonalisme. Virkeligheten har vist at dette ikke stemmer. Nasjonale følelser, nasjonal identitet, nasjonalisme, både sunn og usunn, finner vi uavhengig av om nasjonalstaten er der eller ikke.

Dersom en har tro på folkestyre, så burde en se nasjonalstaten som den naturlige rammen omkring det. Svekkes de nasjonale parlamenters makt, så svekkes også folkestyret; hvis en da ikke bygger opp en ny og større ramme omkring den demokratiske offentligheten.

Hvis EU skulle være denne rammen, da måtte EU-parlamentet i Strasbourg fått all lovgivende makt samlet på sine hender.  Men dette måtte også oppleves som naturlig for innbyggerne i hele EU. Og det gjør det ikke i det hele tatt!

 

 Den manglende folkelige forankring gjør at strevet med en tettere union ender opp med at EU fortsetter som en unaturlig byråkratisk og i praksis udemokratisk konstruksjon der pengesterke lobbyister får mest innflytelse.

NSB ble omdøpt til Vy. Mange med meg sier at vi ikke trenger vyer og visjoner, men tog som går i rute. EU er også en slags vy, en slags tanke om noe stort.  Men vy og virkelighet er forskjellig.

Et viktig redskap i en statsdannelse er valutaen. Euroen er bare innført i noen av EU-landene og den har ikke ført med seg noen økonomisk utjevning, men gjorde at skjevhetene innad i Euro-sonen bare ble større. Det politiske grunnlag for euroen mangler.

Vi ser i dag et økende gap mellom elite og folk.  Den sterke og gode elite skaper forståelse i folket for hva den tenker at må gjøres. Mangler den, da tar populistene over scenen. Politikken kan da bli mindre grå og kjedelig, men styringen blir desto dårligere. Ansvarspulverisering og symbolfeider blir den politiske hverdag.

Pulverisering av ansvaret er ikke minst en følge av EØS-avtalen og den til tider stille og glidende overføring av makt til utenlandske organer. «NAV-skandalen» vitner om at en her til lands ikke tids nok oppdaget at trygdepolitikken bestemmes av EU.  Jeg blir litt skuffet over at også politikere på nei-siden ikke ser hovedsaken her, men gjør det til et spørsmål om statsrådtabber. Skal vi bestemme her i landet, eller ikke? Det er spørsmålet.

Det blir ofte sagt at klimaproblemet krever internasjonalt forpliktende samarbeid. Det høres fornuftig ut, men det er noe en må ha klart for seg: Dersom en skal forplikte seg til noe som helst, må en ha makt til å sørge for at disse forpliktelser etterleves. Men denne makten utfolder seg best når den er forankret i folkeviljen. Omlegging må også tilpasses de enkelte lands spesifikke muligheter. Dessuten vil kortreisthet, utvikling av et indre marked i det enkelte land og i  lokale områder minske utslipp som følge av transport.

Spinelli hadde rett i at krigskrefter kan ha sitt fotfeste i nasjonalstaten. Men de samme krefter kan også benytte seg av en globalisert verdensøkonomi og drive sin maktkamp opp på et høyere nivå. Om flere imperialistiske sentra står sammen mot andre sentra, så trygger ikke det verdensfreden.

Globalismens tenkemåte gir ikke svaret på det verden trenger i dag. Selv om en krise eller et problem i sin natur er globalt, så kan løsningen være regional, nasjonal og lokal.

Fremover mot Stortingsvalget må EU-tilpassingens konsekvenser komme høyt opp på dagsordenen og ikke stikkes under teppet.

Folkestyre er nøkkelen til å hindre maktkonsentrasjon hos de få og maktesløshet hos de mange.  Og dette folkestyret trenger en ramme. Denne rammen er nasjonalstaten. Derfor må det norske folk kjenne sin besøkelsestid. La ikke vår suverenitet smuldre bort!

 

Ole Langeland, leder Vest-Agder Nei til EU